Festival: Asfaltfestivalen i Borlänge

Peace & Love-festivalen i Borlänge, Dalarna, Sverige 7. – 8. juli 2006.

Lite dreads, gress og ukontrollert kjærlighet. Peace & Love-festivalen i Borlänge var likevel verdt turen. Spesielt om du liker Accelerator, men synes de største svenske byene blir litt klamme og trendy.

groove satte seg i en gammel Toyota i Trondheim sentrum. Den skulle frakte Vegard Smevoll og Håvard Hagene Egge 58 mil sørøst til Peace & Love-festivalen, som i år ble arrangert for tredje gang. Nytt av året var at de samarbeidet med den omreisende Accelerator-festivalen, og hadde derfor spennende indieband som Islands, The Essex Green og Silver Jews på plakaten, i tillegg til legendene New York Dolls og Patti Smith og en rekke svenske artister. Etter å ha krysset Österdalsälven sånn omtrent elleve ganger og kjørt gjennom tettsteder som Klitten, Mora og Vikarbyn (svenskene kan stedsnavn!) var vi endelig i Borlänge ni timer senere.

Festivalområdet viste seg å være midt i sentrum av byen som ligger tre timer nordvest for Stockholm. Her var det bare å parkere den gamle bilen ved et av byens kjøpesentre og gå noen få meter, så var vi der. Konsertene foregikk i parker, gågater, utesteder og på parkeringsplasser, og det fungerte overraskende bra, selv om man fikk liten følelse av å være på det man forbinder med navnet på begivenheten. Dette var ikke en hippiefestival.

Gradestokken viste rundt tretti heite da Timo Räisänen sparket i gang festivalen like etter en kjapp timinutters regnskur, som gjorde godt på denne ellers så varme og solfylte dagen. Den tidligere låtskriverkompanjongen til Håkan Hellström ga oss hyggelig og veldig svensk gitarpop ute på parkeringsplassen, hvor noen tusen ivrige festivalben hadde samlet seg. Räisänen var svært opptatt av å fri til et ganske ungt publikum, og det endte med at han kastet skjorta før siste låt. Så bar det inn på nattklubben Bolanche, hvor Accelerator-bandene spilte. Her skulle det vise seg at vi ville tilbringe mange timer.

Det var minst like varmt inne som ute da Silver Jews gikk på. Slackeren David Berman var preget av varmen, men var i godt humør under den laidbacke konserten. Han introduserte oss for sin kone Cassie Berman og resten av bandet, som blant annet inneholdt pianist Tony Crow fra Lambchop, og leverte en varm time med gode vibber.

Første halvdel av settet gikk til å pløye bandets usedvanlige fine backkatalog med Random Rules og Smith & Jones Forever fra American Water (1998) som de største høydepunktene. Siste delen var viet Silver Jews' nyeste plate Tanglewood Numbers, med låta Punks in the Beerlight som kronen på verket. Vi hadde ingenting å klage på og gikk for å spise litt thai-mat på en restaurant rundt hjørnet.

Etter en svært sterk matopplevelse småjogget vi gjennom et par gågater, før vi fant Ed Harcourt superstar oppe på den nest største scenen i den stekende kveldssola. Harcourt innledet med et par låter sittende ved pianoet, en kontekst som passet engelskmannen bra, med den smått fantastiske låta Something In My Eye fra hans beste plate Here Be Monsters som det definitive høydepunktet. Senere reiste han seg og løftet opp gitaren også, før han til slutt fikk med seg ti heldige borlängere på scenen under de siste to låtene. Da var det god festivalstemning!

Festivalstemning handler også om å se band man nødvendigvis ikke har trykket nærmest til sitt bryst. 70-tallslegendene New York Dolls må man jo nesten overvære når sjansen er der, men dette ble mer posering av fem syltynne menn i ganske corny antrekk enn en spesielt god rockekonsert. Robyn Hitchcock & the Minus 3 var nok hyggeligere for publikumsflertallet på 40 + enn for oss, men Johnny Cashs udødelige I Still Miss Someone (presentert som tidenes fineste melodi) fikk frem smil også hos groove-skribentene. Dette ble likevel første gangen vi tok oss i å savne grønt gress under føttene.

Nå så vi virkelig frem til en verdig avslutning av vår festivaldag, med den pene trippelen Two Gallants, Islands og The Essex Green, og det selv om alle spilte inne på klubben Bolanche. Først ute var groove-favorittene i Two Gallants fra San Francisco. En slagkraftig duo som besetningsmessig har mye til felles med både The White Stripes, Mormones og Peace & Love-bandet Johnossi (da ble en kort pust på en gågatebenk prioritert), men som beveger seg et stykke lenger enn alle de overnevnte.

Trommeslager Tysen Vogel og vokalist og gitarist Adam Stephens skapte en delikat blanding av americana, indierock og blues. Fremførelsen var rå, intens og besettende, og ungguttene gjorde et svært troverdig inntrykk. Etter hvert ble det vel statisk, og da var det godt at de fikk besøk av en fiolinist på de siste låtene.

På festival må man dessverre alltid regne med at noen av de artistene man har mest lyst til å se spiller samtidig. Dette var også tilfellet på Peace & Love 2006. Vi måtte velge bort legenden Patti Smith ute i gågata og svenske Radio Dept. inne på klubb til fordel for canadiske Islands (tidligere The Unicorns), som spilte på vår nye favorittklubb.

Det ble heldigvis en hysterisk bra konsert, hvor Islands oste av spilleglede i sine helhvite sommeruniformer. Søt og naiv indiepop fremført på energisk og sjarmerende vis, med fioliner, saksofon og obo i tillegg til keyboard, gitar, bass og trommer var akkurat det vi trengte. Og når bandet avsluttet med hiten Rough Gem fra årets debutplate Return to the Sea, er det nødvendig å påpeke at dette så absolutt ikke er en uslepen diamant. Islands er så mye mer enn det.

Newyorkerne og de svenske vennene i The Essex Green (de takker sågar hele det svenske folk i sitt nyeste cover!) fikk æren av å avslutte den fine kvelden inne på Bolanche. Når man har sett The Ladybug Transistor så mange ganger som man har hjemme i Norge, får man på konsert med The Essex Green følelsen av å se marihønene med ny vokalist. Gary Olsons "innbytter" Christopher Ziter gjør en vel så god jobb vokalmessig, men drukner litt i de andres oppmerksomhet, og da spesielt ekteparet (det forhenværende ekteparet?) gitarist Jeff Baron og vokalist/keyboardist Sasha Bell. De er ingen voldsomme scenepersonligheter, men deres blikkveksling og samspill er nesten verdt konserten alene. Da hjelper det også at The Essex Greens nyeste Cannibal Sea er vel så god som The Ladybug Transistors beste plater. Vi savnet enda mer spilleglede og sprut, men låtene holdt usedvanlig høy kvalitet, med vår personlige favoritt Mrs. Bean fra Everything is Green som rosinen i korven, og da vi to timer over midnatt kunne rusle ut i den varme svenske sommernatta var vi både svette og glade.

Lørdag ble festivalen invadert av svenske favoritter som The Cardigans, The Sounds, Håkan Hellström og Thåström, men da var groove allerede på vei hjemover for å nyte Sebastian Schweinsteiger i tv-ruta.

Tekst/foto:
Vegard Smevoll
Håvard Hagene Egge


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark

(New West)

I skuggen av lyset fortel dei nitten historier som avgjort tåler dagens lys, men som meir enn gjerne også søker mørkret.

Flere:

Green Day - American Idiot
Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines