• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Øyaintervju: Imperial State Electric

Nicke Andersson kommer nok for alltid til å bli husket best for The Hellacopters, men dét er ingen grunn til å tro at det han finner på i disse dager ikke er verdt å få med seg.

Øyvind Rones 

Del på Facebook23.08.10

- Det kjennes hur bra som helst ut, begynner en ivrig Andersson når groove.no møter han på Øyafestivalen.

Han har nettopp unnagjort sin første ”solokonsert” på norsk jord i plaskeregn. Og med ”solokonsert” så mener vi altså hans nye, vel, man kan vel nesten kalle det supergruppe.

- Supergruppe? Ja, da tenker du vel på The Datsuns da kanskje? Det håper jeg i alle fall, de er skitbra, sier Andersson.

Ja, de også, men også veldig oversette Captain Murphy så klart.

- Oi, så bra at du sier det! Ja det var et band jeg virkelig heiet på da de slapp første platen, men så kom det bare to skiver så ble det ingenting. Men han er en knallbra trommis, så han var den første jeg spurte.

Dolph de Borst fra nevnte The Datsuns og Thomas Eriksson fra Captain Murphy er altså med i Imperial State Electric, men likevel blir bandet omtalt som et soloprosjekt?

- Ja, det er et noe spesielt prosjekt for meg. Jeg har bygget studio mens jeg har laget platen. Det føles veldig som min skive, selv om jeg ikke helt vil kalle det solo, forklarer Andersson.

- Jeg har jo gjort mer eller mindre alt selv, men på scenen er vi uansett et band. Men om en av de ikke kan, så ringer jeg bare noen andre.

Spør meg om ti år

Besetningen er den samme som i coverbandet Cold Ethyl, som ble startet rett etter The Hellacopters ble lagt ned. Det har gått snart to år siden en av grunnleggerne av scandinavian rock ble nedlagt, hvordan føles det i dag?

- Det er stor forskjell altså, jeg spilte jo med The Hellacopters i 14 år. Alt som skjedde der var råfett, ville ikke endret noe som helst.

Hva tenker du om The Hellacopters i fremtiden da?

- Nei, det tror jeg ikke. Men faen, kom og spør meg om ti år når alt har gått til helvete og noen vifter med masse penger. Jeg forbeholder meg retten til å si ja også.

Ja, og det er jo ikke mye igjen av det som en gang var scandinavian rock?

- Vi er jo en del eldre nå da, så det er ikke så rart det. Det som er rart er at det ikke er noen nye som har kommet. Det er kanskje litt uhipt akkurat nå, men det går vel i sirkler. Jeg tror denne elektronikatrenden legger seg snart.

Du har ikke tenkt å slenge deg på den altså?

- Ha ha, nei, jeg ville ikke visst hvordan man kobler de kablene eller noe jeg, ler Andersson.

Har laget mesterverk

- Jeg liker bare ikke synth, jeg synes det er helt verdiløst! Jeg vil høre det gnistre i gitarer!

Apropos det. Hva med Death Breath da? Det har vært stille en stund?

- Ja, men vi har spilt inn ny plate, og den er faktisk et mesterverk innen hardmetall, forteller Andersson uten så mye som et snev av ironi.

- Jeg driter i om andre er enig! Andersson ler og er egentlig svært overbevisende.

Death Breath har visstnok et utall ferdige låter som ikke er innspilt, og det blir en del sjonglering mellom de to prosjektene i nærmeste fremtid.

- Det kjennes ut som jeg har litt å gjøre fremover, jeg tror jeg skal spille inn ny plate med Imperial State Electric i september også og håper på å gi den ut i mai neste år.

Du begynner å få en god del riff på samvittigheten også nå, husker du alle disse?

- Vet du, jeg bryr meg egentlig ikke så jævlig mye om riffet. Et riff uten en låt er ingenting – man kan riffe i tusen år, men uten låt så holder det ikke.

Men The Hellacopters har vel vært veldig riff-basert også?

- Jo, men det er litt rart også. På de siste tre-fire platene og med Imperial State Electric så har riffet vært veldig sekundært. Riff er kult altså, men mine låter begynner aldri med det.

Elsker koreografi

Konserten på Øya var ekstremt moro, men jeg la merke til nesten motorisert og synkronisert gåing frem og tilbake på deg, de Borst og gitarist Tobias Egge. Planlagt koreografi eller?

- Aha, det er jo bra, er det ikke? Jeg elsker koreografi, men det var nok ikke det. Jeg hadde ikke hatt noe i mot om det var det altså!

- Haha, så morsomt. Men så lenge det var bra så er det greit. Da skal jeg ikke si noe til de andre, da begynner de bare å tenke på det hele tiden.

Plutselig sitter jeg og snakker med Andersson om koreografi, noe som egentlig er litt absurd i seg selv.

- Vi blir jo beskyldt for å kjøre klassiske rockposeringer. Men jeg føler det ikke sånn. Musikken gjør at jeg rører på meg, som en slags dans.

- Jeg tenker aldri at nå skal jeg gå hit, og nå skal jeg gå dit. Det er bare en slags dårlig dans kanskje?

- Hadde vi alle kunnet danse så hadde vi sikkert gjort det, ler Andersson.

Imperial State Electric kan danse så mye de vil, kanskje blir det koreografi á la Kiss neste gang, kanskje ikke. Det selvtitulerte debutalbumet er uansett ute i butikkene nå, og er et must for alle som har et forhold til The Hellacopters – og alle andre.

Foto: Julie Loen/Øyafestivalen