Konsert: Jarvis Cocker

The Forum, Melbourne, 28. mars 2007

Etter den travleste festivalsesongen er over, så dukker plutselig V Festival opp. Australia har fått nok en kjempe til landet, men merkelig nok så inkluderte det ikke Melbourne – bare Gold Coast og Sydney. I et litt snålt, men velkomment, forsøk på å rette opp denne "feilen" annonserte de et Best of V Festival opplegg i Melbourne. Dette betyr i det minste at navn som Pixies, New York Dolls, Jarvis Cocker, Pet Shop iBoys og Gnarls Barkley tar turen nedover.

Uansett, til poenget. Uka før selve festivalen så står Jarvis Cocker på scenen på Melbournes desidert flotteste scene; Forum, og har fått med seg Phoenix i samme slengen. En aldri så liten gavepakke. Phoenix begynner vel alle nordmenn å ha et eller annet forhold til, men det er først nå at franskmennene har kommet seg nedover til Australia.

Det var kun disse to bandene som spilte denne kvelden, så de to-tre første låtene av Phoenix gikk man glipp av. I’m an Actor var godt i gang når man kom seg inn en liten halvtime etter åtte, men allerede her var det relativt tydelig at folk var her på grunn av Jarvis. Og det er da catchy det man får servert, med låter som If I Ever Feel Better, Funky Squaredance, og Second to None. En noe merkelig avslutning bestående av en halvgjort versjon av Napoleon Says gjorde verken noe fra eller til for en gig som hele veien var noe nervøs og til tider pinlig stillestående.

Så kom Jarvis og åpnet showet med Fat Children og alt det som er trist og kjedelig er glemt. Og det er åpenbart at Cocker var svært fornøyd med å være i Melbourne sånn som han viftet med reisehåndboka si - og han vet å uttrykke det på en svært "Jarvis-måte". En del snakking om komedie mellom låtene er akkurat som forventet, og er det noen som er lett å gjøre narr av (og som er selvironiske som få) så er det vel folk i Australia. Og er det en mann som vet å sette fingeren på stereotyper og få det til å høres utrolig morsomt ut så er det Jarvis.

"I'm British" var alt Jarvis trengte å si for å få publikum i jubel. Særdeles billig, og det var han klar over selv. Men det hindret ikke mannen i å stå for noe av det beste og mest underholdende jeg har sett på en scene på lenge. Ok, jeg fikk aldri sett Pulp og dette kan ha fungert som en slags erstatning for det på mange måter. Men soloskiva til Jarvis er uansett en triumf fra ende til annen i mine ører, og det ble understreket til gangs denne kvelden. Hans tørrkomiske filosofering mellom låtene traff akkurat der det skulle, og når han kan backe det opp med flere låter i form av Tonite, I Will Kill Again, Don't Let Him Waste Your Time og Heavy Weather så kan man rett og slett ikke annet enn å smile.

I tillegg til å spille det aller meste fra skiva, så tok han med to andre låter, som på ett eller annet vis ikke har fått plass på albumet, nemlig Big Stuff og One Man Show som begge er å finne som B-sider på hver sin versjon av singelen Don't Let Him Waste Your Time.

Og mens man lurer på hva mer han har på lager bortsett fra avsindig kule moves, så avslutter han med Black Magic og Disney Time, før han takker for seg. Og som forventet så kommer han tilbake med Running the World. Låten som har ført til pinlige situasjoner på når den har blitt spilt på jobben, men som helt klart var en publikumsfavoritt i Melbourne.

Helt til slutt får han oss til å føle oss spesielle ved å dra i gang en coverlåt. Tøysekopp som han er så lurer han oss med vilje først – det er ingen hemmelighet at han nekter å spille låter fra tiden med Pulp som soloartist, som han selv sier: "this band is not Pulp" (dog bassist Steve Mackey har fått bli med videre). Men når han så sier at "nå skal vi spille noe gammelt" så er det klart at ethvert Pulp-hjerte begynner å slå et par hakk kjappere. Det er uansett helt i orden at han så setter i gang en versjon av Talking Heads' Heaven.

Og det som topper hele opplevelsen av å se Jarvis er at det hele skjer på fantastiske Forum hvor man aldri helt husker om man er ute eller inne, i år 2007 eller år 207. Det må bare oppleves. Det samme må sies om Mr. Cocker, for dette er en entertainer det ikke finnes mange av for tiden, hvor enn arrogant og slesk han fremstår. Phoenix på sin side ble i kveld redusert til et stusselig supportband. Forhåpentligvis har de funnet formen til neste gang, 4. april når de står på samme scene som Jarvis nok en gang, og denne gangen så er også New York Dolls og Pixies på programmet.

Det er så mange ting som kunne gått galt når Jarvis skulle slippe solodebuten, men i stedet så klaffet alt. Det er sikkert flere enn meg som prøver å glemme ting som Relaxed Muscle for eksempel. Men slik har det vært med det meste han har gjort, det er vanskelig å glemme av forskjellige grunner. Denne kvelden blir nok neppe glemt med det første heller, og det av svært hyggelige grunner.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Father John Misty - I Love You, Honeybear

(Bella Union)

Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak.

Flere:

The Felice Brothers - Yonder Is the Clock
Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass