Serena Maneesh, Garage 26. november 2010
Serena Maneesh slik vi kjenner de er historie, Garage Oslo er snart historie. Kombinasjonen er utvilsomt en ekstremt fin måte å markere det på.
Del på Facebook01.12.10
Relaterte sider:
Foto: Christian Roth Christensen (klikk på bildet for tilgang til galleri)
Denne artikkelen handler ikke om Serena Maneesh.
Sånn egentlig så gjør den jo det, men den gjør ikke det. Omtrent nøyaktig ett år etter sist gang Serena Maneesh spilte på Garage, på Garages nest siste fredag noensinne, var ikke bare aller siste gang Serena Maneesh spilte der, men det var også siste gang vi fikk se Serena Maneesh som den kvintetten de har vært til nå. Både Hilma Nikolaisen, Øystein Sandsdalen og Tommy Akerholdt forsvinner fra bandet, og igjen står bare Emil Nikolaisen og Ådne Meisfjord.
Hva dette vil medføre er ikke godt å si, men at det var greit at det skjedde en tydelig forandring må vel sies å være greit - og fullstendig forståelig. Kreativ stagnasjon vil jeg tro er fullstendig uaktuelt og uakseptabelt fra deres eget perspektiv, og noen ganger må man kanskje gå drastisk til verks.
Før Serena var det imidlertid andre saker på gang. Støymann Sten Ove Toft varmet opp med et særdeles friskt sett, tålmodig bygget opp til en ørekilende lydvegg før det brutalt sa stopp. Det var kanskje ikke slik det skulle være.
"Må han begynne på nytt igjen nå?"
Det gjorde han naturligvis ikke, men det hadde for så vidt ikke gjort så mye - dette var blant det desidert beste jeg har hørt av Toft, og dette hører vi mer enn gjerne mer av.
Resten av kvelden var preget av at det nærmer seg slutten for Garage Oslo. Det er noe det er svært vanskelig å komme utenom. Sånn sett var det heller ikke et sett fylt med store overraskelser, med unntak av en noe merkelig "support" i form av Myrtle Sphinx - som fungerte mest som en morphing fra en besetning bestående av Marcus Forsgren, Kåre Joao Pedersen, Ådne Meisfjord - til å gradvis involvere Hilma Nikolaisen og Øystein Sandsdalen før det hele gikk direkte over i Serena Maneesh sitt eget sett når Akerholdt og Emil Nikolaisen kom på.
Å fore oss med litt forvirring var ikke utenkelig formålet, og det fungerte for all del. Og det innledet et av de mer intense settene jeg har sett og hørt Serena Maneesh gjøre. De dronete partiene ble maksimert, og Emil Nikolaisen var enda mer aggressiv på mikrofonen enn tidligere. Den største og hyggeligste overraskelsen var da de kjørte i gang en majestetisk versjon av Drive Me Home The Lonely Nights fra deres debut-EP, Fixxxations.
I nesten ethvert sett med Serena Maneesh er Don't Come Down Here blant de store høydepunktene - så også denne gangen. Avslutningen Blow Yr Brains In The Mourning Rain var tidvis helt hårreisende episk. Mer groovy nummer som Reprobate og åpningslåten Ayisha Abyss er også herlig.
Altså, det er aldri snakk om å sette grenser for Emil Nikolaisen og gjengen hans. Det beviser de gang på gang på scene og på plate, og hva som skjer fremover er umulig å si. Det eneste man kan si helt sikkert er at det kommer til å være verdt å få med seg. Dette er hovedgrunnen til at dette ble en svært passende avslutning av dobbel betydning.
Det var uansett et svært så verdig farvel for alle parter.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp