Retrospekt: 1988- the year hiphop broke.

20 år har gått siden kalenderen viste 1988: året da moderne rapmusikk ble født- det fortjener et grundig tilbakeblikk.

De fire elementene

Det er vanskelig å forklare for en utenforstående hvor banebrytende og viktig året 1988 var for rap. For elskere av det som en gang var det essensielle i musikken; konversasjonen mellom beats & rhymes, er det umulig å ikke ty til nostalgiske tilbakeblikk for dette året. For det representerer i grunn ideen om hvordan alt en gang var.

I 1988 var rapscenen stappet til randen med debuterende artister, som senere skulle bli betydningsfulle mentorer, ikke bare for rapmusikken, men også for livsstilen hiphop. Det å lage rap eller "to make music with your mouth" som Biz Markie så vakkert formulerte det var ikke bare snakk om å gi ut plater, det var en livsstil, en subkultur og et politisk opprør blant fattige gatepoeter med mye på hjertet. Scenen bestod av alt fra blodalvorlige politiske aktivister til lekne lyrikere med et humoristisk ønske om å være den beste. På denne tiden innebar det å være den beste hiphopmusikeren mye mer enn å selge best, det viktigste var å beherske hiphopens fire elementer:

Dj-ing: Enhver hiphopgruppe hadde en fast dj som spant skiver for gruppen. Det å være dj innebar ikke å bare å spille plater, men også å kunne spille de på en måte som konverserte med rapperne. Spesielt i konsertsammenhenger var dette tydelig, men også på plate hvor shoutouts til nå anerkjente dj-pioneerer som Dj Premier, Scott La Rock, Dj.K.La.Boss og Yella var like essensielt som det å presentere medrapperne. Dj-en hadde også hovedansvaret for cuts, pitching, scratching og alt annet fiksfakseri som hadde med turntablet å gjøre. Å være Dj på 80-tallet var en prestisjetung tittel på høyde med det å være MC.

MC-ing/Rapping: Også kjent som spytting, rhyming, battling, beefing etc. Den viktigste oppgaven rapperen hadde var å være konsekvent, nyskapende og smart. Hadde du ikke noe å komme med fikk du raskt buksevann av motstanderen din i arrangerte hiphop-battles. På mange måter er tråden mellom live-performances av battles på scene i undergrunnen i New York og LA et godt bilde av hvordan lyrikken også ble lagt ned på plate; her hadde man alltid noen man måtte «bite» etter, for noen hadde allerede "biti" deg. Presisjon i fremførelse, originalitet i wordflow og tilstedeværelse i øyeblikket var alle elementer en dyktig MC måtte beherske, og ofte i situasjoner hvor man kom uforberedt. Det er derfor så mange av dagens rappere, alt fra Jay-Z til Eminem hevder å kunne møte opp i studio og legge ned rimene sine direkte på plate.

Grafitti: But I was messin' with graffiti on the subway, and gettin' chased by the cops almost everyday. I knew it had to be a better way see. So I would go to my room, blast RUN DMC! linjen som stammer fra KRS-ONE sitt comebackalbum Return of the Boom Bap rører ved noe grunnleggende ved Grafittimiljøet i statene på denne tiden. Ikke bare var det en subkultur, det var også et kunstneryrke. Riktignok var det et yrke ikke mange forsto, og som ble utført av mennesker som kanskje ikke forsto det helt selv, men gate-artisten var et symbol for koblingen mellom rap og undergrunnen. Det var den tapte linken mellom hva som ble lagt ned på plate og hva som foregikk i virkeligheten. Uten å verken forsvare eller oppfordre grafittimiljøet til å gjøre noen som helst vil jeg peke på noe som viser hvorfor det forsvant fra scenen: det ble erstattet av pengene, eksempelvis kan ikke 50 Cent spraye ned naboleiligheten til Tom Cruise i Beverly Hills da ville alle visst at det var han.

Streetdance: Musikk er skapt for bevegelse, for å samle kulturer og for å lage både fest og nachspiel. Ofte resulterer dette i ellevill dansing, og i motsetning til mange av de triksene som brukes på gulv verden over i disse dager var Streetdance et eget kunstnersegment som ble instruert av rapmusikken. Under fanen streetdance finner man bl.a: Locking, Popping, Electric Boogie, Breakdance, New Style, House dance, Ragga Hiphop, Latino Hiphop og mange flere ulike stiler. Det viktigste var imidlertid presisjon i måten man beveget seg på, enten det gjaldt å riste enkelte kroppsdeler til beaten eller om det var å gjøre ulike triks med bare nevene og ben som redskaper. Streetdance er nok en link mellom hva som foregikk i høytalerne og gatene, og var en danseart som ble brukt like mye på dagtid som kveldstid i gatene hvor hiphopkulturen var stor, enten det var i L.A. eller New York.

Aktørene som utgjorde forandringen

I 1988 var det mange som kunne smykke seg med å kunne beherske de fire elementene, og sammen sto de for en kreativ omveltning for musikken som skulle få etterdønninger i flerfoldige år senere. Det er mange som bør nevnes i en slik sammenheng, men for å skaffe en best mulig og konstruktiv oversikt vil jeg her ramse opp mine 10 personlige favoritter fra året 1988:

EPMD: Strictly Business

1988 var året da funken for alvor fikk sin inntreden på rapmarkedet. To av de som sto bak suksessen var ungguttene Erick Sermon og Parrish Smith. Sammen med deres faste dj K.la.Boss laget de hva som for ettertiden har blitt stående som noen av de mest gjennomrefererte og samplete låtene i raphistorien. Ikke bare på produksjonssiden, men også fra rhymingen, er det så mange klassiske linjer som senere har blitt plukket opp av andre at det nesten er ufrivillig komisk å lytte til originalene. Strictly Business består fremdeles som et av tidenes aller beste hiphopalbum, og som debutalbum er det umulig å kunne forvente et mer komplett produkt: her er alle de fire elementene blandet sammen til en gryte så sort og het at det er umulig å ikke ta den frem igjen, gang etter gang.

Boogie Down Productions: By All Means Necessary

En annen gruppe som hadde reist seg fra undergrunnen noen år tidligere var den svært talentfulle rapperen KRS-ONE, som sammen med Dj Scott La Rock la verden for sine føtter med debutalbumet Criminal Minded i 1987. Men på tross av suksessen og anerkjennelsen i egne kretser var livet langt fra noen dans på roser for de to involverte: BDP som opprinnelig var et rapkollektiv opplevde stadige utskiftninger, og etter at Dj Scott La Rock ble brutalt myrdet på en biltur gjennom slummen av South Bronx gjennomgikk KRS-ONE et alvorlig sammenbrudd som ledet til at han forandret totalt retning. Denne enorme omveltningen kan høres på By All Means Necessary, hvor KRS har gått fra å være en kontroversiell våpenforkjemper til å ta alteregoet The Teacher, hans livsoppgave er nå blitt å stanse volden, og han ønsker å gjøre det med munnen. By All Means Necessary er et album folk skriver bøker og hovedoppgaver om, å oppsummere hvorfor dette albumet er banebrytende og ur-klassisk er umulig uten å måtte ty til overdrevne superlativer: dette er et av tidenes viktigste album, uansett genre.


Public Enemy: It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back

Du kan spørre hvem som helst om hvilket album som har vært det viktigste for den politiske rapscenen og alle vil svare dette. Det vanskelige andrealbumet til Flavor Flav og Chuck D etter YO! Bum Rush the Show tar ting til et helt nytt nivå, ikke bare for seg selv, men for hele genren. Dette er et album så pakket med lyrisk skarphet og konseptuell mytologi at man knapt tør ta til ordet for å forklare hva det handler om. Uansett, er dette et album som alle bør ha et forhold til, og som satte den politiske rappen i sentrum for ti-talls av etterfølgere, det er et album alt fra Gatas Parlament til Aesop Rock har fremst i samlingen sin, og det bør sannelig du også sørge for.

N.W.A: Straight Outta Compton

Så til Los Angeles hvor de fem legendariske aktørene Dr.Dre, Eazy-E, Dj Yella, Ice Cube og Mc Ren skulle starte noe som kom til å bli moderne eller new-school hiphop: gangsterrapen. På hver sin kant bidro de senere til at dette ble fullbyrdet, men her var de alle samlet på ei skive, for siste gang. Historien om hvordan N.W.A gikk fra å være rapmusikkens ulitimate supergruppe til å bli lange individuelle karrierer er lang og fascinerende, men i denne sammenheng kan den oppsummeres som en kamp mellom store ego som førte til tidenes oppvaskmøte i årevis etterpå. Her på Straight Outta Compton forener de alt sin energi, raseri og produksjonsteknikker til å lage et av de oppriktig talt mest sinte albumene som noen gang har solgt seg inn på Billboard-lista. Straight Outta Compton er alt hva 1988 handler om på godt og vondt, og er et album enhver person som tar platesamlinga si seriøst bør anskaffe umiddelbart.

Eric B & Rakim: Follow the Leader

Eric B. & Rakim hadde bare laget det som er anerkjent som et av rapmusikkens aller beste album Paid in Full før de fulgte opp med denne moderne klassikeren. Dette er albumet som finpusser mye av den samme teknikken både bak miksebordet og i lyrikken, men som etablerer duoen på toppen av rap-pyramiden. Det er lyrisk uforsvarlig å angripe Rakim etter denne platen, han kan simpelthen ikke toppes, og han vet det. Historien om hva som skjedde med Rakim i ettertid er en trist beretning. Han er fremdeles aktiv på scenen, men det er et uunngåelig faktum at han aldri ble bedre enn dette. På en annen side er det vanskelig å se hvordan han kunne blitt det i det hele tatt.

Jungle Brothers: Straight Out the Jungle

Enda en gruppe som kommer "Straight out of something", og Jungle Brothers er på mange måter en svært original idé som har blitt stående som banebrytende for native tongues-bevegelsen. En gruppe av rapmusikere som tenker innovativt hele tiden, og gjerne fusjonerer med ulike andre genrer. Nevnes kan og bør A Tribe Called Quest, De La Soul og The Roots som alle har alt å takke denne gruppen. På denne platen utageres utrolig mye galskap i form av rim og beats og hele konseptet med jungletema er nesten usannsynlig originalt. Straight Out the Jungle er et av disse albumene som tåler tidens tann - du kan peke i nesten hvilken som helst retning, og du vil alltid ende tilbake her.

Big Daddy Kane: Long Live the Kane

Brooklyn-rapens gudfar Big Daddy Kane er en artist som lever nærmest som en helgensskikkelse i de rette miljøene i New York. Han var en rapper som var ustanselig på mic'en og sammen med en annen pioner-produsenten Marley Marl skapte de hiphophistorie for hvert eneste rim og beat de la ned på plate. Marl som lett kan klassifiseres som en av tidenes mest toneangivende rap- produsenter banet bl.a. vei for Dj Premier og Pete Rock, og var en av de tidligste til å leke med jazzinfluenser i beatsene sine. Kane derimot tilrettela Brooklynscenen for storheter som Notorious B.I.G. Og Jay-Z i senere tid, som på tross av et nærmest anonymt navn i moderne hiphopsamtaler, klarte det alle andre ville si: å være den beste fra New York i sin regjeringstid.

Ultramagnetic MC's: Critical Beatdown

One-album wonderet Ultramagnetic Mc's entret scenen i 1988 med en friskhet og hunger på suksess som forblir imponerende. De var pionerer for rappere som likte å bruke obskure rim og til dels samples, og var derfor på mange måter en ganske merkelig gruppe. Mest profilert fra gruppen er muligens Kool Keith som for ettertiden er pekt ut som en svært dyktig og smart lyriker. På denne platen kan du høre hvordan absurd rap ble utformet, over beats som er så tunge og fyldige at det nesten virker uekte.

Biz Markie: Goin' Off

Biz Markie var moromannen alle elsket å hate. Han var en uforutsigbar karakter som på samme måte som en annen klassisk rapper; Slick Rick, sto for en humoristisk tilnærming til musikken. Sammen utgjorde de to den delen av scenen hvor ting ikke alltid hadde noen dypere mening, men som allikevel har blitt stående som klassiske låter og album nettopp fordi man prøver å gjenskape det som mange anså som hovedmålet med å lage musikk: å ha det morsomt. Goin' Off er et slik album som er svært vanskelig å mislike, uansett om du har vanskeligheter med kontroversielle temaer, stand-up eller marihuana, for det er unektelig et hiphopprodukt som står til mål - og enda litt lengre.

Run-DMC: Tougher Than Leather

Run- DMC er kjent for så mye rart, men for de fleste er det crossover-hiten sammen med Aerosmith; Walk this Way og superhiten It's Like That. På hver sin måte oppsummerer de hva Run- DMC alltid har handlet om: åpenhet for å gjøre nye ting. Tougher Than Leather er verken fugl eller fisk når det gjelder gruppens innovative krefter, den er simpelthen et mesterstykke i det å samle inspirasjonskilder og fremføre de på ulike måter. Dette er også en fin måte å bli kjent med Rick Rubins hiphop-produksjoner, en mann som senere skulle bli like kjent for å gjeninnføre Johnny Cash til populærkulturen før han gjenvendte til hiphop på Jay-Zs The Black Album. Run-DMC forblir en del av de siste 20 års populærmusikk, og Tougher Than Leather er et godt bevis for hvorfor.

Hiphop ble aldri det samme igjen som det var i 1988. Årsaken til det krever enda en fyldig rapport fra denne pennen, men inntil da har jeg nå gitt deg minst 10 gode grunner til å tenke tilbake et øyeblikk. Og til dere som simpelthen ikke kan fordra hiphop: det er ikke uberettiget mot hva vi ser på dagens scene, men løft blikket, senk skuldrene og la musikken ta dere med på en reise til en tid hvor alt var mye bedre.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Thing - Garage

(Smalltown Superjazzz)

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

Flere:

El Guincho - Alegranza!
The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky