• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Harrys Gym, Garage 21. mars

Ikke suverent fra Oslos fremste undergrunnsband, men de er fremdeles på et annet nivå enn de fleste i miljøet.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook23.03.09

Alle bilder: Bjørnar Håland

I forkant av årets by:Larm, da debatten raste som verst omkring festivalens bookingprofil, kom jeg over en debatt-tråd hvor pressesjef Behnam Farazollahi beskrev profilen deres som en tredelt modell. En modell som opererer som et tripptrapp-system hvor man henter inn band fra ulike nivåer i sin karriere, for å utfylle hverandre og krydre programmet.

I denne tripptrapp-modellen er det vanskelig å ikke se for seg Oslo-bandet Harrys Gym blant de artistene som befinner seg på øverste nivå. Med lang fartstid i undergrunnsmiljøet i hovedstaden, og en rekke av flotte og stadig mer besøkte konserter, er det ikke rart at det nå er iferd med å slå gjennom for fullt. Det ultimale beviset på dette kom under nevnte by:Larm, hvor det ble annonsert at bandet hadde blitt signet til selveste Universal, og dermed ikke er for et indieband å regne lengre, de har simpelthen gått major.

Men ikke nok med det, så leverte de også en av de tetteste konsertene jeg har sett de gjøre på åresvis på Sentrum Scene, og sisteplata med samme navn som bandet har vært en formidabel suksess hos både kritikere og publikum. Det var derfor kanskje ikke så overraskende at Garage var fylt til randen av håpefulle fans, og at det var kø selv etter at billettene var blitt revet bort.

Alt dette maset om storhet og suksess ble egentlig bare større så raskt bandet begynte å spille. De fire involverte i bandet; Anne Lise Frøkedal , Bjarne Stensli, Erlend Ringseth og Ole Myrvold har en så selvsikker rutine på materialet sitt, at det er sjelden noe låter feil. Tvert i mot var det mange som fikk konstantert hva vi allerede visste, at Harrys Gym er blant våre mest eksportvennelige band, også fra scenen. Vi ble møtt av en ekstremt velrigget scene, med imponerende lyssetting og velskrudd lyd, så egentlig var det bare opp til bandet å innfri.

Og det var noen øyeblikk denne lørdagen som under Brother, Attic og Top of the Hill, hvor bandet gikk sine inspirasjoner en høy gang. Frøkedals vokal tok seg opp undervegs i konserten, samtidig som resten av bandet supplerte med enda mer veldreid lyd.

Det må allikevel sies at dette ikke var Harrys Gym sin beste konsert, påtross av de nevnte øyeblikkene. Et litt seigt midtparti hvor entusiasmen falt hos undertegnede, samt en forhåndsannonsert gjesteopptreden fra gode venner i form av Hiawata!, Sten Ove Toft og Emil Nikolaisen, fremsto som unødvendig, og litt skuffende.

Dette var nok en av de siste mulighetene hvor publikum fikk anledning til å se Harrys Gym på en scene av dette formatet, og det føltes nesten absurd korrekt med tanke på hvor overlegne de er mange av sine samtidige undergrunnskollegaer.

Oppsummerende er det derfor enkelt å konstantere at gruppen har velfortjent oppnådd status som et av landets mest pålitelige band, selv om denne kvelden kanskje ikke var deres aller skarpeste.