Konsert: Akron/Family

Mono, Oslo 30. oktober 2005

Årets beste konsert så langt? Det er neimen ikke langt unna, og vi vender blokka og skriver november allerede. Akron/Family sørget for en høyenergisk oppvisning av det sjeldne da Mono igjen endelig åpnet sine dører for et up-and-coming utenlandsk band.

Akron/Family er en kvartett fra bøgda med bosted i Brooklyn, New York City, aktuelle med sin egentitulerte debut på Young God (Michael Giras etikett) og enda mer aktuelle med en split med nettopp Giras Angels of Light. På plate gir de seg gjerne hen til en litt sånn åpen frifolk-lo/fi/støy estetikk som er ganske i skuddet for tiden. Platen er mer enn vellykket, og byens mange musikkinteresserte burde linet seg opp i lange køer langs kvartalet for å oppleve bandet i levende live. Det gjorde de selvsagt ikke, og det er igjen bare å peke nese av det faktum at publikum svikter når det virkelig gjelder. Synd for artist og spillested, selvsagt, men hyggelig for oss som trosset regnet og snublet innomhus. For om Akron/Family fungerer bra på skive, så slår de seg ytterligere løs på scenen.

Konserten åpnet med stillferdig og harmonisk samsang i fin Crosby, Stills & Nash-stil et par minutter, før det sittende bandet eksploderte i voldsomme støykaskader og voldsomme skrik. Denne krysningen av uttrykk var ikke tilfeldig, for Akron/Family viste gjennom hele sitt takknemlig lange sett at de ikke kan plasseres i en enkelt musikalsk bås. Første del av gigen var en oppvisning av genredans, i en slags folk-postpunk-psykedelia-kosmisk jam-stil et sted mellom Animal Collective, A Silver Mt. Zion, Modest Mouse og MC5 - eller noe slikt. De første 45 var en ren overskuddstrip av lange låter som bølget mellom støy og pop, struktur og improv.

De kalte etter hvert publikum bort fra mørket og frem til scenen for å skape en mer intim setting. Muligens inspirert av dette, fant de ganske snart et killer-groove som de kjørte over oss i et kvarters tid, som en ekstatisk variant av Can à la Halleluwah og No-Neck Blues Band. Til og med stive søndagsledd ble myke av dette. Da de gikk ned fra scenen var det ikke for å avsluttte, men for å stå sammen med publikum for å synge en a capella negro spiritual-aktige Love and Space. Da var det så stille på Mono at man kunne høre lørdagens partysvette renne ned av veggene.

Etter dette ble kommunikasjonen mellom band og publikum enda lettere, og Akron/Family fant det like greit å kjøre et ekstrasett som var omtrent like langt som selve konserten. Enda bedre, og enda løsere i snippen. De tolket NWA's Fuck the Police med et glis, omtalte seg selv i gangsta-stil ("Yo ain't fuckin' with tha Akron/Family out on tha streets!"), spottet Ween, og hadde en balanse mellom støyrock (Comets On Fire-ish) og mer folkbasert vise som virket helt naturlig.

Det er sjelden jeg har gått så fornøyd fra en konsert, vi smilte og lo, danset og skrek, lyttet og gråt (eller, vi kunne i hvert fall gjort det). Akron/Family klarer ikke bare å kombinere ulike musikalske uttrykk, de kan leke så mye de vil, bruke alskens instrumenter med et smil, men bak den rørete fasaden sitter fire musikere som vet eksakt hva de driver med. Det forhindrer bandet fra å fremstå som "rare" eller bare "noen tullinger". Det vi fikk på Mono denne kvelden var et 100% seriøst band med en presis timing som balanserte det støyende anarkiet med glans.

Så et lite hjertesukk - igjen: Jeg kan ikke, etter beste evne og uansett hvordan jeg vrir på det, forstå hvorfor så få finner veien til dette bandet. Man kan skylde på været, på at det er søndag, dårlig PR - jeg vet ikke. Kanskje noen en gang kan forklare det for meg. Akron/Family leverte i hvert fall noe i nærheten av årsbeste i Oslo, og skammelig få hadde vett til å få det med seg. Det bør endre seg til neste gang de lander i byen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Orb - Bicycles & Tricycles

(The Hexus / Cooking Vinyl)

The Orb er tilbake fra en kort dvale, denne gangen med et fokusert album bestående av merkevarebeskyttet dub, ambient house og flytende stemninger.

Flere:

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool
Joe Henry - Tiny Voices