Fuck Buttons, Mono 6. november

Fuck Buttons drev demonene både ut og inn av høyttalerne på Mono, til et nivå hvor man følte at det luktet svidd.

Holy Fuck. Fucked Up. Fuck Buttons. Det ble til tider alvor til ensporede bandnavn som har stukket hodet opp det siste året. Om det er noe i lufta vet jeg ikke, men samtlige har levert hvert sitt suverene album. Debuten Street Horrrsing fra Bristols Fuck Buttons har nok uansett kanskje et lite forsprang på de andre.

I skrivende stund så virker det nesten som om de to gutta i Fuck Buttons har krøpet inn i ett øre hver, og tatt med seg alt av leketøy og knapper og knotter for å lage mest mulig støy. Den samme herlige støyen de laget på Mono denne kvelden.
Folk trakk mot det innerste hjørnet av Mono som om det var noe magnetisk og overnaturlig i gjære. Mange vil nok være enig i nettopp dette, og jeg er ikke langt unna å være enig selv.

Mørket kommer tidligere og tidligere på denne tiden av året, men det som åpenbarer seg etter møysommelig oppbygging på låter som Sweet Love For Planet Earth er spektakulært nok til at de aller fleste vil se lyset. Alt dette samtidig som at den forvrengte vokalen lager en åpning i så stor grad at noe lignende mest sannsynlig ikke har skjedd siden Moses og Rødehavet. Et støymirakel som tar slutt så alt for kjapt at livet nesten føles enda litt ekstra urettferdig.

Perkusjonsleken på Ribs Out er like fjern som den er altoppslukende, og det er få band forunt å ha evnen til å ta fra noen pusten på en slik måte dette bandet er i stand til når de bråker som mest. Sånn som når de lar monotonien ta overhånd på åpningsminuttene av Okay, Let's Talk About Magic, eller på den mer upbeat Bright Tomorrow, som sakte blir trukket inn i en mer og mer diffus og herlig ubestemmelighet. Og selv om man i blant får muligheten til å gjøre opp status over egen lokalisering og tid til å konstatere at man befinner seg i et trangt lokale, så var det til tider endeløst majestetisk. Slike øyeblikk hvor gåsehuden er så brutal at man nesten kunne trodd man gjennomgår et hamskifte.

Da duoen bestemte seg for å innføre vakre elementer i et ellers øreblødende sonisk landskap, så ble et enestående og stadig utvidende univers skapt. Et sted hvor det er fullstendig likegyldig hva som er begynnelsen og hva som er slutten, før det brutalt stopper helt opp.

Det er ikke rart man nesten tar det for gitt at hele kroppen lukter litt svidd når man kommer hjem. Dette har jo noe med å gjøre at den ene monitoren fikk gjennomgå såpass at den til slutt tok fyr, men at sansene i dette tilfellet spiller oss et lite puss er en like sannsynlig forklaring.

Fuck Buttons drev demonene både ut og inn av høyttalerne på Mono, til helvete både oppstod og opphørte i monitoren før man skjønte hva som skjedde. Og kunne man egentlig ha drømt om mer?

I think not.

Alle bilder: Bjørnar Håland


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo