The Megaphonic Thrift/Truls Heggero, 23. april

Det er gode tider for norsk musikkliv, og denne kvelden fikk vi understreket det til gangs, med to av de beste årsakene til det.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Sakte men sikkert tråkker norsk undergrunnsmusikk seg frem nye stier på det internasjonale markedet. Med kombinasjonen av Truls Heggero fra Oslo og The Megaphonic Thrift fra Bergen, kunne Mono by på noe av det ypperste norsk musikkliv har å tilby utlandet om dagen. Og sannelig leverte de ikke varene alle sammen, ved å kombinere utenomjordiske falsetter med et hav av referanser akkompagnert av ekstrem grad av vellyd og høyt kvalitetsnivå.

Truls Heggero

Etter å ha trykket navnet sitt på det norske musikk-kartet med de to kritikerroste gruppene Lukestar og Truls And The Trees i fjor, har Truls Heggero på mange måter inntatt en velfortjent posisjon som en av våre fremste og mest velbrukte talenter. Innflytelsen og mottakelsen som Lake Toba og Ailanthus fikk her til lands, nådde et nesten paradoksal høydepunkt når en overveldet Heggero med venner entret scenen under Spellemannsprisen for å motta prisen for beste rockeband. Det var et øyeblikks annerkjennelse som Truls og mange av hans relaterte venner i musikkbransjen har jobbet lenge for, og som smakte ekstra godt når det kom såpass uventet.

Til Mono kom Truls sammen med kun Admiral Radar på fiolin som musikalsk oppbacking, og selv utstyrt med «bare» en gitar. Sammen klarte allikevel tospannet å tilføre en rekke av låtene sine en ny dimensjon i et tilnærmet akustisk format, hvor Heggeros fantastiske falsett fikk stadig mer plass. Konserten som var konstruert som en tempo og volummessig utforbakke, startet i det spede med en lang og nærmest David Gilmoursk impro-låt, og endte opp med Truls And The Trees-hiten Cardinal Mountains Heart. Til sistnevnte fikk duoen hjelp fra en publikummer (som stort sett besto av musikere fra Metronomicon Audio, Fysisk Format og How Is Annie Records) i form av Rudi Simmons på bass. Radar tok derfor over det hittil ubrukte trommesettet (som var kledelig dekorert Neues for å minne om hva som skulle komme) og trioen fremførte elegant sitt avskjedsnummer.

Etter dette takket Truls ydmykt for seg, for et oppvarmingsgig som i hovedsak besto av låter fra Ailanthus, og som fremsto sympatisk, gjennomtenkt og vellykket.

The Megaphonic Thrift

For kort tid siden ble det kjent at The Megaphonic Thrift (TMT) inngikk en avtale med det britiske plateselskapet Deadly People. Sammen skal de utarbeide hva som allerede har blitt hintet til å være et av de flotteste norske album som kommer ut i 2010. Slik sett fremsto TMTs opptreden på Mono som en klapperslange av en konsert, velutrustet og dedikert til beinet, og med overskudd og entusiasme som skrek etter lytterens oppmerksomhet.

De fire involverte i bandet, Richard Myklebust, Linn Frøkedal, Njål Clemetsen og Frederik Vogsborg tar alle med seg sine artistiske kvaliteter for å utgjøre totaliteten TMT. Som enkeltstående prosjekt kan det nesten virke som et sideprosjekt også når man ser på hvilke krefter som forenes her fra bl.a. Casiokids, The Low Frequency In Stereo, Syme og Stereo 21. Men når bandet stiller forsterkerne til elleve og vrenger av seg all den vellyd du kan tenke deg er alle ideer om at dette kan være overskuddsmateriale forsvunnet. I hvertfall om du tilhører generasjonen av musikkfanatikere som digget Dinosaur Jr. mer enn Ace Of Base, og som dyrket Thurston Moore mer enn enn Tupac. Og da er du i tilfellet tilhørende en stadig voksende gruppe av mennesker, som muligens ikke er like tilbøyelig til å avsløre spillelisten sin fra sin unge år, men som nå mer enn gjerne tar debatten om hvem som var best av Hüsker Dü og Pixies.

Men det vil neppe foreligge mange debattråder om hvorvidt TMT leverte varene på Mono denne torsdagen, det var høyt, skranglete og visjonsrikt. Det var nesten parodisk forutsigbart med tanke på sceneuttrykket, og låtmaterialet, og det er jo fristende å trekke parallellen til Sonic Youth igjen for måten de har blitt kritisert for nettopp det samme. TMT er folk som har pugget læreboka for amerikansk undergrunnsrock til grunnvollene, og som elsker å formidle den etter aller beste evne.

Det er de på ingen måte alene om å ville ha patent på, verken her til lands eller sett med internasjonale øyne, men det hersker liten tvil om at TMT har et ekstra gir når det gjelder å overbevise nostalgiske fuzzentusiaster om at de har noe å tilføre en sceneteknikk som er nesten i ferd med å bli massivt oppbrukt.

På Mono fikk jeg manifistert det jeg allerede så konturene av etter en lang dag på by:Larm, det er gode tider for norsk musikkliv, og denne kvelden fikk vi understreket det til gangs, med to av de beste årsakene til det.






comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Sufjan Stevens - The Age Of Adz

(Asthmatic Kitty)

Ikke engang Sufjan Stevens kommer seg unna med autotune, men heldigvis er de seksti minuttene før sjokket av ypperste klasse.

Flere:

Two Gallants - What the Toll Tells
Rockettothesky - Medea