FESTIVAL: Roskilde 2008, del II

grooves utsendte bevitnet blant annet indie-benga med Extra Golden og My Bloody Valentine med et betent øye på de to siste dagene.

Lørdag
Etter de mange gode opplevelsene på fredagen var det en forventningsfull skribent som karret seg til festivalområdet tidlig lørdag ettermiddag. Konsertdagen begynte klokken 12 med et band hvis beskrivelse hadde gjort meg meget nysgjerrig. Extra Golden ble omtegnet som USA møter Kenya, indierock møter benga.

Det gikk ikke lang tid fra jeg hadde stilt meg under Pavillions duk før jeg skjønte hva essensen i benga er. Extra Golden bød på florlett sommermusikk med lystige gitarer i intrikat samspill. Fengende, dansbart og tidvis virkelig stimulerende for smilerynkene. Ofte sendte de tre amerikanerne og tre kenyanerne tankene i retning Deerhoof med sine muntre, multiple gitarlinjer som ble lagt på en solid fundament av perkusjon. Selv i de mer temposvake sangene klarte de å opprettholde publikums interesse, godt hjulpet av en sugende groove.

I motsetning til Job for a Cowboy passet Extra Golden helt optimalt i det døsige solskinnet denne formiddagen. Man begynte å tvile litt på holdbarheten halvveis i settet da de tok et hvilesteg med Obama, men dette holdt helt til mål. Utrustet med bøtter av sjarm og spilleglede er Extra Golden et perfekt festivalband og sørget for en glimrende start på denne lørdagen.

Wildbirds & Peacedrums er et band hvis navn har dukket opp en del i min sfære det siste året, men som man aldri hadde sjekket ut. Turen gikk derfor rett fra indiebenga til ektepar-rock på Astoria. De 25 minuttene av konserten man fikk med seg var dog langt fra overbevisende. Det som ble servert fra scenen var nemlig en uengasjerende og teatralsk suppe som ikke fenget et døsig publikum. Til tider var det musikalske fundamentet kun trommer og vokal, noe som rett og slett var for tynt. Wildbirds & Peacedrums ville virkelig mye, men det ville seg ikke denne dagen. Denne skribenten er samtidig ganske sikkert på at vi ikke har hørt det siste fra denne duoen som hørtes ut som en blanding av CocoRosie og Joanna Newsom.

Etter denne konserten luntet jeg tilbake til campingområdet for å glede meg til dagens mange kommende konserter. Tokyo Police Club, The Notwist, My Bloody Valentine, Neil Young, Girl Talk, Liars, og det vanskelige valget mellom No Age og Black Mountain stod alle på kveldens program. Dessverre ble ikke dette en realitet, da jeg med ett ble rammet av en særdeles hissig øyebetennelse. Denne skulle vise seg å bli veldig amputerende for konsertbesøket resten av festivalen. På vei til legen på festivalområdet fikk jeg med meg 2-3 sanger Tokyo Police Club som hørtes ut som om de overbeviste etter den litt skuffende platedebuten tidligere i vår. Resept på øyedråper ble innhentet, og en beslutning om å spare de resterende kreftene til My Bloody Valentine ble tatt.

Tidligere har jeg bevitnet comebacket til Pixies på Roskilde, men My Bloody Valentine er enda større helter i min bok. Med den mekaniske og påtatte affære som konserten til førstnevnte band viste seg å være, var det med en skrekkblandet fryd man tok plass på Arena. Denne ble imidlertid blåst vekk allerede fra første tone da de kastet seg ut i I Only Said og fulgte opp med When You Sleep. En framifrå åpning! Dette viste seg å være standarden som ble opprettholdt gjennom hele konserten. MBV stilte med en perfekt sammensatt setliste med mesteparten av Loveless, en del fra Isn't Anything og noen spor fra EPer. Lydbildet var like grøtete og herlig som på plate, støypartiene like drøye og de myke koringene satt som et skudd. Spesielt Belinda Butcher var fullstendig henrivende med fløyelsstemmen sin. På Blown a Wish var det ikke langt fra at hun presterte å mane frem tårer fra øyekrokene mine.

I ettertid kan jeg ikke se hva My Bloody Valentine kunne ha gjort bedre denne kvelden, dette var rett og slett en opplevelse for livet. Da det bebudede 20-minutters støypartiet i avsluttende You Made Me Realise inntraff, var kvelden fullendt. Stakkars dem som ikke stilte med øreplugger, for dette var bokstavelig talt lyden av 2-3 jetfly, helt avsindig buldrende høyt.

En halvtime Neil Young hadde jeg ork til, og jeg ante konturer av at kanadieren leverte den legendariske konserten både aviser og publikummere har fortalt om i ettertid. Men da jeg la meg denne kvelden fikk Neil Young være Neil Young, såre øyne være så vonde de ville og valget mellom No Age og Black Mountain fikk passere i fred. Det var nemlig My Bloody Valentines ekstravagante oppvisning som hadde besørget det brede gliset jeg henfalt til drømmeland med.

