Motorpsycho & Supersilent, Vossajazz

Hva får en når en samler to av landets fremste premissleverandører av det kompromissløse, sammen på én scene? En to timers flytur, full av turbulens.

Alle foto: Brynjar Vik, Vossajazz/presse

- Det var en broket forsamling, bemerket jeg, og fikk samtykke av min kamerat.

For slik er det jo på festivaler, at publikum utgjør en mer mangfoldig gruppe enn det som vanligvis er tilfelle på en enkeltstående konsert. Og antageligvis var det slik at dette spleiselaget av en konsert på Vossajazz gav begge bandene sjansen til å få nye tilhørere, ettersom mange nok kom hovedsaklig for ett av bandene. Motorpsycho er jo alltid populært, og i denne konteksten er det nærliggende å anta at også en stor del av tilskuerne hadde kommet for å bivåne Supersilent. Det var likevel langt fra noe publikumsfrieri vi fikk servert, snarere tvert i mot: For eksempel ble det ikke kommunisert ett eneste ord fra scenen til publikum på de to timene konserten varte.

Motorpsycho-trommis Kenneth Knapstad innledet konserten med jazzrytmer akkompagnert av kollega Ryans gitareskapader, med de resterende fire musikernes i intensitet stadig økende involveringer. Og på nettinglerretet som bandene hele tiden spilte bak, tegnet det seg lysmønstre, mens musikken hvinet og ulet og trommene kreerte stygge støytablåer. Visuelt minte det om Sigur Ros slik jeg så dem på Roskilde-festivalen i 2006: Gjennom flere låter spillende bak et hvitt lerret, slik at deres mørkt avtegnede silhuetter var det eneste visuelle fokus, og all konsentrasjon kunne settes inn på lytteropplevelsen. Skjønt, i Motorpsycho & Supersilents tilfelle var lerretet og lyskunsten snarere som effektfullt kulissemakeri å regne.

– Det er noe gøy med det at så mange folk blir utsatt for så sær musikk, kommuniserte min kamerat til meg under et rolig øyeblikk. For i begynnelsen var det en tungfordøyelig affære vi ble vitne til. Det som må kunne regnes som spor nummer to (men det å dele konserten opp i konvensjonelle inndelinger som dette kan virke noe fåfengt, ettersom det hele var som en stor flytende masse, det ene glidende over i det andre) sendte tankene til In the Fishtank-albumet som ble til i samarbeid mellom Motorpsycho og Jaga Jazzist, hvor Jaga-blåserne vellykket blir en del av Motorpsychos rockeunivers. For her gikk Arve Henriksen fra trommer til trompet og malte stemninger fra det pustende, Darth Vader-aktige, til nettopp Fishtank-ettertenksomme blåserlinjer, og slik bygget lydbildet seg stadig større i et makrocrescendo. Det hele kunne minne om en særegen tolkning av Pink Floyds episke øyeblikk i Shine on You Crazy Diamond, i all sin hypnotisk-harmoniske prakt.

Fra slike langsomme reiser i stemningsfulle lydlandskap var veien likevel kort til det diametralt motsatte, for plutselig befant vi oss midt i en virvelvind av upbeat og temposterke rytmepassasjer – anført av de på hver sin side ruvende trommisene Henriksen og Knapstad, som hadde parhesters kjemi tross avstanden mellom seg – med atonal støying fra resten av ensemblet, med Bent Sæthers sedvanlig catchy bassgroove snikende i bakgrunnen. Med lyden av spacesynth gyngende inn og ut av lydbildet og en mer og mer insisterende gitardominans kulminerte det hele i The Bomb Proof Roll and Beyond (For Arnie Hassle) fra Motorpsychos ferske album Heavy Metal Fruit, i en noe forvrengt men like fullt gjenkjennelig versjon.

Og slik fortsatte det hele, på en reise fra det kjente til det ukjente, gjennom evighetslange instrumentale jampartier og støy på grensen til det trommehinnesprengende, på en sonisk plattform hvor Motorpsycho og Supersilents uttrykk tangerte hverandre og ble forent til ett. Kanskje er det Helge "Deathprod" Stens fortjeneste, slik han står med ett ben i hver leir (i tillegg til å være med i Supersilent har han vært involvert i en rekke Motorpsycho-utgivelser, både som produsent og som musiker) og fungerer som limet som holder de to bandene sammen.

Der det i konsertens ene ytterpunkt kan trekkes frem en situasjon som når Ryans elleville gitarsoloer duellerte mot Arve Henriksens aggressive trompet, hvorpå hele sekstetten liksom uvilkårlig og instinktivt gjorde alt de maktet for å få mest mulig lyd ut av sine instrumenter, var det også langt roligere øyeblikk i andre siden av skalaen: Arve Henriksens ensomme trompet, i det som etter øredøvende lydeksplosjoner fremsto nærmest som den totale stillhet. Og denne ubehøvlede masingen, som gitarist Ryan uten hell forsøkte å stirre til livs (deretter spredt hysjing, og i stillheten som følger hører jeg mannen foran meg si: "dette er dårlig").

Tidvis er det som om alt klaffer, de to bandene går opp i en høyere enhet, og kan en i tillegg gjenkjenne noen temaer er det berettiget når en fornøyd kan nikke anerkjennende med hodet ("ah, den der er fra Little Lucid Moments, jævlig kul"). Dette enten det er i Motorpsychos drivende rock, Supersilents elektroniske jazzlandskap eller et sted midt mellom de befinner seg (som når de plutselig begynner å spille basstung tekno).

Lokalet tømmes sakte men sikkert for folk – mot slutten av konserten er det langt mer romslig enn da konserten startet – og frivillige arbeidere går blant det tålmodige publikum og plukker tomme ølglass. De rastløse har forlengst forlatt lokalet, og konserten nærmer seg stadig slutten mens det drømmende lydmaskineriet fortsetter å tikke og takke: Den stående Kenneth Knapstad lett markerende på trommesettet til venstre; den sittende Arve Henriksen til høyre, hardtslående; de på gitar og bass energiutblåsende Hans Magnus Ryan og Bent Sæther; Ståle Storløkken atmosfærisk agerende på sin synth; og Deathprod stadig skruende, trykkende, justerende på sitt finslepne elektronikamaskineri.

Til slutt er det som en jetmotor som blir slått av, frekvensen og volumet synker. Lyset går på, sekstetten vinker, og alt er slutt. Min første tanke: Hvorfor har jeg ikke kjøpt de øreproppene som jeg la vekk penger til å kjøpe? Eller oppsummert med min kamerats kommentarer på vei ut: - That was something else.

Jeg vet ikke hva det var, men jeg tror jeg likte det. Det virker som jeg nettopp har landet fra en to timers flytur.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

(Rune Grammofon)

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Flere:

The Gin & Tonic Youth - New Times
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells