Festival: Bukta

Buktafestivalen 2006, Tromsø. grooves mann var storfornøyd etter to dager i regnet.

Nå skal ikke jeg late som om at jeg er spesielt lur fordi jeg for ett år siden sa at Bukta kom tilbake enda sterkere neste år altså, men en liten påminnelse er på sin plass i alle fall! Programmet som gradvis ble avdekket utover våren var nemlig tett på suverent for den "lille" festivalen - Motörhead, DumDum Boys, Seigmen, Brant Bjork & the Bros og Danko Jones for å nevne noen. Det er altså ikke helt uten grunn at festivalsjef Robert Dyrnes har blitt nevnt i samme setning som kulturpris nylig - du har min stemme!

Knallsterke navn kunne lite gjøre med at Bukta ikke akkurat var heldig med været denne gangen heller, men her har altså en Tromsøfestival en gigantisk fordel i forhold til andre festivaler - man forventer ikke bra vær. Dårlig vær er noe alle er forberedt på, godt vær derimot er en skikkelig bonus og hvert sekund av det blir satt umåtelig stor pris på.

FREDAG 21. JULI

Uansett hvor tidlig eller sent noe starter virker det som om man alltid har en tendens til å komme for sent til første band. RICOCHETS stod allerede på scenen når undertegnede entret Telegrafbukta, men om siste halvdel av settet var representativt for første halvdel så bør de ha gjort inntrykk på de imponerende mange oppmøtte. Det er jo ikke så rart heller da, det bandet her gjør jo fansen bortskjemt sånn som de leverer hver eneste gang.

Danske BABY WOODROSE burde lett finne sin plass hos Tromsøpublikummet. Selv om det var deres første tur til byen, så er nok ikke dette et ukjent band for de som har vært et par ganger på for eksempel Blårock.

Det er snakk om god gammel rock'n'roll, og det ble levert på den minst beskjedne måten man kan tenke seg. At utenlandske band ønsker å kose litt med norske jenter har vel aldri vært noen hemmelighet - men hvis man heter Lorenzo og fronter Baby Woodrose så sier man bare at man har lyst på norsk "fisse". Om det ønsket gikk i oppfyllelse er ikke godt å si, hvis ikke kan det tenkes det fordi han fremstod som ganske så desperat. Stemningen i Bukta ble etterhvert nesten flau. Morsomt var det lell, for mellom hver eneste låt ropte Lorenzo dette nesten som om han hadde tourettes. Og mellom utbruddene fikk vi et ganske så greit show, det er tross alt det som er det viktigste selv om ablegøyene iblant tok litt overhånd.

ART BRUT slapp en humørbombe av en skive ifjor med sin Bang Bang Rock & Roll, og var en ganske spenstig booking til Bukta. Med sine enkle og hverdagspoetiske skildringer av de mest naturlige ting, nesten som et rockens svar på The Streets, laget de et solid show for Buktapublikummet. Men selv om det var en grei gjennomgang av mest kjent og litt ukjent materiale så virket det litt halvhjertet der oppe, særlig av vokalist Eddie Argos. Art Brut kan nok en del bedre enn dette, det er jeg overbevist om.

HÅKAN HELLSTRØM har jeg egentlig aldri hatt noe forhold til. At han var en aldri så liten yndling blant publikum var tydelig, og mannen lager show. Likevel får jeg ikke til å like det jeg hører, uansett hvor mye han står der og hopper og danser. Grei bakgrunnsmusikk til Mackøl skal jeg gå med på at det er, men lengre enn det strekker jeg meg ikke.

At MOTÖRHEAD var festivalens store headliner var det vel ingen tvil om. Jeg er sikker på at om Lemmy hadde insistert på at alle 5000 i Telegrafbukta skulle hoppe i havet så hadde samtlige gjort det. Det finnes vel egentlig få personer i verden som passer bedre inn i det stereotype rockeikonet enn Lemmy (si Pete Doherty og jeg slår). Et show mer stappa av riff og soloer er det lenge mellom man ser. At mange står og venter på Ace of Spades og bare den får så være.

14. Mars 1998 - I kjelleren på Frydenlund Videregående Skole i Narvik ble en fjortis overbevist om at SEIGMEN var det beste bandet som fantes på jord. Den fjortisen var undertegnede, og det var med Seigmen det hele startet da Metropolis ble sluppet tre år tidligere. Innen 1998 var resten av katalogen innkjøpt, innhørt og på grensen til utslitt. Skuffelsen var selvfølgelig stor da de i 1999 sa takk for seg. Gleden var dermed desto større når Seigmen ble annonsert til Bukta.

Kombinasjonen Seigmen og Bukta er akkurat like fantastisk som det høres ut også - for å si det sånn så husker jeg ikke hva slags vær det var da de spilte. Seigmen demonstrerte som forventet hvorfor de er og blir et av de viktigste og beste norske banda gjennom tidene. Döderlein, Colosseum, Slaver Av Solen, Metropolis, Ohm, Mesusah, Fra X Til Døden og selvfølgelig Hjernen Er Alene. Bare det å ramse opp en slik rekke låter gir ståpels. Og maken til ståpels som det var snakk om under gigen er sjelden vare. Om nostalgi er et punkt som alene kan hylle en konsert så var dette helt storslagent. Hvis ikke, vel, så var det storslagent uansett.

