4. desember: The History of Rhythm and Blues

Dag Erik Asbjørnsen tar for seg bluesens kambrium-periode - og vi har kåret en vinner av vår Warner-pakke.

Når oppstod jazz og blues? Antageligvis en gang i tidlig steinalder, der non-verbale før-mennesker improviserte tonene i fuglesangen og andre lyder de hørte, dunket rundt seg med kjepper og klimpret på strenger av tarmer. Jazz og blues er formelig risset inn i stein, det er kulturelle monolitter av en ekstremt høy alder. Toner og harmoni er basert på fysiske naturlover ingen vet når ble vedtatt.

Det er noe typisk menneskelig ved å tro at verden er yngre enn den er. I det Gamle Testamentet spekulerte man over at skapelsen skjedde for godt under 10 000 år siden. Det samme gjelder musikk. Mange lever i den villfarelsen at masse ny musikk ble utviklet i etterkrigstiden. Tiden er kommet for å drepe disse fordommene en gang for alle. I årevis har jeg samlet på The R & B Years samlinger som det har kommet ut mange av, de fleste med musikk fra 1945 og fram mot den magiske 50-årsgrensen for kopirettigheter, som om en måneds tid går ved årstallet 1958. Endelig har det dukket opp en omfattende samling som dekker perioden fra slutten av 1920-tallet frem mot 2. verdenskrig, nemlig The History of Rhythm and Blues Part One 1925-1942.

Dette overveldende 4CD-settet i dobbel digipak stort format med et 32-siders hefte i midten er utgitt av den mangeårige platesamleren Nick Duckett og gir en fantastisk innsikt i den forbløffende mangeartede musikken fra perioden. I tillegg til musikk som umiddelbart kan plasseres innenfor samlebegrepet blues, er den også tallrike eksempler hentet fra bluesens nærområde, vi snakker da for eksempel om jazz, gospel, country, pop, jug band music, hokum, spirituals, ragtime, boogie-woogie og mye annet. Når det så gjelder blues er det vel unødvendig å nevne at dekningen er formidabel, om det dreier seg country blues, urban Chicago-blues eller andre fenomener. Dette er et funn for enhver som noen gang har stukket nesa borti Muddy Waters eller Robert Johnson – her er edelt vann fra selve kunnskapens brønn når det gjelder bluesens gamle 78-plater.

Først av alt tar all denne informasjonen knekken på en del myter og misforståelser. Visste du at Robert Johnson lærte om Milk Cow Blues og Old Kokomo Blues av Kokomo Arnold. Videre ble ikke Matchbox skrevet av Carl Perkins, men av Blind Lemon Jefferson, Don't Lie to Me ikke av Chuck Berry, men av Tampa Red. Good Morning (Little) Schoolgirl var det mange som gjorde til sin egen, men her er en anledning til å høre den første versjonen med John Lee "Sonny Boy" Williamson (I) fra mai 1937. Jimmy Page er beryktet for sine mange ”lån”, her er It’s Nobody’s Fault But Mine med Blind Willie Johnson fra 1927. When the Levee Breaks finner du derimot IKKE, Memphis Minnie er i stedet representert med Goin’ Back to Texas.

Her er det til sammen 97 innspillinger fra perioden 1925 til 1942. Hver plate har en tematisk orientering og er med noen få unntak kronologisk ordnet for å lettere kunne høre den tidsmessige utviklingen. Du får gjenhør med noen navn du sannsynligvis kjenner fra før hvis du overhodet har interesse for perioden (Blind Willie Johnson, Blind Lemon Jefferson, Memphis Minnie, Skip James, Bessie Smith, Louis Armstrong, Little Brother Montgomery, Cab Calloway, Mills Brothers, Big Bill Broonzy, Robert Johnson, Sonny Boy Williamson, Tampa Red, Champion Jack Dupree, Arthur Crudup, Count Basie, Benny Goodman, Louis Jordan, Nat Cole Trio og T-Bone Walker), men mye av spenningen her ligger i å bli kjent med ytterligere et 50-talls navn som er ukjent til og med for de fleste sjanger-entusiaster. Ringer det noen bjeller hvis jeg sier Blind Roosvelt Graves and Brother? Papa Charlie Jackson? Blind Blake? Pearl Dickson?

Hyllester til rusmidler er det ikke overraskende en del av her. What’s The Use of Getting Sober (When You’re Gonna Get Drunk Again), Weed Smoker’s Dreams og Cab Calloways legendariske kokain-fleip Minnie the Moocher. Big Bill Broonzy’s Rockin’ Chair Blues viser også en gang for alle at uttrykket sex & drugs & rock’n’roll er sløsing med ord, preiket om rock og ”rulling” har hele tiden referert til sex i sengehalmen.

På dem andre siden viser Elder Otis Jones temmelig ville sermoni Holy Mountain (1936) godt hvordan prekerens intense engasjement også fant veien over i djevelens musikk. Golden Gate Jubilee Quartet spilte derimot i en barbershop quartet a capella stil som hadde mer til felles med The Mills Brothers og som var en del av utviklingen fram mot do-wop tidlig på 1950-tallet. Her er det også tidlige glimt inn i Chicago bluesens meget tidlige historie med Amos ’Bumble Bee Slim’ Easton og Johnny Temple.

Plate 4 (After Hours Swing Boogie and Jive) setter i fokus det nære slektskapet mellom jazz og blues. Trommeslageren Gene Krupa studerte afrikanske trommeteknikker på midten av 1930-tallet og han bringer en ny grad av kompleksitet inn i jazz-rytmene på Benny Goodmans Sing Sing Sing (1937). Spor av afrikansk stammemusikk kan oppdages flere andre steder også, for eksempel på Austin Colemans råville My Soul Is A Witness (1934). At Louis Armstrong hadde stor betydning i bluesens utvikling er kanskje ikke umiddelbart åpenbart, men Knockin’ A Jug (1929) viser hvordan han skapte en syntese av (den daværende) populærmusikkens sang og jazz inn i en innspilling som mest må defineres som blues. Er sjangerblanding noe nytt? To av swingjazzens store underholdere, Louis Jordan og Cab Calloway er naturligvis inkludert. Jordans innspilling av Keep-a-Knockin’fra 1939 ble 18 år senere annektert av Little Richard i 1957, men da omgjort til rock’n’roll.

Peetie Wheatstraw hevdet i likhet med Robert Johnson å ha solgt sjelen sin til djevelen. Big Joe Turner og Pete Johnsons halvt skrikende sang og småville boogie woogie piano ga Jerry Lee Lewis noe å jobbe videre med. Will Bradley Trios Down the Road A-Piece ble likeledes mer kjent i versjonene til Amos Milburn og i enda større grad Chuck Berry. Confessin’ the Blues finnes her i en ytterst levende og nærværende 1941-versjon av så alt for ukjente Jay McShann. Piano og brass-instrumenter hevdet seg mest på denne tiden, men T-Bone Walker ble en av pionerene på elektrisk gitar og var blant annet barndomshelten til Jimi Hendrix. Mean Old World fra 1942 er et tidlig eksempel på den nyskapende teknikken hans med å spille solo på en streng om gangen.

Her toner samlingen ut om lag tre år før slutten av 2. verdenskrig og seks år før termen rhythm & blues blir oppfunnet for å erstatte det negativt ladede "race music" i Billboards lister. Alle ingrediensene i det som senere skulle bli kalt rock’n’roll er på plass, det eneste som mangler er en mer pågående musikkindustri og horder av hvit middelklasseungdom med masse ledige dollar mellom hendene. Rock-eksplosjonen er således et resultat av den samfunnsmessige utviklingen mer enn at folk alltid ser ut til å ha likt lastebilsjafører som synger cover-versjoner.

Det som er så utrolig imponerende på dette 4CD-settet er den leksikalske kunnskapen som åpenbarer seg i 32-siders heftet stiftet fast i midten. Her er det faksimiler av originale plateetiketter, sjeldne bilder av artistene og utfyllende informasjon om de fleste medvirkende musikerne. Mye av dette er dårlig dokumentert i andre sammenhenger, her har Nick Ducketts nitidige arbeid gitt så detaljerte resultater som innspillings- og/eller utgivelsesmåned på ting som er gjort for rundt 70 år siden. Det blir også diskutert kjennetegn ved en del av de nevnte stilartene og videre referanser for og bakover i tid. Dette settet er dermed en enestående dokumentasjon over en fortid som nå ligger langt borte. Remasteringen er av topp kvalitet og gir overraskende mye liv i innspillingene. Naturligvis mangler de høyeste og laveste frekvensene, men instrumentene lar seg lett skjelne fra hverandre og det er lett å oppfatte tekstene.

Til slutt sitter du igjen med minst en klar tanke: Hva om noen hadde funnet opp platespilleren 100 år før Edison? Hvilken ny innsikt ville dette gitt oss i musikkens utvikling? Hva var før dette igjen? Jeg sitter her med rekonstruksjonen av musikk fra Sumer-kulturen for 4000 år siden og skulle gjerne hørt om det ligner på de originale tingene!

Inntil undrenes tid så får det duge med dette supre settet. En perfekt julegave for alle født i bluesens tegn!

Foto Bessie Smith: Carl Van Vechten/public domain.

Vinnere: Warner-gavepakke
I vår konkurranse om en gavepakke med plater fra Warner, har vi blant svært mange innsendte bidrag trukket ut Hjalmar Westgård fra Kvaløysletta som vinner.

For ordens skyld, svarene er som følger: Amadou og Mariam kommer fra Mali, Real Ones er fra Bergen og talkshow-verten som kan knyttes til en utgivelse med Jason Mraz er selvsagt Jimmy Kimmel.

Gratulerer til deg Hjalmar - til alle dere andre: Følg med på groove i desember. Det kommer flere sjanser for de som har vært snille i år.
- red.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo