Kongsberg Jazzfestival: Fe-mail/Wolf Eyes, EnergiMølla, 8-7-2005

Ann Arbor noise punx meets the Ladies of Danger



Dette var ikke bare en test på hvor mye ørene kunne tåle av ekstrem støy, kombinasjonen av Fe-mail (Hild Sofie Tafjord og Maja Ratkje) og Wolf Eyes, fra The Stooges hjemby Ann Arbor i Michigan, er også et crossover-prosjekt der akademia møter gatesmarthet. Nå kan man selvfølgelig ikke anklage Tafjord og Ratkje for en akademisk tilnærming til støybegrepet som det har blitt overlevert innenfor institusjonen i snart hundre år. Tafjord/Ratkje følger flere løp i kjølvannet av sine titler, og ett av dem er den anti-institusjonelle cageianske loven som ganske enkelt leverer tesen om at "alt er lov".

Pretty fucking amazing, sier Bill Hicks om den saken.

Etter noen skiver og år på baken med masse lek og moro, og seriøse doser kvalitetsstøy, har de funnet en felles plattform med noisepunkerne Wolf Eyes, der medlemmene neppe har gjort akademia utover en collegegrad. Deres kanal har vært en hel mengde cd-r-utgivelser som har ledet dem fram til slippet av Burned Mind på nyvaskede Sub Pop. God gammeldags Do It Yourself-attityd har altså brakt Wolf Eyes til EnergiMølla. Og ingen scene kunne egentlig passet bedre for the Ladies of Danger (døpt av Wolf Eyes) og støypunkerne fra Iggys hjemtrakter. Tar man stedets historie i betraktning - konsertsalen ble i sin tid okkupert av en gigantisk turbin som genererte strøm av vann fra Lågen - kan man si at EnergiMølla aldri har vært nærmere sitt opprinnelige bruksområde.

Sjelden har så mye energi blitt frigjort fra scenen. Denne gangen var altså formålet å produsere ekstremstøy og ikke elektrisitet til industri, selv om jeg ble litt usikker noen ganger. Scenen var fylt av diverse metalldeler og objekter hvis eksistens er betinget av ikke-musikalsk karakter. Kombinert med akustiske instrumenter (saksofon/horn), elektroniske komponenter og computere, skapte disse to bandene bølgende og behagelig organisk elektronika og full frontal ekstremstøy som nesten, bare nesten, kan måle seg med Merzbows regelrette voldtekter av høresansen. Det var ofte uforsvarlig og tinnitusfremkallende høyt. Men, man er der frivillig.

Det ligger mye humor og lek i bunn av denne musikken, og ser man på det aspektet samtidig som man er i stand til å absorbere voldsomme energiutløsninger i form av lyd/ulyd, burde oddsene være gode for at noen kan ha hatt en fullkommen opplevelse på EnergiMølla. Undertegnde savnet allikevel litt mer galskap og ytterligere vektlegging av performance-potensialet som lå i kombinasjonen av Fe-mail og Wolf Eyes. Tafjord og Ratkje hadde riktignok kledd seg ut som menn (hvit skjorte og slips), men jeg hadde kicket hvis de hadde dratt kjønnsidentitetsleken enda lenger og utforsket det de hevdet på forrige album med Lasse Marhaug: All Men Are Pigs. Kick ass.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo