Konsert: The Hold Steady

Akustisk showcase på Cafe Mono, 5. februar 2007

Minneapolis' The Hold Steady har i disse dager nettopp lagt ut på deres første Europaturné, som i all hovedsak er utsolgt. Som med så mange andre Europaturneer med amerikanske band står ikke Skandinavia, og i hvert fall ikke Norge, på lista over konserter. Imidlertid har kanskje responsen på det siste albumet trigget noe hos plateselskapene deres på begge sider av Atlanteren, for før den vanlige Europaturneen startet, dro lead-gitarist Tad Kubler og vokalist Craig Finn ut på en halvannen ukes akustisk presse-/promoturné. Mandag 5. februar var det Oslo og Café Mono sin tur.

Også her på berget begynner The Hold Steady å få en fanbase, noe man merket på Mono denne kvelden. Konserten ble utsolgt i en fei, og den lille kafeen var smekkfull av fans og andre nysgjerrige da Tad og Craig gikk på scenen like før klokka ti. Det vil si, først kom Tad for å sjekke lyden på gitaren og småprate litt med de som sto nærmest scenen, før Craig dukket opp med en papptallerken i hånda – en håndskriblet setliste. Sceneoppsettet var at Kubler satt og spilte akustisk gitar og koret litt av og til, mens Finn sto med en pils og sang – eller, rettere sagt, fortalte den ene historien etter den andre på sitt særegne, fargerike vis.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk til hvordan The Hold Steadys barrock ville arte seg i en akustisk setting, og ikke minst var jeg spent på hvilke låter de ville velge. Dette er et av mine absolutte favorittband, og da er det alltid litt skummelt når de prøver nye ting som dette. Skepsisen min ble gjort fullstendig til skamme. Settingen gjorde låtene til noe helt annet enn det de pleier å være, i positiv forstand. Det konserten manglet av rockefot og hylende gitarsoloer, ble veid opp for i intimitet og fokus på tekstene.

Og for noen tekster de har.

Craig Finn kom fram som den rockepoeten han unektelig er, der han sto og med stor innlevelse og tilhørende gestikuleringer fortalte oss om jenta Hallelujahs turbulente liv, ”hoodrats” på kjøret, kjærester med overnaturlige gamblingferdigheter, ungdommelig famlende kjærlighet, fyll, rehabilitering og møter med helgener, for å nevne noe. Til en hver tid spekket med troverdige detaljer, dialog, referanser og tragikomikk, i en stil jeg aldri har hørt maken til. For eksempel har vi i Cattle and the Creeping Things følgende linjer:

She said, I was seeing double for three straight days after I got born again.
It felt strange but it was nice and peaceful, and it really pleased me to be around so many people.
Of course, half of them were visions, half of them were friends from going throught the program with me.
Later on we did some sexy things,
took a couple of photographs and carved them into wood relieves.

Det er umulig å ikke la seg underholde av tekster som dette, og denne kvelden fikk Craig Finns lyrikk den oppmerksomheten den virkelig fortjener.

Låtlista inkluderte sanger fra hele The Hold Steadys diskografi, fra forholdsvis ukjente You Gotta Dance (with who you came to the dance with) til sistesingelen Chips Ahoy. I albumversjon er sistnevnte en drivende rocker med sing-along-refreng, og Finn og Kubler fikk med seg samtlige struper på Mono denne kvelden på å brøle på refrengene. I det rolige partiet på Multitude of Casualties var de samme strupene dødsens stille, kun Kublers forsiktige gitar og Finns stemme hørtes, og i noen sekunder sto håret på armene mine i stram giv akt.

Det er noe elskverdig folkelig og jordnært over The Hold Steady, de er på ingen måte det man forbinder med rockestjerner. Én ting er at de ser ut som en gjeng litt bohemaktige studenter som for lengst burde funnet seg en jobb, men viktigere er det at de på ingen måte opphøyer seg fra "vanlige" folk. Jeg fikk vekslet et par ord med Tad etter konserten, og han virket som en eksepsjonelt vennlig fyr. Mens jeg snakket med ham, så han seg stadig rundt i rommet, og lette tydelig etter noe. Det viste seg at han så etter et sted å kaste tyggisen sin. Siden Mono var fritt for askebegre og søppelkasser, ble det til at han kastet den i et tomt ølglass, samlet opp resten av de tomme glassene på bordet og leverte dem i baren mens han unnskyldte seg og forklarte dette med tyggisen til bartenderen. Ikke helt det samme som å knuse hotellrom, kan du si...

Da Chips Ahoy var ferdig, pakket Tad ned gitaren, og radarparet takket høflig for seg. Publikum på Mono denne kvelden nektet imidlertid å godta dette, og etter den lengste applausen jeg har vært med på på lange tider, kom Craig og Tad omsider tilbake, og kjørte to låter til. De avsluttet med Cattle and the Creeping Things, min personlige favorittlåt, som ble en perfekt avslutning på en flott konsert av et fabelaktig band. The Hold Steady takket for seg og sa at de regnet med å komme tilbake med fullt band i sommer.

Jeg gleder meg allerede.

Dette spilte de:

You Can Make Him Like You
Guys Go for Looks, Girls Go for Status
Multitude of Casualties
Stuck Between Stations
You Gotta Dance (with who you came to the dance with)
Your Little Hoodrat Friend
Chicago Seemed Tired Last night
Chips Ahoy
Positive Jam
Cattle and the Creeping Things


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

The Sea and Cake - Everybody
Ought - More Than Any Other Day