LØRDAG 22. JULI - DAG

TURBONEGER og Tromsøs egne VISHNU stod på scenen da Telegrafbukta var åpnet for alle som hadde lyst og ikke hadde billett. Tradisjonen tro tilbød Bukta et gratis formiddagsprogram på lørdagen, og et band som Turboneger var tydeligvis i stand til å trekke en formidabel folkemengde. Enda et Tromsøprodukt, THE FERNETS, ble tvunget til å avlyse på grunn av sykdom. Formiddagsprogrammet ble overlatt til familier og billettløse (og de litt mindre fyllesyke), og det var visst ikke bare bare å komme seg inn her grunnet stor pågang. Å tilby band av slike størrelser til gratisdelen av festivalen er intet mindre enn imponerende!

LØRDAG 22. JULI - KVELD

Det syndromet som gjaldt for Ricochets dagen før, gjaldt også for KAIZERS ORCHESTRA dagen etter. Denne gangen kanskje litt mer planlagt... Lyden av Maestro var ikke til å ta feil av selv på lang avstand, og hvis man kan dømme ut fra publikumsbrølet så var det et vellykket trekk å sette Kaizers som første band på denne dagen.

Personlig synes jeg det var litt mer stas å starte dagen med selveste BRANT BJORK & THE BROS. Og at det regnet når de spilte hadde ikke så mye å si igrunn, for så snart Bjork hadde konstatert at "rain is cool", var regnet faktisk en god del kulere. Det sier litt om denne mannen. Nå har jeg aldri kommet like godt inn i Brants saker etter Kyuss, men denne gigen gjorde så absolutt noe med det. Saved By Magic bør herved være obligatorisk hos alle og enhver med et lite stonerhjerte.

Lørdagens konsert viste tydeligere enn noengang før at WASHINGTON har en tendens til å balansere mellom det riktig så koselige til noe som kan være ganske så kjedelig. Debuten A New Order Rising viste begge sider av denne balansen, men hadde en del som var riktig så bra, inkludert Maker of Time, Walking Man og Black Wine som alle var solide også live. Noen låter fra den kommende skiva som er ventet i oktober ble stolt vist frem, men at disse var veldig imponerende ved første lytt ville vært en overdrivelse. Ser dog forsiktig frem mot skiva, for dette bandet er det farlig lett å like når de får det til.

MEW. De har vel strengt tatt sluppet to relativt uinteressante skiver, noe ikke engang J Mascis kunne gjøre noe med fra eller til på siste forsøk. Da kom det et show som var relativt uinteressant også, som forventet (logikken ble nesten skremmende sannsynlig her et øyeblikk). Men publikum hadde helt åpenbart sett frem til at danskene skulle spille, et show som grunnet et forsinket Danko Jones ble fremskyndet. Låtene fra Frengers ble nok hakket bedre mottatt enn andre, virka nesten som noen holdt ut bare for å få med seg Special, Am I Wry? No og 156. Dette ble egentlig mest pining mens man ventet på neste, som jeg tror og vet Tromsø gledet seg litt til også.

DANKO JONES runker fem ganger om dagen. Ikke bare det, han oppfordrer alle til å utfordre den innsatsen før bandet pøser ut en aldri så liten hitparade til et Tromsø de er fullstendig klare over at digger dem. Det er tredje gang bandet gjester byen, og Egon Holstad får den respekt han fortjener i den forbindelse. Med seg denne gangen har de Sleep Is the Enemy, en skive som nok ikke helt er noen Born a Lion, eller We Sweat Blood for den saks skyld. Danko selv har selvfølgelig klokketro på låtene, og det gjør at de fungerer dobbelt så bra live som de gjør på skiva. She's Drugs og Baby Hates Me var soleklare eksempler på det, men også Invisible og First Date overbeviste. Ellers så kom de obligatoriske, inkludert Lovercall, Forget My Name og I'm Alive. Jeg var ikke så stor tilhenger av Sleep Is the Enemy før Bukta, men det er utrolig hva en konsert med disse gutta kan gjøre - skiva er slett ikke ille den, og denne gigen var rett og slett helt rå!

DUMDUM BOYS og Seigmen som avsluttere hver sin kveld på en festival - det er nok tett mot perfeksjon for veldig mange. To band som de aller fleste har et eller annet forhold til, men det kan vel diskuteres hvorvidt comebackskiva Gravitasjon ivaretar dette på best mulig måte. Gutta selv virker svært uredde og selvsikre når det gjelder låtene på Gravitasjon, og pløyer igjennom en stor del av de. Lunta Brenner, Tynn Tråd, Takke Faen, Gå På Vannet og selvfølgelig Enhjørning fikk representere nyskiva, og jeg må si at også disse fungerte imponerende bra live. Men det er når man går noen år tilbake de virkelig gjør det - En Vill En, Mitt Hjertes Trell, Møkkamann og Tusen Etasjer Høy. Splitter Pine og Metallic Hvit fikk selvfølgelig plass i andre del av settet.

Bukta kan vel knapt vokse seg stort større enn dette uten at den brutalt imploderer. De bør i så fall ha mulighet til å få hvem det skulle være, og det begynner å bli mer og mer sannsynlig. Årets festival gir blanke faen i at værgudene ikke bryr seg. Og en ting kan jeg garantere; det kommer neste års Bukta til å gjøre også. Og neste, og neste etter der. Når man har personligheter som Lemmy, Brant Bjork, Alex Møklebust, Prebble Houmb, Danko Jones og Hank von Helvete - i tillegg til byens beste; Mack, så er det utrolig hvor ubetydelig litt regn og vind er.

Det snakkes om utvidelse neste år, og det eneste som vel kunne vært bedre enn to dager i Bukta må jo bare være tre dager i Bukta! Sees!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Broadway Project - The Vessel

(Memphis Industries)

Vinylens knitren, kjølige rytmers gyngen, smakfulle arrangementer. Sans + Sampling = Sant.

Flere:

Television - Marquee Moon
Two Gallants - What the Toll Tells