Søndag
Søndagens aktiviteter ble dessverre begrenset av samme grunn som at lørdagens ble det. "Heldigvis" var det ikke så mange godbiter jeg gikk glipp av denne dagen, det var strengt tatt bare Digitalism og Dan Deacon som ble ofret.

Supersilent er et band jeg skammer over å aldri ha satt meg inn i. Denne søndagen var de plassert på Astoria og spilte for en høyst akseptabel skare. Men noe særlige klokere kan jeg ikke si meg å ha blitt etter denne konserten. Det hele var en relativt uangripelig blanding av trompet, brøling, sakrale orgel og cheesy synther. Noe var tøft, noe var uforståelig og ekstranummeret skingret verre i ørene enn My Bloody Valentines støyutblåsning fra gårsdagen. De var akkurat like utradisjonelle som jeg hadde forventet, men mangelen på støy og lydvegger skuffet. Det føles vanskelig å gi en håndfast vurdering av Supersilent, i sum må det sies å være ok på en absolutt utradisjonelt måte.

Neste post på programmet var Cat Power. Til Roskilde stilte hun med Memphis Rhythm Band som også har vært backingbandet hennes på The Greatest og nylig utgitte Jukebox.

Setlisten denne ettermiddagen skulle vise seg å dreie seg rundt disse to platene i hovedsak. Etter ryktene som har versert om Chan Marshalls bisarre sceneopptreden og skrale mentale helse var det en skuffende straight opptreden man var vitne til. Bandet på 4 var meget velspilte mens Chan pløyde gjennom covere som New York, New York med meget vekslende hell. Dessverre ble vi ikke introdusert for det mer spartanske materialet som preger You Are Free og Moon Pix, såvidt jeg hørte var det kun Metal Heart som ble spilt fra disse platene.

Marshall og gjengen leverte enkelt glimt av storhet, men det ble med de små øyeblikkene. Ved neste korsvei ønsker jeg å se henne turnere kun med en gitarist og trommeslager som oppbacking. Da vil hennes sterkeste sider som vokalist og låtskriver komme langt bedre frem enn det gjorde ved denne anledningen.

Festivalens siste Penne Pesto ble inntatt mens jeg beskuet bob hund på Orange. Dette kvasi-comebacket var absolutt festlig, aller mest i kraft av sine livsbejande kvaliteter. Hagestoler ble knust og Thomas Öberg var både høyt og lavt og kauket alt han var mann for både under og mellom sangene. Aller mest mellom dem.

Fuck Buttons fikk æren av å være siste konsert på Roskilde08 for min del. Det var knapt 100-150 som delte denne konsertopplevelsen med meg. Den britiske duoen spilte et sett som i grove trakk forholdt seg til den selvtitulerte platen de slapp for et par måneder siden.

De stikker av med prisen for den kjedeligste konserten visuelt sett på årets Roskilde, men veide opp for det med intensiv og god musikk. Stort sett forløp settet med at de sto med hver sin laptop og noen synther, eventuelt dristet seg til å slå noen kantslag på en tromme. De hadde riktignok sjarm på sin egen måte, detaljen med å kjøre knitrestøyvokalen gjennom en av disse karaokekassettspillerne for barn var i all særdeleshet herlig.

Til tross for at utladningene ikke var like eksplosive og støyende som det Mogwai manet frem på fredagen, var det absolutt i samme gate. Det var lange sanger som ble nøysommelig bygget opp og kulminerte i herlighet.

Etter dette vandret jeg lykkelig ut i regnskyllet som kjølte ned dem som allerede hadde ventet lenge i kø på Jay-Z, vel vitende om at jeg ikke hadde ofret Bonnie Prince Billy forgjeves for Fuck Buttons. Et valg med fantastiske alternativer som man håper man får sjansen til å se igjen i den ikke alfor fjerne fremtid.

Oppsummering
Det er vanskelig å gi en fullgod konklusjon på hvor bra Roskilde08 var da jeg ikke kunne få med meg alt jeg ønsket på lørdag og søndag.

Det jeg imidlertid er sikker på, er at dette årets Roskilde var en triumfferd sammenliknet med fjorårets. Og selv om årets musikkprogram ikke kunne by på en lignende dybde i undergrunnen som tidligere år, kompenserte den på andre måter. Sidi Goma, Dengue Fever og Extra Golden kom alle tre ingensteds fra og sørget for flotte opplevelser, samt en liten seier til det som går under merkelappen "world music" på årets festival. Den seieren deler de med støyrockgruppene fra de britiske øyene, Radiohead og gruppene med så sammenfallende navn som Holy Fuck og Fuck Buttons.

Kort oppsummert gikk dro man til Roskilde08 med bange anelser og en viss skepsis, og returnerte hjem med et eneste stort glis. Vi sees neste år igjen!

Alle fotos av Lars Øgreid.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo