Kalas 2002: Thåström sto for kalaset

Gamle Thåström leverte en fantastisk konsert, mens popyndlingene i Kent skuffet stort da Kalas-turnéen stoppet i Oslo 21. juli.

Et strålende opplegg fra svenskene, dette. På tredje(?) året har de samla noen av landets beste artister og dratt på sommerturné a la de klassiske amerikanske Lollapalooza-turneene fra nittitallet. Kalas begunstiget også Oslo med et besøk i år, sikkert delvis fordi svenskekolonien her i byen er stadig voksende; det var ganske tydelig på Youngstorget.

To norske band slapp også til, jeg må med skam melde at Surferosa spilte uten meg tilstede - sist jeg så dem (i vår) hadde jeg trøbbel med å forstå hvorfor folk er så begeistra, da framsto Surferosa som en dash Debbie Harry, en dash Nina Hagen og litt østeuropeisk poppønkestetikk, men uten det helt store drivet. Det er mulig de ikke hadde dagen da, for de har helt klart noe for seg, vokalisten er helt klart en fascinerende og unorsk frontfigur, bandet låter kult og glampønk/disco/rock anno 1979-82 er jo veldig trendy nå, da. Og i følge folk jeg snakka med gjorde de en veldig bra jobb på Youngstorget. Men at de skal være så bra og enestående at ingen plateselskap våger å ta i dem, slik Norges største avis har hevdet...vel, det gjenstår å se.

Dermed ble Amulet første band for meg - jeg hadde ikke sett dem siden Rock Mot Fotball i fjor, og der hadde de jo ganske hard konkurranse av smågutter som Nomads, Gluecifer og Travoltas, så jeg ble ikke spesielt imponert da. Men det ble jeg nå. Settet var basert på Freedom Fighters, og Amulet låter tettere og hvassere enn de fleste band i Norge akkurat nå. Vokalist Amdam er ganske så strålende; ser ut som en boybandsanger, men er arrogant, hvesende og med et tak på publikum norsk rock ikke har vært bortskjemt med de seineste åra. Innimellom fikk han meg til å tenke på Michael Krohn i glansdagene, enda store deler av publikum bare var måtelig interesserte - det kan heller ikke være så lett å spille tidlig på ettermiddagen - men låter som Keep on Moving satt som de skulle.

Ser bra ut gjør de også (akkurat som Surferosa for øvrig, godt at norske band tar det på alvor). Skatesko og store shortser (som de i det minste brukte under Rock Mot Fotball) er bytta ut med mørke semimilitante antrekk som gir et inntrykk som stemmer godt med den stramme, presise og aggressive avleveringa. Gleder meg til å se dem igjen, men da skal det være innendørs, i et mindre lokale.

Hellacopters, hva kan man egentlig si om dem? Her veit vi jo hva vi går til. Bredbeint rocke-øs med basis i 70-talls heavy, tøft og utagerende. Settingen var dessverre ikke ideell for Hellacopters: Mesteparten av publikum var Kent-fans som var tidlig ute, og Kent-fans og Hellacopters-fans har neppe mange plater til felles, det var fortsatt lyst og fortsatt litt glissent, så de måtte jobbe hardt for å få opp stemningen blant andre enn de 20-30 svært dedikerte tilhengerne foran scena, og etterhvert lot flere seg rive med. Det er lett å la seg smitte av gutsen bandet viste i låter som Move Right Out of Here, 1995 og Hopeless Case.

Hellacopters spilte mye fra High Visibility, som jo er ei helt flott (party-) plate. Men det største problemet for oss som ikke er hellacopterheads er strengt tatt konseptet, det innbyr ikke til allverdens variasjon, og innimellom, de gangene bandet slapp seg ned i dau boogierock, var det faktisk litt kjedelig. Men det var unntakene. Hellacopters er litt som trommeslageren i Muppet show: De har full kontroll over klisjeene og gir oss R-O-C-K som good clean fun. Ingenting galt med det.

Noen nye låter spilte de også; og de forsvarte definitivt plassen i settet. Better Than You var en solid rocker som ga assosiasjoner til Kiss ca Destroyer, mens Carry Me Home var en skikkelig innertier, en litt seig affære; litt Thin Lizzy-aktig, med et ekko av Bruce Springsteens Badlands, av alle ting. Definitivt ingenting galt i det heller.

Fra Hellacopters' good clean fun ble det straks tid for noe ganske annet. Joakim Thåström er vel heller ikke det naturligste valget til å dele scene med Kent, men det er på sin plass å minne om at denne mannen antageligvis er den største rockeartisten Skandinavia har sett. Som forstadspønker med Ebba Grön oppnådde han en popularitet i Sverige det er vrient å forestille seg nå. Med Imperiet var det streitere rock, men nå var nedslagsfeltet plutselig hele Skandinavia. De spilte inn Taube og Bellman og introduserte svensk visetradisjon for et helt nytt publikum. De sang sjølsagt på svensk, med ambisiøse tekster, ikke minst på det mektige albumet Synd. Det skandinaviske språkområdet blei for lite, og et forsøk på å lansere Imperiet på engelsk gikk til helvete, bandet ble oppløst og Thåström gikk videre med industriell rock a la Nine Inch Nails og Ministry under navnet Peace, Love & Pitbulls. Uten kommersiell suksess. Men likevel, han har frontet to av Skandinavias viktigste rockeband, og nå stiller han altså med to plater i bagasjen som jaggu er et ekko av hva han gjorde på åttitallet: Både Det Er Ni Som Er Konstiga Det Er Jag Som Er Normal og årets Mannen Som Blev En Gris har denne umiskjennelige kloa fra storhetstida. Men likevel var jeg neppe den eneste som kom til Youngstorget med sunn skepsis. Kunne dette egentlig gå bra, eller ville det bli en litt flau forestilling med pliktskyldige avleveringer av noen nye låter, før Ebba Grön og Imperiet - hitparaden satte inn?

Det tok akkurat tre låter å fjerne min skepsis. Etter industriell Peace, Love & Pitbulls-aktig støy før teppet blei dratt til side åpnet Thåström med Släpp Aldrig Inn Dom fra den siste skiva; en seig, majestetisk sak som åpner i det stille og avsluttes med et voldsomt øs. Dette skremte åpenbart Kent-fansen langt vekk fra scena, men det ga Thåström faen i, for han fortsatte med Imperiet-låta Var e Vargen i en frenetisk versjon og rett og slett suverene Från Himlen Sänt - kanskje den aller beste av de nye låtene.

Og slik fortsatte det. Thåström balanserte lekent mellom nytt og gammelt, låter som Flyktsoda (Ebba Grön) og Alltid Rött Alltid Rätt" (Rymdimperiet) ble avlevert med like stor energi som det nyere materialet. Og at alt låt like fett er både et tegn på slitestyrket i de gamle låtene, men like mye en indikasjon på kvaliteten i det nye materialet.

Et stykke ut i konserten spilte han også en coverlåt; Så Kall Så Het, en låt først spilt inn av Lund-bandet Garboshocks, skrevet av Stry Terrarie, som siden ble med i Ebba Grön og deretter var med å starte Rymdimperiet, seinere Imperiet. En vanvittig hissig rockelåt signert en av Sveriges mest oversette låtskrivere. Dette var visstnok den første låta som ble spilt inn for Mannen Som Blev En Gris, og det kan forklare noe av den rå energien som preger skiva.

Det låt suverent hele veien. Bandet var tett og hardt, Thåström leverte fresende, sirkelsagaktig gitarspill, det var ekstremt høyt lydnivå og en god del innslag av industritaktene fra Peace....-perioden i lydbildet. Vokalen var strålende, sjøl om han sparte seg noe av og til, og mannens sceneutstråling var formidabel. Mager og skjeggete, med de gamle utstuderte faktene - som den karakteristiske høgginga på gitaren og måten han klamrer seg til mikrofonstativet på - men med en intensitet og en tilstedeværelse som er ganske unik.

Kommunikasjonen med publikum var nesten ikke-eksisterende, uten at et gjorde så mye. Thåströms låter er så sjølutleverende at den som vil vite noe, må gå til dem. "Det er min värld det här / Ni får komma hem til mej" synger han i den nye Høghussång, og det er ganske betegnende. Han hadde full kontroll, og lot i tillegg være å spille Staten og Kapitalet og Du Ska va President, de to største hitene til respektive Ebba Grön og Imperiet. (- Gutta jeg spiller med er så unge at de ikke kan den, sa han da pulikum ropte på den førstnevnte)

Derimot tok han med to Imperiet-ballader i ekstranummerne; den betagende Jag er en idiot - en av få vellykka låter på svanesangen Tiggarens Tal, og helt til slutt Blå Himlen Blues - uten tvil en av de vakreste rockeballadene som er skrevet på et skandinavisk språk. Da var det også begynt å mørkne, og Thåström spilte ut alle sine performer-triks, han hadde publikum i sin hule hånd, og leverte denne langsomme låta fra tidlig åttitall med en nerve i vokalen som kun framkalte gåsehud der han minte om at å andas og älska er det som i bunn og grunn betyr noe, før den dro over i en støyende, industriell feedbackavslutning som igjen sendte tankene til den eneste perioden av Thåströms karriere som ikke har hatt gjennomslag hos publikum. Som om han ville minne oss på den.

Og så var det over. Seksten låter i alt, ti av dem fra de to siste skivene. Han var den eldste artisten på scena, men samtidig den som hørtes mest 2002 ut. Det var en elektrisk opplevelse, og jeg har store problemer med å huske sist jeg så en like bra konsert. Thåström har trua med at dette er siste gang han turnerer, jeg håper virkelig det er feil, men skulle det stemme har han satt et verdig punktum. La oss håpe at dette blir dokumentert på en eller annen måte.

Etter Thåströms oppvisning ble Kent en voldsom nedtur. Det var ingen tvil om at det var dette bandet de aller fleste hadde kommet for å se, stemninga var god sjøl om regnværet kom da de gikk på scena, og jeg tviler ikke på at de fleste var fornøyde, men likevel: Kent har levert helt greie til bra popplater, men som liveband hadde de sørgelig lite å by på. På sitt beste, på Youngstorget betydde det under hitlåta Musik Nonstop og den neste singelen Kärleken Ventar, var Kent et sjarmerende og smårufsete popband. Men dette var sjeldne øyeblikk, for stort sett spilte de sin friksjonsløse, lett rocka og flinke pop, uten at det ble annet enn småpent. Greit nok. Kjedelig. Ikke virka de særlig komfortable med å spille på stor utescene heller - merkelig med tanke på at de kanskje er Nordens mestselgende band. At de er stjernene nå, gjør jo kontrasten til Thåström enda større.

Aller best var Kent faktisk da de dro gjennom noen av B-sidene sine. Ikke fordi det var de beste låtene, men fordi det virka som de turte å gjøre litt ekstra med dette materialet. Ellers var det lite som tydet på at vi ikke sto og hørte på en litt dårlig CD-spiller.

Det er fint for gutta i Kent at de har fått sammen et band folk vil se, det er dem vel unt, for Eskilstuna er utvilsomt en av Sveriges jævligste byer, så folk som bor der trenger all den oppmuntring de kan få. Men med det i bakhuet virker det enda merkeligere at Kent høres ut som de gjør. Der de kunne vært fresende og rå ender de opp som å låte som tilfredse, daffe og uten noe særlig engasjement for det de driver med.

Jaja. Rockefeller-konserten tidligere i år skal visst ha vært bra.

Dom:
Amulet 5
Hellacopters 4
Thåström 7
Kent 2


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robin Williamson - The Iron Stone

(ECM / Grappa)

Utrolige Robin Williamson og hans nye glade herrer med jazz på keltisk.

Flere:

Samara Lubelski - The Fleeting Skies
Pink Mountaintops - Outside Love