Arvika 2002

Rapport fra Arvika

Det er fremdeles noen som ser ut som spørsmålstegn når Arvika festivalen blir nevnt. Egentlig litt rart i og med at festivalen har eksistert like lenge som Quart, ligger nærmere Oslo og koster halvparten. En grunn er vel at Arvika alltid har ligget litt på siden av det etablerte og trygge, men når man i år også skiltet med store navn som The Cure, Muse, Primal Scream, The Mission, Orbital, Luke Slater, Tiamat, Soft Cell, Weeping Willows etc i tillegg til et imponerende utvalg av undergrunnsartister i alle sjangre er det litt rart at ikke flere har fått øynene opp for denne festivalen. Publikumsantallet økte imidlertid fra ca 10.000 til ca 14.000 ved årets arrangement, og antallet nordmenn på festivalen stiger nok også fra år til år.

Dette er også festivalen der flest forskjellige grupper av mennesker samles. Du har syntherne, raverne, indiekidsen, gotherne, punkerne, metalfolket osv osv. Alle samles til fest i den svenske småbyen Arvika, der vel ingen nordmann noensinne har tilbrakt tid for annet enn å kjøpe øl, røyk og kjøtt. Godt over 10.000 mennesker av alle mulige typer og allikevel har jeg ikke i løpet av de siste fem årene sett antydning til bråk av noe slag. Imponerende!

Noen dager før avreise begynner nervene å melde seg. Det er ikke uten grunn at festivalen har fått tilnavnet "Arvika Vattenfestival". I løpet av de fire foregående år har det nemlig bare vært ett uten kraftig regnvær. Kvelden før avreise dukket også det mest sinnsyke tordenværet på lang tid opp, og det ga seg ikke før langt utpå morgensiden. Det var derfor en noe betenkt gjeng som snudde bilene i retning sør-øst på morgenkvisten, med svenskegrensa som destinasjon. I fjor syntes de hyggelige svenske tollerne tydeligvis at vi så veldig suspekte ut, da de gjennomførte full narkosjekk på både bil og passasjerer. Og de virket tydelig skuffet da de sendte oss videre en halvtime senere uten å ha funnet så mye som ei røykpakke eller en lettøl i bilen. I år holdt de seg heldigvis vekk og turen frem foreløp uten store forsinkelser.

Vel fremme fant vi raskt ut at det brutale regnværet også hadde herjet festivalcampen. Den var allerede mer eller mindre overfylt (bokstavlig talt), og de eneste ledige plassene bestod enten av ren gjørme, eller gjørme med 10 centimeter vann over. Noe alternativt campingområde var det uaktuelt å åpne så lenge det var plasser ledige var svaret vi fikk fra vaktmannen. Vi prøvde å forklare at det eneste de ledige områdene kunne brukes til var gjørmebryting eller grisebinge, men det var ingen interessert i å høre på. Dermed ble det alternativ camping i år. Les skogen ved siden av området. Litt merkelig å komme hjem fra festival med blåbærflekker på klærne, men det funket absolutt godt. Og været holdt seg også strålende resten av festivalen!

Før dette begynner å høres alt for mye ut som svaret på en stiloppgave fra ungdomskolen, er det vel imidlertid på tide å bevege seg over til den musikalske delen.

Jeg entret festivalområdet mens Primal Scream stod på hovedscenen og lirte av seg utflytende psykedeliarock. Jeg må vel innrømme å være mest glad i bandets mer elektroniske innspill fra de seinere år, og etter et par låter ble det å rusle videre til neste scene. Der slang Miss Kittin gloser over the Hackers synthmelodier. Morsomt nok, og ikke altfor ulikt det sado-goth bandet Athamay drev med for noen år tilbake. Dog, etter at det hørtes ut som om de hadde spilt samme låta for tredje gang var det nok en gang på tide å rusle videre til neste scene. Lyran, heter en liten innebygget scene i enden av festivalområdet, denne er i hovedsak satt av til de mest uetablerte bandene innen indie, punk og industri, men også mer etablerte band stod på programmet her. Nå var det de svenske crust-punkerne Skitsystem som bråket der inne. Lydbildet var altfor uklart til at det var mulig å få mye ut av denne konserten, men artig var det dog å få sett At The Gates' gamle sjefs-growler på en scene. Hvor er ølteltet?!

I løpet av de første drøye 20 minuttene fikk jeg altså med meg noe av denne festivalens bredde. Fra store anerkjente Primal Scream, via kritikerroste Miss Kittin & the Hacker til noe av det minst kommersielt tilgjengelige på hele festivalen - Skitsystem. Inne på området finner man nemlig hele 6 scener, og artister av alle mulige slag holder stort løpet i gang på 4-5 av de samtidig.

De gamle heltene i The Mission fikk så æren av å varme opp ørene våre før The Cure. Bandet leverte en strålende konsert på John Dee for en tid tilbake, og de leverte absolutt varene denne gangen også. Problemet var dog at bandet av en eller annen grunn var sterkt forsinkede, og rakk kun et veldig amputert sett. Både bandet og publikum virket dog veldig fornøyde med det de rakk, og når Wayne Hussey står alene igjen på scenen til slutt og synger I Can't Help Falling In Love With You er det bare å ta av seg håret.

Før Hussey rekker å slå siste tone på gitaren sin, er The Cure allerede i gang på scenen rett ved siden av. (slik skulle det fortsette hele helga!). Innen den goth-relaterte musikken er The Cure et av de store navnene som jeg aldri har fått sett live, og det er ikke fritt for at forventningene kanskje blir litt vel høye når man til slutt skal få se et band man har fulgt i et drøyt tiår. Når de så spiller et sett absolutt best passende for de som har sett dem live et par ganger tidligere, er det ikke fritt for at man blir ørlitt skuffet. Men bevares, det var ingenting dette bandet gjorde på scenen som var dårlig. Alt var stødig og flott spilt, og låtene fungerte godt. Det er bare det at når et band har såpass mange sterke melodier, vil man alltid kunne stille spørsmålstegn ved valget av sett. Det som irriterte meg litt var at bandet valgte å spille en rekke lange svært saktegående sanger etter hverandre, noe som gjorde publikum litt slappe. Det å tilpasse seg festivalsettingen litt mer hadde ikke skadet. Men alt i alt var dette absolutt en konsert av høy kvalitet med en relativ bred sammensetning av materiale.

Orbital dundret i vei på hovedscenen litt senere, og det ble å betrakte konserten litt på avstand. Et sinnsykt lydnivå akkompagnert av et forrykende lysshow gjorde vel sitt til at i alle fall fansen ble godt fornøyde.

Så var det tid for finnene i the 69 Eyes. Et band som krysser goth rock med metalriff, og henter like mye fra Billy Idol som fra Him og Type O Negative. Et meget tight liveband viste de seg å være, og man kan ikke annet enn å la seg imponere over det sterke låtmaterialet. Heldigvis ble det ikke fokusert så mye på det noe ujevne nye albumet Paris Kills, men heller på de to meget sterke foregående. Trommeslageren til 69 Eyes er også et morsomt innslag. Han ser ut som om han har glemt at bandet ikke lenger spiller glam rock, der han i rød fløyelsdress ikke kunne slå et slag på trommene uten å ha armen strak over hodet først. En overraskende sterk konsert, og det er bare å anbefale alle som liker nevnte band å sjekke ut disse gutta.

Mens Timo Maas pumpet fengende techno fra hovedscenen var det så på tide å rusle tilbake til skogen mett av inntrykk.

Fredagen begynte med en del virring hit og dit, og noen av dagens tidligste band måtte man dessverre stå over. De første bandene går nemlig på klokken 12 på formiddagen, og de siste rundt 2 om natten.

Første band ut for midt vedkommende ble da Opeth. Jeg hadde mine tvil om disse svenskenes intrikate og variasjonsrike metal skulle fungere på en festival, og for å si det rett ut det gjorde den ikke. Dette er et band som trenger både et renere lydbilde og en større scene for å fungere.

Da ble det å få med seg siste del av Muse i stedet. Det var en knapp uke siden jeg hadde sett dette bandet på Quart, men de var om mulig enda tightere og mer sprelske denne gangen. Jeg slutter ikke å la meg imponere av Matthew Bellamy og hans medhjelpere.

Jeg og mange med meg mener at Assemblage 23 er noe av det beste som har dukket opp på synth scenen i løpet av de siste årene. Future Pop har flere og flere begynt å kalle denne sjangeren som er en slags kryssning av EBM, synthpop og techno/trance, med artister som Apoptygma Berzerk og VNV Nation som de mest fremtredende. Meningen var at Tom Shear skulle stilt med band, men pga problemer endte det opp med bare Shear og en mann til som styrte synth/samples. Dette reduserte selvfølgelig livefølelsen noe, men som mannen selv sa - det var dette eller ingenting. Mottagelsen Assemblage fikk var også overveldende. Det var virkelig trykk allerede fra første kutt, og bandet selv virket nesten overrasket. En ting å sette fingeren på er selvfølgelig at Shear ikke alltid klarer å holde tonene når han synger, men dette bedret seg i alle fall noe i løpet av konserten. Og med såpass mange fantastisk gode låter skal det mye til for å ikke allikevel være fornøyd etter endt konsert. En helt ny og meget bra låt, som kommer som single senere i høst ble bla. spilt, og da avslutningen kom med Disappoint, sangen om Tom Shears far som tok livet av seg for noen år tilbake, var det flere enn vokalisten som hadde en tåre i øyekroken. Kan noen vennligst få dette bandet tilbake til Skandinavia så fort som mulig????

Tyskerne i Seabound var siste band ut denne dagen (02:00). Bandet kan plasseres i mer eller mindre samme kategori som Assemblage 23, og også dette bandet imponerte stort (og langt mer enn de hittil har gjort på plate). Tunge fengende synthlåter med ren og stødig vokal. Men det begynner å bli litt tungt å få de store inntrykkene til å feste seg når klokka nærmer seg tre og man har hørt musikk mer eller mindre hele dagen.

