Neon Råte #2: Nobunny, Funhouse, 14.okt.

Animalsk eksibisjonisme med herlig komisk timing ble fremført i god punktradisjon, og det var vanskelig å ikke la seg rive med.

Relaterte sider:

Nobunny

The Okmoniks

Rock'n'Roll Adventure Kids

Atter en kveld ble arrangert på Funhouse i regi av Platebutikken Tiger, og denne var dedikert til tyggegummipunken. Ramones-referansene satt med andre ord løst og kobbelet på tre band, med Nobunny som hovedattraksjon, gikk raskt unna.

Første ut var oppvarmingsbandet The Okmoniks, som fremførte en sausete og kjedelig konsert, hvor bare førstelåta skilte seg ut, rett og slett fordi den var først.

Oppvarmingsband nummer to, Rock`n Roll Adventures Kids er det imidlertid verdt å dvele litt ved. De har plukket med seg rockabilly/psychobilly på veien, og blitt mer enn bare et sausete referanseband.

Resultatet har mer driv, energi og et selvstendig lydbilde. Selv fikk jeg assosiasjoner til grisepunkerne, Nine Pound Hammer. En låt med tittelen, Kentucky Fried Chicken leder heller ikke akkurat tankene bort fra tjukke griserøktere i trange Sun-Records skjorter.

Og hvem ble ikke umiddelbart ekstatisk da de tolket powerpop-klassikeren, All Kindsa Girls av Real Kids. Da nikket til og med gamlepunkerne uten hår anerkjennende. Det er en låt man bare trenger å høre en gang for å digge.

No Bunny

Men det var trioen Nobunny, det ekshibisjonistiske pop-punkbandet kjent for å spille i truse og kaninmaske, som var hovedattraksjonen.

Både oppvarmerne, The Okmoniks, og Nobunny følger Ramones formelen. Raskt og enkelt. Men hva var det som gjorde Ramones så bra? De hadde humor, var originale og ikke minst sjarmerende. Joey Ramones ballader, kan jo vekke morsfølelsen i den beste.

Nobunny har den samme evnen til å underholdende på en sjarmerende måte, og denne kvelden spilte de enkle punklåter som var mulig å skille fra hverandre.

Band som bruker Ramonesformelen drukner ofte i mangel på originalitet. The Okminiks sank i den forstand som en sten. Til sammenligning fremstod Nobunny som en gjeng nyvaskede afroditer med masse humor, i hvert fall humor jeg liker. For hvem kan motstå en kanin som synger ”I wanna fuck you in the ass”, nesten like kjært og ømt som The Beatles synger ”I wanna hold your hand”.

Enkel moro

Foruten den "originale" humoren, er Nobunny rett og slett fantastisk punkmoro. Det umulig ikke å la seg rive med. Låtene er enkle og skranglete, noe som ofte kan bli kjedelig, men Nobunny greier gjennom forrykende sceneopptreden og humoristisk tilnærming å få med seg publikum . Fordelen med enkle låter, er at man ikke trenger forutgående kjennskap til hele backkatalogen.

Undertegnede, som hadde lyttet minimalt til bandet før konserten, ble umiddelbart revet med. Den gode stemningen kan også ha noe med lokalet å gjøre. Funhouse er ca 1.85 under taket, og trangt som faen, ikke er det en dørvakt i sikte heller. Og det tilretteligger for en så intim stemning som en punk-konsert skal ha, med fri utfoldelse for både publikum og bandet.

Hvis noe som trakk ned, så må det ha vært lyden. Får jeg tinitus, så kan jeg takke feedback, dårlig lydteknikk, lav takhøyde og Funhouse for det. Men denne kvelden var det verdt det.

Love visions ,albumet som ble sluppet i desember i fjor, fås kjøpt på Tiger (både på vinyl og cd). Og er et aldri så lite must.





comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pat Jordache - Future Songs

(Constellation)

Ikke særlig vakkert – men desto kulere noise-pop fra Montreal.

Flere:

Madrugada - Madrugada
Magnolia Electric Co. - Josephine