Konsert: The Teenage Idols

So What!, Oslo, 26/1-03

Søndag kveld kan være et noe utakknemlig tidspunkt å treffe Oslopublikumet på. For The Teenage Idols sin del resulterte dette i halvgodt oppmøte. Det var roping og klapping mellom låtene, men ellers pen oppførsel fra de betalende. Bandet rundet av sin Norgesturne foran en blanding av edruelige rockere og noen som trengte å drikke seg litt ned mot slutten av helga.

Cramps-greia de har fått til på skive er også tydelig i liveversjonen av bandet. I tillegg er lyden ganske lik. Bandet selv ønsket visstnok den litt hulepregede lydkvaliteten. Dette ga riktignok ganske dårlig resultat lenger bak i lokalet, men der sto det til gjengjeld svært få. Selv om de fire på scena er glade i sitt kjellerimage hadde det ikke gjort noe om de streva etter å høres litt klarere ut. Av og til minte showet om Ricochets slik de hørtes ut i begynnelsen av karriera, med et noe mer punka sound.

Settet besto hovedsakelig av låter fra albumet, med klare høydepunkter i blant annet Beat Generator og Burning Love. Frontfigur Halvard entret scena med maracas og lett rockerebell-look. Klangen på vokalen hans satte sitt særpreg, men gjorde det nesten umulig å forstå hva som ble sagt mellom låtene. Han starta med gassen i bånn, og økte på. Til slutt var han en svett og andpusten skikkelse til tross for konsertens begrensede lengde. Forhåndsadvarsler om at deres konserter aldri varer mer enn 25-30 minutter viste seg å være usanne, da seansen strakk seg til hele 40 minutter med ekstranummer. Noe som egentlig føltes som en grei lengde. Da hadde også de fått plass til en helt ny låt og sin egen Soul Punk. For øvrig en god beskrivelse av både oppførsel og musikk

Ekstranumrene var med produsent Jiri Adamik-Novak på ekstra gitar. Først ble Hard For You (av Beast of Bourbon) covret. Denne ble introdusert som en sang om sinnet man føler etter å ha blitt dumpa av sin elskede. En ikke ukjent problemstilling i genren. Deretter ble moroa avsluttet med Dead Beat Gone fra debut-EPen. Energitilskuddet for en ny uke var sikra for mange av de frammøtte.

Selv om vokalisten strevde med å oppildne publikum var det ingen som ville delta i hans energi race ved scenekanten. I det minste gjorde hans spastiske opptreden konserten til et godt stykke søndagsunderholdning. De fleste sto småsmilende igjen, mens praten gikk om hvorfor de ikke ønsket en annen lydkvalitet. Artig var det i alle fall. Man får håpe de velger en annen ukedag neste gang de besøker byen, så kommer det sikkert en god del mer folk. Folk som ikke er helt utlada.



comments powered by Disqus

 



Hank
2003-01-27Wow - dårlig navn!

Fra tidligere finnes det jo mer eller mindre legendariske band som heter Teen Idols og Teen Idles. Er dette medlemmer fra "håpet" Seven? Det kan jo forklare en del.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo