• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Kurt Rosenwinkel Group

Blæst. Trondheim, 25.4 2006. Musikalsk utbytte i rikt monn for de fremmøtte, mener Ole Albrekt Nedrelid.

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook27.04.06

Tirsdag kveld kunne et knippe jazzentusiaster føle seg priveligerte over å få høre Kurt Rosenwinkel Groups svipptur innom Norge på sin Europaturne. Den amerikanske kvintetten, ledet av en forholdsvis nyetablert, kritikerrost, men foreløpig ikke så veldig kjent gitarist, viste oss pur spilleglede til langt over leggetid på en ukedag. Fordelt over to sett ga de publikum et temmelig vidt spekter hva jazz angår. Her vandret det fra lavmælte ballader via sløy swing til storslåtte energibomber.

Kurt Rosenwinkel føyer seg inn i rekken av melodiøse jazzgitarister som bruker effektbokser for å forme soundet sitt. Han blir gjerne nevnt sammen med både Pat Metheny og John Scofield, noe som naturlig nok skyldes at han fremstår nærmest som en sammensmelting av disse to, med Methenys hang til klang og Scofields forherligelse av vreng i jazzlydbildet. Men man står altså ikke og tenker på andre gitarister mens man hører Rosenwinkel. Han er fullstendig selvstendig i sitt språk, og har en særdeles allsidig tone som bærer frem det han har på hjertet i omtrent hvilket som helst komp.

Med seg på turneen har han Mark Turner på saksofon, Aaron Goldberg på tangenter, Joe Martin på bass og Jeff Ballard er trommeslager. Sistnevnte utmerket seg fra første stund som et knutepunkt og en kilde for impulsivt samspill. Ikke bare kunne man høre dette, den synlige kommunikasjonen var også veldig tydelig, og det var en sann glede å se et komp være så levende. Dessverre ble en del av temaene nærmest bladlest fra notestativene, men straks disse tilsynelatende obligatoriske delene var over, merket man ofte et kvalitetsskifte; til det bedre.

Som sagt gikk det i berg- og dalbane mellom karakterene. Rosenwinkel selv hadde sansen for å åpne en del låter alene, og lirte av seg dyp kunnskap om både akkorder og licks. Veien derfra og opp til de kollektive toppene gikk via enestående soli fra både Goldberg og Turner. Felles for dem alle var en fremragende fortellerevne, hvor hurtige, innøvde fraseringer minglet med ellers så lyriske uttrykk.

Jeg vil berømme Rosenwinkel for å velge en intim klubbscene fremfor en større konsertsal. Han har vekslet mellom disse to settingene i løpet av de årene han har opptrådt under eget navn, og jeg kan personlig bekrefte at klubbscenen vinner. Blæst kan enkelte ganger være et nokså tungvint lokale å oppholde seg i, men i dette tilfellet kunne det nesten ikke vært bedre.

Inntrykket jeg satt igjen med etter denne kvelden, var den sofistikerte energien. Mange band har for vane å denge løs på instrumentene og er hardtslående for å få frem budskapet sitt. Kurt Rosenwinkel Group spilte også sterkt, men brukte tonevalg og kommunikasjon til formidling, noe som automatisk ble en opplevelse av et energisk band. Sammenlagt kunne de to settene virke litt lange, men alt i alt ble det musikalsk utbytte i rikt monn for de fremmøtte.