Del I: Safe as Milk festival, Haugesund, 29. - 30. juli 2005

Dälek, Supersilent, Colleen, Steffen Basho-Junghans, MoHa!, Serena Maneesh, Samuel Jackson Five og Kim Hiorthøy. Vurdert av Mats Johansen.

Da programmet for årets Safe As Milk ble sluppet var det nok mange som fikk store forhåpninger til festivalen. Det er en glede å melde at den lille festen i vest har meldt seg på konkurransen om årets happening; dette var en glede fra ende til annen.

Det er egentlig litt overraskende at man klarer å arrangere en festival som Safe As Milk så langt unna de store byene. I lille Haugesund maktet man å trekke sammen amerikansk hip hop, tysk gitar, franske spillopper og norsk improv på en måte som ikke bare føltes befriende, men også overraskende helhetlig. På tross av tidvise sjumilssprang i både decibel og sjangre føltes det aldri som om man hadde satt på feil band til feil tid.

Høvleriet var også i år festivalsentral; dette intime trebygget helt nede ved kaia har blitt en viktig del av festivalens ansikt utad. Det tidligere bruksbygget er den perfekte arena for den jordnære og uanstrengte festivalen – dette er blitt en festival for, av og med folket. Noen endringer hadde blitt gjort siden sist: scenen hadde blitt flyttet og det hadde blitt satt av enda større plass til platesalget. Begge disse endringene var særdeles velkomne.

Men, Safe As Milk er langt mer enn kun Høvleriet. Det er en festival som setter idealisme i fokus og det strømmet over av velvillige frivillige som gjorde alt for å gjøre opplevelsen så optimal som mulig for publikum. Det eneste man kunne utsette på selve festivalen var at alkoholprisene var vel drøye, men det er sannsynligvis ting utenfor festivalens kontroll.

Når man endelig hadde fått kommet seg innenfor dørene, kjøpt med seg ei skive eller fire, og grepet tak om en pils, var det på tide å se hva som skjedde på scenen. I løpet av de to kveldene ble det satt opp åtte sett på den lille scenen og man kunne få med seg lavmælt akustikk så vel som massiv elektrisitet.

Steffen Basho-Junghans
Har man mulighet til å starte en festival med en jovial tysker på akustisk gitar så burde man gjøre det. I hvert fall er det dommen fra denne anmelder etter å ha sett Steffen Basho-Junghans gjøre ære på John Faheys minne med et sett dronende gitar og deilige assosiasjoner. Han tuslet beskjedent opp på scenen og smilte lurt til et solmettet publikum før han trakk opp sine lune låter.



På samme måte som John Fahey og Six Organs Of Admittance benytter også Basho-Junghans seg av den amerikanske folkemusikken som kildemateriale. Han trekker inn denne jordnære musikken inn i et fritt territorium uten særlige tanker for purisme og etablerte regelsett. Dermed ender man opp med en fri reise inn i naturen; Morning Twilight, Water, Fire og White Horse Rambler, var titlene Basho-Junghans ga oss på sine spor av improvisert droning. Et bekjentskap man definitivt burde se litt nærmere på hvis man finner gitareksperimentering interessant.

Serena Maneesh
Det er litt trist å måtte melde at alt ikke sto bra til på årets Safe As Milk. I teorien burde et band som Serena Maneesh passe som hånd i hanske inn i festivalens visjon, men denne kvelden tråkket bandet rett og slett i salaten med både bein og armer. Det nytter ikke å basere uttrykket sitt kun på ting fra fordums tid – da forblir man en fotnote. Fra første anslag stod det tydelig frem at de er altfor respektfulle i forhold til sine inspirasjonskilder. Man ble levert koringene til My Bloody Valentine, bluesrocken til Spiritualized og volumet til Spaceman 3. Melodiene kunne man nok finne et sted langt bak den altfor massive lydveggen, men det fryktes at man ved en avkledning kun vil finne halvferdige skisser som ikke vil kunne stå på egne bein. De gikk på scenen med en holdning som lente seg mer til øvingslokale enn festivalscene, og maktet ikke å overbevise om at de har en felles front. Dermed gikk førsteinntrykket dukken og resten av settet føltes nesten som levert av et kompentent coverband fremfor rockende nybrottsarbeid.

Dälek
Et av de beste navnene innen industriell hiphop hadde også tatt turen innom Haugesund, og det føltes litt merkelig å se to knallharde menn fra New Jerseys østkant banke løs i et solrikt Haugesund. Men da først mørket fikk lagt seg på Høvleriet tok de et knallhardt grep om publikum og gikk i ledelsen nesten bare på grunn av en strålende tilstedeværelse. De slo høl i lufta, danset som en leken Mohammed Ali og stakk hardere enn morderbier.



Dälek selv var en massiv maskin som brøytet seg vei gjennom det meste; saggende og svettende rimte han frem fete strofer på toppen av et glitch og støybasert industrikomp fra Still. Sammen tok de musikken i sin hånd med slamrende hip-hop som på det beste fikk Høvleriet til å riste av velvilje og danseføtter. Dessverre var lyden satt til et pinlig høyt nivå på deler av konserten, og dette tok luven av en del av de mer finstemte detaljene fra fjorårets glitrende skive Absence. Heldigvis avsluttet de som en perfekt duo; først Dälek på rim over et loopløst, men støyfullt komp, før de presist slo seg løs med et beat av en annen verden. Denne kombinasjonen av avantgarde og rytmikk gjør bandet til en av sjangerens desidert mest spennende utøvere.

Supersilent
Utrolig; de gjorde det igjen. På tross av at trommeslager Jarle Vespestad dessverre ikke kunne delta på Safe As Milk, maktet de tre gjenværende i bandet å hale i land festivalens beste sett dette året med en mesterlig demonstrasjon av improvisasjon, fleksibilitet og nese for utrolig detaljrikdom.

Denne anmelderen slutter aldri å bli imponert av dette orkesteret – med sin totalt tilstedeværende improvisasjon har de klart å ikke bare skape seg et eget uttrykk. De har skapt seg en egen sjanger – improvisert komposisjon. En konsert med Supersilent er et utrolig følge; det går fra det magisk melankolske til det trolsk støyende i løpet av sekunder. De finner frem til stier man ikke tror man skulle få lov til å gå kun kort tid tidligere; like fullt kan de ta opp tråden senere i settet og fortsette turen til et annet sted enn man hadde vært tidligere. Dette impulsive lydbildet sys frem av bandet med ørsmå blikk, smil og stålklar tro på hverandre.

Arve Henriksen burde få spesielt mye skryt denne kvelden da han ikke bare perfeksjonerte sin rolle med trompet, stemme og elektronikk: I tillegg tok han over deler av rollen som trommeslager. Det sier ikke rent lite om ham – ofte vekslet han mellom rollene i løpet av sekunder. Det hjelper selvsagt å ha makkere som tangenttalent Ståle Storløkken og audiovirus og støyguru Helge Sten – de har et magisk samspill seg imellom, og det kan bare bli mer spennende å følge denne kvartetten videre.

Colleen
Den franske skjønnheten Cécile Schott ble nok kåret til årets sjarmør av festivalpublikummet. Med en ydmyk fremtoning loopet hun seg nok vei inn i mange hjerter denne kvelden. Hun hadde med seg et lite arsenal av lyd; cello, gitarer, spilledåser, klarinetter og vindbjeller. Disse lappet hun sammen på et utall effektbokser og skapte de skjønneste minuttene i løpet av årets festival. Det var så sårt og så dypt som man kunne ønske å komme på en solrik dag ved kaia i Haugesund.



Schott har fått vind i seilene etter en opptreden på programserien This Is Our Music på MTV, og en god del hadde tatt turen tidlig ned på Høvleriet for å få med seg settet hennes. Denne kvelden var det hele så enkelt; hun la lag på lag av lyd i effektboksene og spant frem hele ensembler ut av høyttalerne. Fire celloer i bunn, en gitar i et minutt eller to før spilledåsene overtar.

MoHa!
Det blir stadig mer å si om disse karene; trommeslager Morten Olsen og gitarist Anders Hana burde snart regnes som to av tronarvingene i norsk musikk. Denne kvelden leverte de et bunnsolid sett tuftet frem av inspirasjoner fra avantgarde, frijazz og hardrock.

I motsetning til fredagens to midterste sett var det adskillig bedre lyd denne kvelden. Dermed var MoHa! godt på vei til suksess allerede ved første massive anslag. Hana er den kanskje den mest kjente av de to etter kritikerroste solosett av elektrisk klasse, og duoer med kjente navn som Ken Vandermark. Olsen er ikke langt bak. Denne kvelden tok han nesten litt av scenelyset til Hana med et mesterlig lyddriv – trommesett og stikker var mikket opp i effektbokser og laptop og han eltet det hele sammen til et elektronisk og effektivt kaos. Et kaos satt i system som Hana la sine hamrende frirocklinjer på toppen av.

Samuel Jackson Five
Årets overraskelse; det for undertegnede ukjente rockebandet leverte et finspilt sett i tråd med både europeisk progrock fra syttitallet og moderne amerikansk postrock fra Chicagos nittitall. Selv om undertegnede har mest tro på at Samuel Jackson Five ser mest mot moderne helter som Explosion In The Sky og de mer utagerende livesettene til vårt hjemlige Motorpsycho, er det også hørbare linjer til klassikere som Pink Floyd og Can – denne miksen gjør at bandets sett var en munter og umiddelbar opplevelse blant resten av festivalens mer krevende utøvere.

I motsetning til festivalens andre rockeband, Serena Maneesh, gjorde dette orkesteret det meste riktig. Finstilt og høy lyd, gode låter og støyende effektiv instrumentering ga publikum det etterlengtende popinnslaget på årets festival. Definitivt et spennende bekjentskap for årene som kommer.

Kim Hiorthøy
Denne mannen skuffer sjelden. For et dansehungrig publikum på slutten av kvelden tok han den helt ut på scenen som en laptopversjon av Animal i Muppet Show. Kastende på hodet, smilende til dansende mennesker og med et knallhardt fokus på drivet i musikken skapte han en effektiv miks av harde rytmer, elegante detaljer og renodlet spilleglede som satte et strålende punktum for en av landets desidert beste festivaler.

For noen føles det kanskje litt skuffende at han ikke gjentar sine skiver på scenen, men selv om han setter dansefoten foran stuegrisen i disse tilfellene, er det ikke uinspirert listetechno han legger frem. Den barnlige lydleken man har blitt vant med på plater som Hei og Melke kan fremdeles høres i en del av lydmaterialet som finner veien frem gjennom effektbokser og maskineri.

Foto: Geir Friestad


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Songs: Ohia - Magnolia Electric Co.

(Secretly Canadian)

Make that black record and we'll all sing along, to the bad luck lullaby...

Flere:

Atomic - Feet Music
When - Trippy Happy