A Night Like This - The Cure i London

The Cure med: Mogwai, Cranes og Joseph Arthur 27/7-02, Hyde Park, London

London's burning - stod the Clash og hylte for en del år tilbake, og veldig langt fra å ta fyr kan umulig byen ha vært denne dagen heller. Temperaturer godt over 30 Celsius kan virke lett trykkende i en storby. Da var det absolutt ikke dumt å trekke ut i Hyde Park for kanskje en av de sterkeste konsertpakkene noensinne: The Cure, med Mogwai, Cranes og Joseph Arthur som gjester.

Vel inne på området hadde et firma funnet det for godt å dele ut gratis iskrem. Og da snakker vi ikke om ispinner, men isbøtter! Dermed ble det gode muligheter til å holde hodet kaldt, selv om fyren som seinere på kvelden sklei og tryna i en dam av iskrem inne i folkemengden, ikke så like fornøyd ut.

JOSEPH ARTHUR
I alle fall, med en skje i den ene hånda og en bøtte is i den andre entret jeg det noe gigantiske konsertområdet. Der hadde Joseph Arthur akkurat kommet seg på scenen. Alene! En liten mann på en gigantisk scene, og noe sparsomt med publikum. Det kunne fort ha blitt en traurig opplevelse, men det ble det definitivt ikke! Arthur har gitt ut noen album på Peter Gabriels Real World label, men ligger nok stilmessig nærmere en slags krysning mellom Jeff Buckley, Richard Ashcroft og Beck. I alle fall live. Her klarte han nemlig å fremskape en nerve og en råskap jeg syntes albumene hans i stor grad har manglet. Intelligente tekster og mannens gode stemme trekker selvfølgelig også opp. Han akkompagnerte også seg selv ved å loope rytmemønstre fremskapt ved å klappe på gitaren, og til tider skulle man definitivt tro at det var i alle fall et par musikere til på scenen! En meget positiv overraskelse må jeg vel si at dette var, og selv om du ikke nødvendigvis har blitt så imponert over albumene hans, kan det altså være verdt å sjekke ut denne fåmælte mannen live.

CRANES
Så var det tid for Cranes. Endelig! Jeg angrer fremdeles bittert på at jeg misset konserten deres på Rockefeller i 1997, men endelig skulle altså sjansen by seg igjen. Mange her hjemme har nok fått for seg at bandet er oppløst, men det er langt fra sannheten. De har imidlertid dannet sitt eget plateselskap, og dette har ikke distribusjon i Skandinavia. Dermed er det nok ikke så mange som har fått tak i bandets siste skiver, eller i det hele tatt fått med seg at de har blitt utgitt. Dette var dog ikke noe stort problem med denne konserten, da hovedvekten definitivt lå på eldre materiale – og da spesielt det aldeles nydelige Forever albumet. Da åpningstonene til Cloudless begynte å flyte ut over det fremdeles lille, men særdeles entusiastiske publikummet, og Alison Shaw kom smygende ut på scenen, var det nok ikke bare mitt hjerte som smeltet. Alison både oppfører seg og synger fremdeles som en sjenert tolvåring, og det er nettopp hennes nydelige og usedvanlig særpregede stemme som gir bandet sitt originale uttrykk. Den ene låten vakrere enn den andre strømmet ut fra scenen, Jewel, Adrift, Lilies osv, og tre kvarter forsvant altfor raskt. Bandet virket meget fornøyde med den gode mottakelsen og takket og bukket opp til flere ganger før de forlot scenen.

En ting man ikke kunne unngå å la seg imponere over denne kvelden var hvor ufattelig profesjonelt alt var arrangert. Fra de blide og raske vaktene i porten, de godt organiserte sjenke-områdene, handicap-tribunen – til det fantastisk klare og rene lydbildet og storskjermene på hver side av scenen. En rekke kameramenn løp stadig rundt og filmet på scenen, og materialet ble direkte overført til disse skjermene.

MOGWAI
Så var det tid for at skottene i Mogwai skulle vise hva de var gode for. Mogwai har i alle år uttrykt stor beundring for the Cure, og sa klart og tydelig fra scenen at de syntes det var en stor ære å ha blitt invitert til å spille denne kvelden. Mogwai imponerte meg også stort. Med cellist, tre gitarister og fullt øs. Fra dvelende rolige partier med gitar- og basspartier ofte svært inspirert av hovedbandet denne kvelden (spesielt i den nye låta C#), til ekskursjoner i gitarvegger og kontrollert melodisk støy. Et lite avbrekk med vokal kom også i Cody, før bandet avsluttet med de monumentale låtene Helicon 1 og 2 Rights Make 1 Wrong. Et flott og massivt sett, selv om ca 50 minutter blir litt i korteste laget for dette bandet også.

THE CURE
Men nå var det bare en ting det dreide seg om – The Cure. De som har lest mine tanker fra Arvika festivalen, vet at jeg ikke var helt fornøyd med bandets konsert der, men denne dagen skulle alt bli annerledes. Allerede før konserten var stemningen en helt annen. Tre svært forskjellige band / artister, dog alle svært passende for anledningen hadde varmet opp, og mengder med folk hadde omsider kommet seg inn på selve konsertområdet. Vi snakker her om en arena som på det meste kan ta 74.000 personer! Så mange var det ikke denne dagen, men det er en betraktelig menneskemengde vi snakker om.

Etter å ha flyttet meg vekk fra fire drita fulle briter som slamdanset til reklamefilmene i pausen, var alt klart for konserten. Bandet entret også scenen, nøyaktig da de skulle, og mens bandet begynte på Plainsong ruslet Robert Smith smilende rundt og hilste. Det var ingen tvil, med den mottagelsen bandet fikk allerede i første låt, dette ville bli en elektrisk kveld.

Deler av settet bandet spilte var likt det de gjorde på Arvika Festivalen, allikevel fungerte alt så mye bedre denne kvelden. Hvorfor? Noe av grunnen var at rekkefølgen på låtene hadde blitt veldig stokket om, samtidig som en rekke andre fantastiske låter hadde funnet veien inn i settet. Bortsett fra den noe omdiskuterte Wild Mood Swings, spilte faktisk bandet minst en låt fra alle sine album! (se settlista for mer info). Konserten hadde også en mye bedre flyt, og sammensetningen av rolige og mer up-tempo materiale virket mye bedre gjennomtenkt enn i Sverige.

Det er vanskelig å trekke frem ekstra topper fra to timer som ikke kan betegnes som noe annet enn et eneste langt høydepunkt, men The Drowning Man var en positiv overraskelse. Det samme var avslutningen med Boys Don't Cry. Da var det farlig nære at jeg gjorde nettopp det. Av pur glede!

Et humoristisk innslag var også åpningen av andre runde med ekstranummer, der bandet rocket seg igjennom The Sensational Alex Harvey Bands The Faith Healer og Thin Lizzys Don't Believe a Word. Jeg håper seriøst ikke dette er representativt for retningen the Cure har tenkt å ta i fremtiden, men å se hvilken spilleglede og entusiasme bandet utviste overfor dette materialet var en stor opplevelse. Det at bandmedlemmene virket fornøyde, og så ut til å kose seg var også gjennomgående for hele konserten!

Det eneste virkelig negative jeg har å ytre om denne konserten, har vel faktisk ikke noe med konserten å gjøre i det hele tatt. Det er bare et lite skråblikk til de to italienerne som stod bak meg, skravlende og hylende – ikke med hverandre – men i hver sin mobiltelefon, mens de fyrte opp sigaretter man i de aller fleste land kunne blitt arrestert for å røyke. Opplevelsen av et par låter ble dermed noe dempet takket være skravling og en tung eim av granbar. Det er tydelig at grunnene til at folk drar på konsert varierer sterkt.

Etter drøye to timer og to runder med ekstranummer var det hele dog over. Robert Smith takker publikum og sier med et smil at han håper vi vil henge med dem de neste 25 årene også. I samme øyeblikk setter et voldsomt fyrverkeri i gang, og lyser opp en ganske kveldsmørk Hyde Park akkurat nok til at man ser de brede smilene og fornøyde ansiktene rundt seg.

Dette var virkelig en stor begivenhet, og selv om jeg har hatt mange enorme konsertopplevelser i sommer, tror jeg nok denne kommer til å sitte igjen som den største.



SET-LISTER:

CRANES:

Cloudless
Fragile
To Be
Everywhere
Future Song
Flute Song
Loved
Lilies
Jewel
Far Away
Adrift

MOGWAI:

you don't know jesus
c# (new)
yes! i am a long way from home
ex-cowboy
cody
helicon 1
2 rights make 1 wrong

CURE

Plainsong
Open
The Baby Screams
The Drowning Man
The Kiss
Shake Dog Shake
Siamese Twins
From The Edge Of The Deep Green Sea
100 Years
39
Bloodflowers
Pornography
Disintegration
~~~~~~~~~~~
Three Imaginary Boys
M
Play For Today
A Forest
~~~~~~~~~~~
The Faith Healer
Don't Believe A Word
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don't Cry




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

Ensemble 96 - Immortal Nystedt
Sigur Rós - Takk