jj, Blå 20. november 2009

En festkveld med dansing og bratt flaskeføring, men med litt skuffende show av elektropopperne fra Sverige.

Alle foto: Bjørnar Håland

JJ lager flott musikk. Dette har de bevist med singelen, no. 1, og skiva, no. 2.

Det vites ikke stort mer om denne gruppa, enn at de står bak disse to utgivelsene. Hvem og hva denne elektropopgruppen besto av var jeg spent på. Det var forventet masker og mystikk, som det var beskrevet i presseskrivet. Dette ble det lite av denne kvelden. Scenen ble rigget i stil a la singer/songwriter, open mic night. Forut på scenen var det en barkrakk og mic. Det hele virket veldig minimalistisk, noe som bidro til undring og forventninger.

Klubb Trash Kassett sto for oppvarmingen. Klubbkonseptet er en gammel gjenganger på Blå og skaper alltid god stemning. Stamkundene på Blå lyttet seg lykkelig og danset seg enda lykkeligere. Det er viktig å understreke at dette var en fredagskveld, der dansing og bratt flaskeføring var prioritert. Konserten med JJ var et innslag på festkvelden. Litt på samme måte som en onkel som drar frem en gitar å spiller visesanger i lystige lag.

Når kveldens underholdere entret, var det ikke mye mystikk over det hele. En kar, svensk antar jeg, fikset kabler til sin laptop. En prosjektor var rigget opp for kvelden. Denne prosjektoren skulle vise seg å være hans bidrag for kvelden. På denne ble det vist en video, som etter hvert samstemte med musikken. Den kvinnelige vokalisten inntok sin barkrakk, og det ble stille i salen. De vakreste toner løp fritt, og publikummet utstrålte eufori.

De 24 bildene som hvert sekund ble vist i sammstemning med musikken fungerte godt. Det sagt, så syntes jeg på ingen måte JJ overbeviste meg nok til å anbefale andre å ofre dyrbar fritid for å se de live. Det hele var litt platt, lite gjennomtenkt og ikke minst lite kreativt. Damen på barkrakken med sin svenske sjarm var ikke nok til å holde interessen oppe. Jeg savnet mer kreativ lysbruk, røyk, ja, egentlig hva som helst. Elektro som sjanger har jo en utfordring her. Når det gjelder laptopkonserter må man være kreativ.

Det hele varte i overkant av 20 minutter. Dette er litt langt for en onkel i konfirmasjon, men akurat passe for en svensk elektropopduo på en festaften på Blå.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neil Young - On the Beach

(Reprise)

Now I'm livin' out here on the beach, but those seagulls are still out of reach.

Flere:

This Is Music Inc. - Krasnapolis
Wilco - A Ghost is Born