• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Beach House

John Dee, 27. mai. De tok med seg et sett nydelige låter, men heller ikke så mye mer. Beach House imponerte ikke så veldig på scenen.

Bjørnar Håland, Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook29.05.08

Etter to skjønne plater de siste par årene, var det med relativt store forventninger vi så frem til Beach House' første konsert i Oslo. Eller, det vil si, "vi" var i dette tilfellet overraskende få, all forhåndshype tatt i betraktning. Bare et femtitalls mennesker hadde funnet veien inn i mørket på John Dee denne særdeles flotte vårkvelden, og kanskje det nettopp var sommerens endelig ankomst som fikk hordene til å foretrekke park og hage foran klubb og konsert.

Til trøst for alle som dormet foran grillen kan det i hvert fall sies at Beach House ikke akkurat leverte tidenes forestilling. For anledningen utvidet til en trio, med en sedat fyr bak trommene som erstattet trommemaskinen, ble hele denne konserten en ganske statisk affære, som aldri tok av i noen retning. Det ble verken storslått og prangende, eller intimt og himmelsk. Vokalist og keyboardist Victoria Legrand og gitarist Alex Scally virket uinspirerte og trette, og publikums manglende respons underveis ble ironisert over med fraser av typen "thanks for giving us energy..." Ikke helt bra, siden Beach House heller aldri maktet å føre energi over på oss som hadde møtt frem. Det løsnet heldigvis noe etter hvert, og både lyd, stemning og repsons kom seg nok til at vi klappet dem varmt inn igjen til et ekstranummer etter litte drøye 50 minutter.

De tre var kledd i matchende kostymer, og med dempet belysning og røykfylt scene ble det en ganske vakker forestilling å se på. Men de gjorde få grep i låtmaterialet sitt i forhold til studioversjonene, og det lå en viss rutine over hele forestillingen.

Når dette er sagt; Beach House har et knippe fabelaktige slowpop-låter, plassert et sted mellom Beach Boys, Galaxie 500, Mazzy Star og Grizzly Bear, låtmateriale som ikke er så lett å omskape til en mer scenevennlig presentasjon. Victoria Legrands varme stemme, og bandets langsomme dynestøy og psykedeliske shoegaze kan smelte hjerter av stein. Låter som Tokyo Witch og Master of None er duggfriske vuggesanger dryppende av tristesse og kjærlighet. Med andre ord, ikke musikk som skal skape de store bølger. Bare synd at de heller ikke tok oss med ut i dypt hav denne kvelden.

Det ble en trivelig, litt smådaff kveld foran strandhuset inne i mørket - mens majoriteten av befolkningen valgte den mer solfylte varianten utenfor.

Intervju med Beach House finner du her.

Alle fotos: Bjørnar Haaland