En annen ting man alltid lar seg imponere av på denne festivalen er tilbudet av mat. Her får du meget bra retter fra de fleste verdensdeler, inkludert særegenheter som villsvin og reinsdyr kebab, for en billig penge. Jeg vil oppfordre Quart-ledelsen til å sende noen spioner hit neste år!

På lørdagen troppet vi opp tidlig for å støtte våre landsmenn i Icon Of Coil. Det var det ganske mange som hadde gjort, men bandet virket allikevel litt sure for å måtte spille såpass tidlig på dagen. Icon slapp et meget bra debut album i 2000 med Serenity Is The Devil, men klarte ikke riktig å følge opp med årets mer anonyme The Soul Is In The Software. Dette bar også konserten noe preg av. Noen låter ble veldig slappe og intetsigende, og selv ikke alle de eldre, i utgangspunktet, bra låtene fungerte helt. Dette bandet kan bedre, det vet jeg. Bare synd de ikke gadd å gi alt denne gangen.

Elektronica-pling-plong-synthpop bandet Pluxus er virkelig et syn. De ser ut som datanerder fra tidlig 80-tall, og spiller i hovedsak på en haug med gamle merkelige synther og computere. De som en gang i tiden tilbrakte en del tid foran en Commodore 64 kan nok nikke gjenkjennende til en del lyder og partier, mens dagens snillere electronica scene heller ikke ligger altfor langt fra bandets materiale. De som har fått sansen for Oslo-bandet Tøyen bør i alle fall låne et øre til Pluxus.

De svenske indie-rockerne i Bad Cash Quartet spilte også på Arvika festivalen i 1998, den gang meget sent og innendørs, denne gang på hovedscenen i beste sendetid. Konserten fra '98 husker jeg fremdeles godt som en energiutblåsing av de store, årets konsert har jeg allerede begynt å glemme. Bandet har en rekke gode låter, men de ble fremført med svært lite energi og innlevelsesevne. BCQ virket ganske enkelt trøtte og leie denne kvelden.

Det kan man heldigvis ikke si om gledessprederne i Wannadies. Det er umulig å ikke bli i godt humør av denne gjengen, og de er definitivt et band som vet hvordan man bør gjennomføre et relativt kort festivalsett. De mest fengende kuttene fra bandets siste plate blandes med hits som Might Be Stars, You And Me Song, Hit osv. En særdeles hyggelig time.

Soft Cell entrer så hovedscenen. Jeg må vel bare innrømme at jeg ikke helt har sett storheten i dette bandet. For meg er de bare nok et 80-talls band som hadde et par gode hits. Marc Almond viser seg heldigvis som en meget dyktig entertainer, og gjør absolutt sitt til at stemningen blir god.

Jeg forlot imidlertid britene ganske rask for å se hva de norske ska-punkerne i Lame Ducks presterte på den andre siden av området. En ting er klart med disse gutta, dette er vel omtrent så langt fra originalt som det er mulig å komme. Det låter definitivt Rancid, av og til på grensen til plagiat, men det er også en rekke andre band det er naturlig å sammenligne de med. Imidlertid er de et livlig og stødig liveband, og da Dire Straits Walk Of Life dukker opp i pur ska-punk versjon er det ikke fritt for at en del trekker på smilebåndet. Lame Ducks er et artig liveband, men trenger definitivt et mer eget uttrykk for å komme noe særlig lenger.

Luke Slater plugget opp synthene sine på neste scene, og leverte et ganske blandet sett. Det vil si den halvtimen jeg så før jeg måtte løpe videre. Mannen hadde med seg en vokalist som ble mer slitsom enn bra, og den helt store entusiasmen klarte jeg ikke å vise for hva disse karene presterte.

Svenske Deathstars har fått en del oppmerksomhet i hjemlandet, men plata deres har ikke fått mye oppmerksomhet utenfor grensene ennå. Bandet spiller en slags krysning mellom industri rock, metal og goth. Jeg har ikke hørt bandets materiale før, og fikk ikke helt tak i låtene live. Bandet låt absolutt interessant, og jeg skal absolutt sjekke ut albumet deres når jeg får sjansen, men den helt store konsertopplevelsen ble dette ikke.

Så ble det å løpe ned til Covenant som hadde fått æren av å avslutte årets festival på hovedscenen. Som bandet selv sa, dette er femte gangen de spiller her, og i år fikk de hotell! De fortsetter med å takke alt og alle. I disse arrogante rocketider er det befriende å se et band som faktisk setter pris på å være der de er. Konserten Covenant leverte var også meget god. Tre helt ferske låter ble spilt, der i alle fall en av de hørtes meget bra ut, blandet med et bredt utvalg av eldre materiale. Som avslutning fikk vi også den aldeles geniale Figurehead, en låt jeg ikke har hørt bandet spille live på flere år. En meget flott avslutning på en (som alltid) meget flott og hyggelig festival.

Da sees vi neste år.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

Aphex Twin - 26 Mixes For Cash
The Megaphonic Thrift - Decay Decoy