Doghouse Roses/Willard Grant Conspiracy, Betong 25. september

Glitterhouse-legendene Willard Grant Conspiracy gjestet Oslo med både fele og sag til en kveld som fremsto som et melankolsk soundtrack til høsten.

Relaterte sider:

Doghouse Roses

Willard Grant Conspiracy

Alle bilder: Ole-Tommy Pedersen

De siste par ukene har det i media vært mye snakk om soundtracket til mørke og kalde høstkvelder. Hvilke låter som er et must i høstmørket, og hvilke låter som faktisk kan være til fare for lytternes ve og vel. Fredag kveld på Klubbscenen til Studentersamfundet ble et slikt potensielt høstsoundtrack fremført. Totalt strippet for rytmeseksjon og med melankolien i førersetet, ble det en aften tuftet på historiefortellinger om blant annet en jente som døde i en brønn. Alt naturlig nok tilsatt diverse akkorder i moll, og med Robert Fishers dype og ruvende stemme i front.

Doghouse Roses

Først ut var The Doghouse Roses, et band som til slutt viste seg å bestå av halvparten av Willard Grant Conspiracy. Paul Tasker (gitar) og Iona Macdonald (vokal) fremførte skotsk-/amerikansk folk med capoen godt plassert langt nede på gitarhalsen. Og fint var det, med et snev av både håp og fordervelse var det akkurat som om låtene var hentet rett ut fra det skotske høylandet.

Iona hadde litt problemer med stemmen etter utallige konserter og sene kvelder de siste ukene, men utover det var konserten The Doghouse Roses fremførte den mest positivt overraskende av de to på fredag. Nedstrippet og ærlig, og bare akkompagnert av en akustisk gitar og litt munnspill ble det fremført alt fra protestviser til låter om prostituerte. Det slo heller ikke feil at bandet dro en coverversjon av Towns Van Zandts Pancho & Lefty: En av bandets favorittlåter, og tilsynelatende også en mektig favoritt blant de fremmøtte.

Willard Grant Conspiracy

Etter en liten pust i bakken returnerte Paul Tasker og Iona Macdonald til sine respektive stoler på scenen, men nå som ene halvparten av musikkollektivet Willard Grant Conspiracy. Sjefen sjøl, Robert Fisher, var nå også kommet frem og satt seg på nok en stol med gitaren trygt i hendene.

Fisher så ikke helt fornøyd ut idet han kom å scenen. Et litt glissent men dog hjertelig publikum virket ikke å stå helt til hans forventinger. Men etter litt fjasing og masing om at publikum kunne komme nærmere ble det til at så godt som alle de fremmøtte dro med seg stolene og bordene sine mot kveldens hovedattraksjon, og det som skulle bli bortimot en time med triste historier tilsatt amerikanske folk-toner kunne starte. Fisher passet også på å introdusere låten The Ghost of the Girl in the Well med å understreke at akkurat den er en sann historie fra California – det virket litt som om at han ikke ville at det skulle være et tørt øye igjen i salen innen konserten var over.

Akustisk og helt uten både rytmeseksjon og effekter på gitarene ble det en veldig ektefølt konsert. En konsert hvor publikum ble fanget i historiene til en autoritær mann på scenen, og en konsert som også dro med seg en litt underlig stemning. Mellom låtene var det så stille i lokalet at en hørte ventilasjonsanlegget ule. Og sammen med en god dose ærefrykt for Fisher, ble det nesten litt skummelt. Litt skummelt på en god måte, for det låt for all del bra, og med en fele gråtende i bakgrunnen lå det meste tilrette for at Fisher skulle få (sitt antatte) ønske om tårevåte øyekroker oppfylt. Også da han alene fremførte en vise a capella med en lett dose vibrato på stemmen ble nok de fleste litt emosjonelle.

Da Willard Grant Conspiracy til slutt – som forventet – valgte å manifestere seg som folk-legender ved å bytte ut felen med en sag, bekreftet de på mange måter mine forventinger til kvelden. Det kom gjerne litt sent etter en litt treg start, men akkurat idet de sarte tonene fra sagen fylte lokalet, satt de amerikanske folketonene seg litt i veggene på Klubbscenen fredag kveld. Selv om det virket som Robert Fisher ville mane frem noen tårer her og der, endte det med at de fleste gikk ut med et litt lunt og halvskjevt smil på leppene. For det er vel ikke annet å si enn at høstmelankolien ble pakket tett rundt de fremmøtte som et trygt og godt ullteppe denne septemberaftenen.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Gwen Stefani - Love. Angel. Music. Baby.

(Interscope)

Årets album er her. Gwen Stefani har kastet gutta på dør og leverer på egenhånd. Girl, you've got style!

Flere:

Filter - The Amalgamut
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People