Moldejazz 2009: Jaga Jazzist

Ingen store overraskelser å melde fra Jaga Jazzists minicomeback, men kollektivet holder seg til gjengjeld svært godt.

Jaga Jazzist har i over ti år gitt sjangerrytterne hodebry med sin elektronikapopjazzrock. Etter virksomme perioder for flere i bandet har det vært vanskelig å samle alle til arbeid de siste årene, men nå er de tilbake på plakaten med nytt stoff. Dette er allerede ferdigmikset i Chicago med John McEntire fra blant annet Tortoise, en viktig referanse til Jaga, men selve releasdatoen for den nye platen er foreløpig ukjent. I mellomtiden kan festivalfolket høre dem på Moldejazz, Øya og Pstereo.

De nye låtene er i sin helhet skrevet av Lars Horntveth. Hans produksjoner som komponist og arrangør er å høre både på tidligere Jaga-plater og i en rekke andre prosjekter, samt på de to soloskivene Pooka og Kaleidoskopic. Den harmoniske stilen er ofte en umiskjennelig signatur, noe som kom tydelig frem under lørdagens klubbkonsert i Molde.

Med ni musikere på scenen virket bandet noe mindre enn tidligere, selv om musikken på sin side fremsto like kompleks som alltid. Ferdig nedskrevet og nøye planlagt er dette et arrangementmessig grunnlag som tradisjonelt springer ut fra storbandhistorien, mens soundet i Jaga Jazzist låter mer som et mindre band med en spill-på-øret-tilnærming. Å stå blant publikum på en konsert som dette er derfor en fantastisk flott opplevelse.

Likevel må jeg bare konstatere at hva vi fikk høre i Molde ikke bød på noen store overraskelser. Jeg tar høyde for å endre mening når platen får utdype mer, men førsteinntrykket fra denne konserten er at vi er i samme landskap som før. Energien er der, engasjementet likeså, samt nedstemte partier hvor enkeltsoli fremheves, og plutselig kommer det rytmiske Jaga-dyret frem og rocker noe helt vilt!

Men lydbildet er altså ganske kjent fremdeles, tilskudd fra de tre tidligere fullengderne A Livingroom Hush, Stix og What We Must, smøg seg dermed inn blant de nye låtene uten å forstyrre, annet enn å svinge bra i ny og frisk drakt.

Besetningen er nemlig litt endret, og ett navn som utmerker seg er Stian Westerhus. Den mer og mer etablerte støygitaristen kom rett fra jobb med Crimetime Orchestra, men la på veien ned fra Kulturhuset igjen de mest bråkete pedalene, og trådte inn i Jaga-besetningen langt mindre kontrastfylt enn først antatt.

Dette poengterer bare den likestilte rollen hver musiker har i dette bandet, at det i grunnen ikke finnes noen frontfigur på scenen. Det kollektive aspektet gjennomsyrer Jaga som fenomen, som i mine ører spiller en musikk hvor helheten er viktigere enn detaljplanet – dette forsterkes også i den fyldige og kontinuerlig skiftende instrumenteringen underveis.

Diggende og dansende var det et fryktelig takknemlig publikum som tok imot Jagas konsert i Molde. Etter seks dager med et program jeg vil si ikke stikker seg spesielt ut i historien, ble festivalen rettferdig rundet av med et band av et solid fengende kaliber.

Jeg gleder meg veldig til å høre den kommende platen, punktum. Øya og Pstereo, gled dere!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Balkan Beat Box - Nu Med

(Crammed Discs)

Balkan Beat Box tvinger frem sommerstemningen med sitt svært humørløftende mas.

Flere:

Two Gallants - What the Toll Tells
Supersilent - Supersilent 7