• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: Marnie Stern

Marnie Stern er kjent for å sprenge grenser med sin energiske og eksperimentelle musikk. Groove tok med seg hun og bassist Malia ut på Operataket for en prat om gitarviritouser, tekster og kjønn.

Thea Melberg 

Del på Facebook09.07.09

Foto: Bjørnar Håland og Thea Sofie Melberg

Det er sommer og sol i Oslo, men amerikanske Marnie Stern og bassist-rekrutt Malia James er ikke særlig imponert over verken varmen eller de norske kaffeprisene. Heldigvis er det lite å si på utvalget i kaffebaren på Grensen, og en decaf-enkel-is-latte trylles enkelt frem for våre morgentrette venner før vi i velkjent turiststil vender nesen mot Oslos nye stolthet; Operahuset.

- Det er bra for Marnie med påtvunget sightseeing, mener bassist Malia, - Vanligvis bare sitter hun på hotellrommet mens vi er ute på turné. Marnie nikker og er helt enig, og påpeker at det dessuten er godt for dem å bruke beina litt, siden turnélivet begynner å sette sine spor på hoftene.

Sa opp dagjobben

Myten om at musikere er i elendig fysisk form ser ut til å bekreftes i det vi spaserer ut på Operaens skittenhvite marmortak. Marnie nærmest klatrer opp Operatakets svake helling mens hun kommer med sporadiske kamp-rop og pep-talk'er seg selv fremover skritt for skritt, nesten akkurat slik hun høres ut på plate.

- Wow, så vakkert, utbryter hun i det vi når toppen og kan skue utover Oslofjorden med sine sommergrønne småøyer. -Alt blir så pent når man er langt hjemmefra!

De siste månedene har vært travle for Marnie Stern. Sommeren skal gå med til å legge Europa for sine føtter. I Danmark spilte hun på Roskilde for omlag 2000 publikummere som sto trofast og ventet tross tekniske problemer og forsinkelser. I Oslo gjestet hun Mono før hun hastet videre til Sverige og Hultsfredfestivalen. Deretter står Nederland og Beligia for tur før hun skal tilbringe 10 dager i UK.

Men internsiv turnévirksomhet til tross, hun har fortsatt ikke nådd punktet hvor hun kan leve fullt og helt av musikken.

-Jeg har sluttet å jobbe, og driver med musikk på fulltid, sier hun. Men det eneste problemet er at jeg er blakk!

Så du kom til et vendepunkt, og skjønte at du måtte si opp jobben din for å kunne satse fullt og helt på musikken?

- Ja. De to siste årene før jeg sa opp jobben min var jeg ekstremt frustrert. Jeg hadde allerede jobbet med musikken min lenge, men nå begynte jeg å bli eldre, og jeg så hvordan folk rundt meg fikk karrierer og ble suksessfulle. Til slutt sa jeg til meg selv: Jeg kan ikke fortsette slik! Det bare går ikke lenger. Så da kastet jeg meg inn i musikken for alvor, og det var i løpet av disse årene jeg lagde den mest gale, eksperimentelle, modige og rareste musikken jeg noen gang har laget.

Vanskelige tekster

Selv om Marnie Stern selv mener at hun har blitt mer moderat med årene, er musikken hennes utvilsomt eksperimentell og fortsatt vanskelig å kategorisere. Med den elektriske gitaren som sitt faste instrument betegner hun seg som en instrumentalist som tvinges til å legge til vokal fordi det forventes i en sang. Og tekstene er et kapittel for seg selv. De er ofte korte og vanskelige å få tak på, og fortoner seg nærmest som små skjenneprekner fra Marnie til seg selv.

-Da jeg hørte teksten til Grapefruit fra det første albumet skjønte jeg egentlig ingenting av hva Marnie snakket om, forteller bassist Malia. -Men så forklarte hun hele greia med referansen til Yoko Onos kunstbok "Grapefruit", og plutselig gav det hele mye mer mening.

Marnie nikker, og fortsetter.

-På det første albumet var alle tekstene mye mer arty. Jeg hadde klare konsepter for hver eneste sang. Som for eksempel Vibrational Match, som er den eneste låta jeg har skrevet noen gang som jeg virkelig er fornøyd med. Teksten handler om "å være". Men når jeg skrev tekster til album nummer to leste jeg ikke så mange bøker om kunst og filosofi og den slags, så tekstene ble ikke så preget av det. Og nå, med mitt nyeste materiale er det ganske rett frem.

- Det handler vel ikke en gang så mye om meningen av ordene lenger, skyter Malia inn.

-Nettopp! Parerer Marnie. Når jeg skriver tekster er lyden av ordet mye viktigere enn hva det betyr. Når jeg jobber med en ny låt sitter jeg for det meste bare og surrer med lyder... pssaa-ba-ba pssaaa-mmmm. Det er helt sant! Og så, når vi går i opptak og jeg skal legge på flere lag med vokal må jeg liksom finne ut hva det høres ut som jeg sier og hvordan jeg kan bytte ut lydene med virkelige ord som rimer og passer inn i sammenhengen, og så blir teksten til på den måten.

Om kjønn og gitarer

Det er ikke bare Marnie Sterns tekster som byr på utfordringer for lytteren. Hun omtales gjerne som en svært habil og innovativ gitarist, og er kjent for å bruke mye tapping i låtene sine. Men det handler ikke om å imponere med de drøyeste gitarsoloene, påpeker hun selv. Det rytmiske i tappingen er mye viktigere enn selve tempoet. Hun samarbeider tett med Hella-trommis Zach Hill, som har en helt egen evne til å forstå Marnies rytmiske krumspring.

- Rytmikk har virkelig vært et viktig fokuspunkt for meg, sier Marnie og tenner en sigarett. -Da jeg først begynte å lage sanger, og jeg bare satt og kompet meg selv med akustisk gitar, fikk jeg en kamerat på besøk som påpekte at han syns noe var veldig feil med musikken min. Han lyttet en stund før han skjønte hva det var. Du forandrer aldri på rytmen, sa han, og da skjønte jeg at jeg måtte skifte hele fokuset mitt.

Men det er jo ikke til å komme bort i fra at du også evner å spille ganske fort. Hva syns du egentlig om å bli omtalt som en shredder?

- Det er smigrende. Men noen ganger mistenker jeg at folk ikke virkelig mener det, fordi jeg alltid blir referert til som en god kvinnelig gitarist. Og da tenker jeg: Hva med bare gitarist? I mitt eget hode er jeg ikke spesielt flink, og da tenker jeg alltid at de ikke virkelig mener at jeg er god. De bare sier det fordi jeg er hunkjønn. Det er veldig frustrerende.

Musikken taler for seg selv

Hvor bevisst er du på at du er kvinne og gitarist?

-Ikke bevisst i det hele tatt! Hvis jeg aldri hadde gjort et intervju hadde jeg aldri tenkt på det. Jeg prøver bare å lage musikk. Jeg vil bare være en god låtskriver. Jeg vil lage gode låter, uavhengig av hvilket instrument jeg spiller. Jeg kunne like godt vært trommis for eksempel.

Marnie og Malia forteller at de syns det er rart at de som kvinner skal måtte forsvare sin væremåte på scenen.

-Vi er jenter, men vi kan gjerne være grove i kjeften, bruke kjole og spille rock på en gang. Det ene utelukker ikke det andre. Man trenger ikke sitte å se søt og snill ut hele tiden bare fordi man er jente, sier Malia.

-Men man skal heller ikke trenge å overbevise heller, bare fordi man er jente, mener Marnie. For min egen del for eksempel, så er jeg tilknyttet en label som er kjent som en feministisk label på grunn av Riot Grrrl-bevegelsen (feministisk undergrunns-punk) som startet der på 90-tallet, og de var alle veldig sterke og tøffe kvinner. Men jeg er ikke slik i det hele tatt. Det er ikke i min natur. Jeg er ingen bad-ass. Så det jeg mener er at feminisme trenger ikke å ha noe å gjøre med personen som fremfører musikken, bare lytt til musikken. Det handler kun om låta i seg selv. Det betyr ingen ting hva jeg gjør oppe på scenen eller hva jeg har på meg.

Marnie myser mot solen, tenner en ny sigarett og forteller at selv om hun i blant skulle ønske at hun kunne være litt mer «bad», er hun tilfreds med tilværelsen som blakk musiker.

-Men det er pussig å alltid bli minnet på at jeg er en kvinne som driver med musikk. Ja, jeg er jo kvinne, og jeg er helt fornøyd med det. Jeg liker å være kvinne, og man kan jo ikke unngå å tenke på det i blant i et mannsdominert miljø. Men når det gjelder selve musikken, så spiller det ingen rolle hvilket kjønn jeg er. For musikken taler for seg selv.