• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Fri Resonans 2010

Dokkhuset 12.-13. november: Det visuelle imponerte aller mest under Fri Resonans to første kvelder i Trondheim.

Thor-Eirik Johnsen 

Del på Facebook16.11.10

Foto: Petter Myhr/Fri Resonans

Fri Resonans i Trondheim har en profil som legger seg mellom en del faste punkter i norsk festival- og musikkvirkelighet – midt mellom jazz og improv, pop, kunst og det vi kan kalle samtidsmusikk. Man kan sikkert være slem og si at det programmet er retningsløst og tilfeldig, men jeg velger heller å tolke det som et uttrykk for arrangørenes åpne og eklektiske smak og entusiasme for den gode musikken. Det er jo slik det må være i 2010.

Den noterte, klassiske samtidsmusikken glimret med sitt fravær dette året. Til gjengjeld fikk vi to konserter der det visuelle uttrykket sto i sentrum, to store høydepunkter for min del. Den australske Max/MSP-eksperten Robin Fox avsluttet den første kvelden med sin grønne laser og brutale subwoofer-action. Setting: et bekmørkt lokale fylt med så mye røyk røykmaskinen klarte å presse ut. Laserstrålene skjærer gjennom røyken og definerer et virtuelt rom i presist samspill med den harde og abstrakte elektroniske lyden. Innimellom var det uklart om Fox først og fremst styrte laseren, og lot lyden følge deretter, eller omvendt. Slik ble lys og lyd to sider av samme sak. Angrepene på sansene var konstant vedvarende – øynene strevde med å følge med på lysmengdene, mens lydbølgene presset meg tilbake i setet. Robin Fox' show minner oss om den grunnleggende gleden lys i bevegelse tilbyr. Jeg håper bare at det ikke var noen blant publikum med epilepsi.

Meta.Morf-kunstbiennalen ble avsluttet i Trondheim sist helg med 16mm-prosjektene til Bruce McClure og Greg Pope. Den franske kunstnergruppen Metamkine med sitt prosjekt La Cellule d’Intervention representerte på Fri Resonans en stigning i antall 16mm kinoprojektorer i bruk – McClure og Pope brukte henholdsvis tre og fire, Metamkine hadde rigget opp fem! Trioen improviserte med lyd og bilde, lyd direkte fra kinomaskinene og fra en analog synth, bilder manipulert på direkten, lys og skygger. Konkret lyd og konkret bilde. Det var noe mystisk og hemmelig ved spillet mellom lys og lyd, frembrakt av kunstnerne knelende på scenegulvet, delvis skjult bak sine speil og sitt maskineri. Selve urfilmen – skyggespillet på huleveggen fra leirbålet – projisert inn i vår egen tid.

Popmusikken sto Jenny Hval for, som virker å ha kvittet seg med Rockettothesky-navnet. Hun valgte å spille hele neste års plate som blir utgitt av Rune Grammofon. Jeg hørte noen av disse sangene da hun spilte på På med ørene!-festivalen på Høvikodden tidligere i år, men denne settingen, innendørs med svært god lyd, passer mye bedre for hennes intime uttrykk. Forfriskende å kunne høre hva hun faktisk synger! Det virker som om den kommende plata har mindre pophooks enn hva vi har hørt fra henne tidligere, og mer fokus på svevende klangbilder. Klassisk 80-talls 4AD-estetikk blir ofte trukket frem for å beskrive Jenny Hvals musikk, jeg har i tillegg lyst å navnedroppe kunstpopen til David Sylvian, eller kanskje til og med Talk Talk fra perioden etter at de kastet synthpopen på dynga.

Den britiske saksofonisten Evan Parker var årets levende legende, på samme måten som Keith Rowe var det i fjor. Han leverte et no nonsene solosett, energisk og teknisk overveldende. Han gikk hardt ut fra blokkene med tjue minutter hardcore sirkelpust-blowout, men tødde mer opp etterhvert med mer lekne innslag. Tilslutt på lørdagskvelden spilte Sidsel Endresen og Christian Wallumrød. Personlig skulle jeg gjerne hørt Endresen sammen med noen andre enn Wallumrød, særlig de elektroniske lydene hans ble mest av alt monotone og tilførte ingenting i samspill med Endresens karakteristiske vokalteknikker, men, heldigvis vil sikkert de fleste si, kan jeg vel ikke få alt som jeg vil her i verden.