Steve Earle & The Dukes, fredag 28/6

Countryfestivalen, Vinstra 28-30/6 -2002

Relaterte sider:

Steve Earle til Norge

Velkome åt Vinstra

Når danskebåten har lagt fra kai, og strømmen av quartinger mot Sørlandet begynner å bli vel nærgående vender groove.no like gjerne nesen mot strømmen. Det er på tide å avlegge et besøk til en av de minst musikkpolitisk korrekte av landets mange festivaler: Countryfestivalen på Vinstra. Vi selet derfor gampen, snøret støvlene og satte i trav mot copperhead roads.

I en årrekke har dette arrangementet pågått uten å skilte verken med et særlig progressivt program eller med de helt store attraksjonene, skjønt fjoråret var et aldri så lite framskritt i så måte med dronning Tanya Tucker som hovednavn. Når de i år har sikret seg Steve Earle & The Dukes som trekkplaster innebærer det også et kunstnerisk framskritt som forsvarer en visitt inn i en festivalhverdag milevis unna Dagbladets liksomhippe magasinsider.

Å reise til Vinstra kan være en pittoresk affære. Slik er det i hvert fall denne sene fredagskvelden når man kommer sørfra og opplever hvordan den frodige og brede Gudbrandsdalen åpner seg, badende i kveldssol og med en glitrende Lågen som dovent deler den i to. Det er en god anledning å minnes gode historier fra tidligere år, artige episdoder om mannen som fikk grundig grisebank og et avbitt øre som hilsen etter å ha spilt hip-hop (fakta faen) på campingplassen, mens det et annet år var en villstyring som banket opp fire stykker alene, to av dem ble fraktet til sykehus, for å ha sparket fotball i nærheten av teltet sitt. Slik avløses det ene søvnige tettstedet etter det andre, inntil stadig økende grupper av mennesker som raver rundt i skinnvester og hatter signaliserer at vi nærmer oss noe utenom det vanlige, og ganske riktig - snart blir vi ønsket velkommen av skilt med påskriften "Velkome åt Vinstra".

Vinstra er ikke store stedet. Noen spisesteder (blant annet en "Countrypizza Pub"), en kro og en våpenhandel noteres før vi saler av ved Kåja og selve festivalområdet. Det består av en utescene, amfiscenen Bandera Ranch, og en innendørshall som bærer navnet Lone Star Club. På området rundt disse scenene er det camping og salgsboder av ymse kvalietet, deriblant et ganske imponerende utvalg i klassisk Western Wear. Her ser det ut til at de aller fleste har oppdatert garderoben, for sjelden om aldri er det mulig å betrakte en mer uniformert menneskemengde enn nettopp her.

Etter en runde blant bodene entres den store Lone Star Club på jakt etter et vannhull å tørke av seg veien med. Til tross for takhøyden er den påtrengende røykfull, forårsaket av en blanding av grillos og rullings. For alle tilbedere av vestens salooner må dette være et Mekka. Det er som man hele tiden venter på å bli bydd opp til duell, heldigvis er de aller fleste av den relativt harmløse sorten. Støynivået er derimot svært høyt, men i kakofonien er det mulig å fange opp dialekter fra både møre, trøndelag og hele østlandsområdet, til og med tilreisende fra sørlandet ser det ut til å være mange av. Countryfestivalen er kjent som det viktigste samlingspunktet for hillbillys landet rundt, og den gunstige beliggenheten gjør stedet til et takknemmelig møtested.

Inne i hallen spiller Threadgills fra Gransherad i Telemark. Bandet passer godt inn i den på alle måter stinne hallen med sine røffe countryrock, skjønt de for mange nok fungerer mest som oppvarming for Steve Earle. Bandet har holdt det gående siden 1997, uten plateutgivelser bak seg, men med plenty av festivalerfaring, blant annet fra Vinstra 2000 og Seljord fra 1999-2001.


Kongen av Kåja

Når det nærmer seg midnatt begynner stadig flere å trekke ned mot utescenen og det store trekkplasteret. Tribunene på Bandera Ranch er delt i to, en del med skjenking og en tørr sone. Den fuktige halvparten er avsondret med et to meter høyt gjerde, og av frykt for å havne i et nytt Heysel plasserer vi oss trygt i den alkoholfrie delen. Nå blir det ikke det store kaoset her, og overraskende nok blir ikke tribunedelen særlig full, tvert imot er det god plass på benkeradene og på scenegulvet.

Ganske presis ved midnatt presenteres stolt "snekkeren, rekefiskeren og oljearbeideren Earle", en beskrivelse som tydelig går rett hjem blant fotfolket, og sikrer ham en varm mottagelse. Lille, korpulente Earle er på hjemmebane her, og han vet det. Allerede under åpningslåten Tannytown er stemningen høy blant publikum. Foran scenen står et hundretalls trofaste tilhørere, men største delen av scenegulvet benyttes til dans i alle ulike former. Mange ser ikke ut til å ta det som foregår oppe på scenen så altfor alvorlig, men benytter heller fredagskvelden til å ta seg en svingom. En fjerdedel av gulvflaten okkuperes dessuten av et par linedance-lag som viser en imponerende utholdenhet, og dessuten en enorm viljestyrke i å holde formasjonen uavhengig av hva som skjer på scenen. Forklaringen ligger nok i at verdensmester Hege Jeanett "Pocket Rocket" Rasmussen og flere linedance-lag deltar helgen gjennom. De skaper i hvert fall en noe bisarr stemning der de tråkker seg stivt mellom dansere av den mer, la oss si utagerende sorten.

Men hovedpersonen selv, Steve Earle med sitt noe anonyme band, er i godt lune. Han gjør på ingen måte et sett utenom det vanlige, men satser stort sett på kjent og kjært materiale. Allerede etter tredje låt ropes det på Copperhead Road, hvorpå han tørt repliserer: Don't you think I'm going to play that? Selvfølgelig gjør han det, sammen med andre favoritter som Telephone Road, Devil's Right Hand, I Feel Alrigh, Ain't Ever Satisfied og Guitar Town som et herlig punktum. Klokelig nok holder han seg unna de roligste låtene, men et gjenhør med My Old Friend the Blues er alltid gledelig, selv om den druknet noe i publikumsstøyen. Konserten vil likevel ikke gå inn i minnebøkene som en klassiker, mer som nok en dag på jobben for Steve Earle.

Det mest negative med konserten var likvel den slette lyden. Den skarpe og harde diskanten må få noe av skylden for at Steve Earles første besøk på Vinstra ikke ga den samme varme stemningen som har preget hans siste utgivelser. At temperaturen begynte å nærme seg faretruende frysepunktet er det mindre å få gjort noe med, men lyden burde absolutt vært skrudd optimalt forut for et så nobelt besøk.

Ettertanke

Etter konserten var det slutt på det offisielle programmet for første kveld, og mens mange beveget seg inn på campingplassen og til det som virket å være starten på den egentlige festen, så salet vi trygt sørover igjen. Resten av festivalprogrammet var nemlig ikke overvettes interessant (Nashville Night med Pat Roden, Paul Allan Coons m.fl, Amarillo fra Oslo og jentebandet Emmylous fra Sverige som headlinere), og det viser vel noe av problemet arrangørene sliter med hvis de ønsker å nå ut til et bredere publikum.

Countryfestivalen på Vinstra kunne vært et egnet sted for å presentere spennende norske og internasjonale navn, og slik bidratt til å synliggjøre noe av den bredden som finnes i countrymusikken i dag. Hadde arrangørene ønsket det kunne de kanskje overtatt noe av den statusen som Down on the Farm tidligere hadde i Halden. Band som Old 97's, 16 Horsepower og BR5-49 gjorde stedet til en naturlig møteplass for mennesker som var mer interessert i musikk enn fyll (eller helst litt av begge deler), og Vinstra kunne lett klart å balansert mellom det moderne og det trygge. Dermed hadde de appellert til et langt mer seriøst segment, samtidig som de trofaste publikummerne fortsatt hadde følt seg hjemme. Slik den er nå er arrangementet mer en stor fest for folk som kler seg ut som cowboyer enn for ekte kugutter, og dermed ender den mer som et tåpelig karneval med b-varer fra Nashville enn en seriøs musikkfestival.

Vedder en cent på at festivalen heller ikke neste år tar de grep som er nødvendige for å fornye seg. Dessverre.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo