Hovefestivalen 2008: Dag 2

Andre dag under Hovefestivalen ble en paradisisk opptur, med konsertopplevelser i mange ulike formater.

Tirsdagen på Hove var en eneste lang opptur for mange, med navn som MGMT, Stars, Kooks, Coheed & Cambria, Avenged Sevenfold, Deerhunter, Wombats og mange flere på programmet var det mer enn nok til alle, og på tross av at det fremdeles skurrer en del i arrangementet var dette en dag for de virkelig store musikalske opplevelsene.

En avlysning ble annonsert: Crystal Castles (for andre gang) og festivalens erstatning for M.I.A var mildt sagt en kalddusj: Ida Maria, ellers gikk det meste på skinner for festivalens andre dag.

Oracular Spectacular!
We really wanted to play a Led Zeppelin cover for you, but they wont let us play anymore! We'll meet you guys in the future!
Andrew VanWyngarden: MGMT

Den første store konsertopplevelsen kom under en strålende sol på Hovedscenen. De purunge popkometene i MGMT kom virkelig til sin rett foran ett takknemlig publikum. Disse guttene vil garantert nå langt med sin karismatiske fremføring som påminner mye om Flaming Lips under sin storhetstid, men også en del om Led Zeppelin. MGMTs svært salgbare debut Oracular Spectacular er en ærlig og futuristisk dansebåt av ei plate, som aktivt bruker musikalske referanser for å skape svært fengende melodier.

Live er disse fire guttene svært tilstedeværende og selv om de fire første låtene virket noe anstrengende for hovedvokalisten tok konserten seg opp betraktelig, og endte opp som den første virkelig store festivalopplevelsen. Avslutningsnummeret Kids gjorde rent bord blant de fremmøtte, og for første gang sto folk igjen og klappet lenge etter et encore.

Audrey Horne
Bergensbandet Audrey Horne var en positiv overraskelse for undertegnede. Selv om de minner litt vel mye om Metallica i sine tidligere dager, klarte gruppen med frontfigur Torkjell Rød i spissen å overbevise meg om at rock ikke nødvendigvis behøver å være så alternativ, til og med ganske hard kan jeg tåle det, bare den blir tilberedt poppete nok.

Og her får man popmetall innpakket i en post-grunge format i pose og sekk, lovnaden om å få komme bort etter konserten for en klem ble opprettholdt og viser at gruppen er minst like sympatiske som de er tøffe, dette er hardrockere du kan ta med hjem til svigermor.

Oh Canada
Go and see Hercules and Love affair!!! I don´t care what drugs you take, take whatever; take aspirin! Just go and see em!
Torquil Campell: Stars

Så var det duket for undertegnedes etterlengtede høydepunkt; de Canadiske 80-talls nostalgikerne Stars. Med tiden har Stars involvert stadig mer politikk og blir bare heftigere og heftigere engasjert musikalsk. Som del av det glade musikerkollektivet Broken Social Scene er Stars naturligvis pur alternativ popglede fra øverste hylle, og dette kunne like godt blitt hetende: Stars performing Set Yourself on Fire, for det var i hovedsak det albumet som ble fremført.

Og hvilken sensasjonell opplevelse det var for de omlag 100 oppmøtte; for på tross av glissent oppmøte (Pigeon Detectives spilte samtidig) var de fem bandmedlemmene i storslag og hovedvokalister Torquil Campell og Amy Millan var humoristiske og i vokalmessig storform. Godlåtene kom på løpende bånd og innen siste låt Take Me to the Riot var avsluttet var publikum i ekstase over opplevelsen, bare synd at de var nødt til å spille på hovedscenen når dette sannsynligvis var av de siste bandet vil gjøre i Norge. I hvert fall hevdet de det selv; at om man skulle få mer måtte man besøke Canada, paradoksalt nok rett etter at de hadde sagt at man aldri burde reise dit.

Deerhunter:
Jeg var nok litt ufin med Deerhunter i min anmeldelse av Cryptograms ifjor, i alle fall kommer bandet til sin fulle rett live hvor de spilte mange publikummere bokstavelig talt ut av teltet. Mange band vil være Velvet Underground, men disse ungguttene klarer faktisk å balansere den nerven som så mange er på jakt etter å kopiere.

Låtene var forandret litt til et mer tilgjengelig konsertformat, uten de uendelig lange introene og bruene mellom låtene, mer som siste del av platen enn som det første. Bradford Cox og co klarte hvertfall å overbevise meg og de andre som ble igjen om at de fortjener den brennende hypen de er omsvermet med fra bl.a Pitchfork og lignende musikksteder.

Backfire at the disco
Hi everybody, we are a part English and mostly Norwegian band called The Wombats!
Murph: The Wombats

Under min oppvekst på det glade Østlandet på 90-tallet ble et navn hyppigere hørt i Elverums gater enn andre: Tord Øverland Knudsen. Gutten var et hyperaktivt bandgeni som var del av flere grupper enn han hadde undertøy, min mor sa alltid at han kom til å bli noe stort, andre synes det ble litt vel mye av det gode. Men da han kom inn på Paul McCartney-skolen for et tiår tilbake holdt alle kjeft: nå står han på scenen foran et fullsatt Royal Albert Hall, og det ryktes at den nevnte McCartney skal være interessert i å produsere hans nye gruppe The Wombats fremtidige album. Det er slettes ikke verst for en Østerdøl.

Stemninga var mildt sagt ekstatisk; publikum trampeklappet bandet inn på scenen og hoiet frem hver eneste låt som om de skulle være The Beatles gjenfødt. De har da også prestert å lage et album så smekkfullt av hits at hvert eneste gig blir en eneste lang kavalkade av dansegulvfyllere. Så ekstrem var stemningen at gulvet på teltscenen gav etter og den neste konserten der; Hercules and the Love Affair ble fremskyndet 30 minutter.

Hercules and Love Affair & Vampire Weekend
To nye blog-hypede band skulle i ilden og publikum var i ekstase. På tross av utsettelsen var det mulig å rekke både Hercules and Love Affair og Vampire Weekend, selv om det ble med nød og neppe.

Begge leverte imidlertid svært gode konserter, og selv om de er to vilt forskjellige grupper har de allikevel en nostalgisk feel over sine musikalske bidrag. Hercules' retro-transedisco gav de frammøtte mye å danse for, mens Vampire Weekend fikk igangsatt en allsang som runget over fjellet på Amfiscenen i hele 30 minutter til ende.

Oppsummering

Tross en forhastet erstatning for store artistnavn som M.I.A med Ida Maria og noen fremskyndinger grunnet vill dansegulv-destruksjon var Hovefestivalens andre dag en voldsom opptur.

Jeg kjenner det i armer og ben, hode og sjel; nå er det sannelig blitt festival. Solen skinner og folk griller overalt, her på den lille øya øst for Arendal har en paradisisk stemning blitt til og alskens obskure aktiviteter arrangeres overalt: alt fra treklatring til kunstmaling, et variert mattilbud med økologiske finesser stikker frem på hvert hjørne og minibank-køen blir stadig lengre og vondere. Det er mye kontanter i omløp, dusjene har fremdeles kaldt vann, det er fullstendig strippet for dopapir, men det gjør i grunn ingenting.

Det hadde ikke blitt ordentlig festival ellers.

NRK Lydverket og NRK P3 har lagt ut konsertene på sine sider, og de kan beskues her.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wire - Red Barked Tree

(Pink Flag)

Ikke like ukonvenjonelt som i glansdagene, men jakten på den perfekte poplåten fortsetter.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
M.I.A. - Maya