Mount Eerie, Blå 20.november

Phil Elverum serverte et todelt sett, som fikk vår anmelder/fotograf til å glemme alt annet i denne verden.

Mount Eerie. Bandet som oppsto etter at smått legendariske The Microphones hadde uttømt sitt uttrykk, og er enda en side av frontfigur (og eneste faste medlem) Phil Elverums musikalske visjoner. Mount Eerie er et veldig utydelig band, hvor Phils lavmælte og flertydige sang og det skranglete lo-fi lydbildet likevel gir det et distinkt uttrykk. Mount Eerie er lyden av en annen verden.

I tillegg til den opprinnelige stammen har Mount Eerie to andre ganske klare uttrykk: Det bråkete, som gjerne beskrives som organisk black metal/hardcore, og det ordinære, som er Phil med gitaren - visesangeren. Begge disse variantene kom til sin fulle rett denne torsdagen på Blå.

Det er ikke sjeldent Phil og gjengen har spilt i Norge, han er en sann norgesvenn. Han er faktisk så norgesvenn at han har tilbrakt en god stund i Norge - i 2003 bodde han i fire måneder på Kjerringøy, hvor han skrev sanger, fotograferte og kjedet seg. Resultatet fra dette oppholdet er den stillferdige boka/plata Dawn, som inneholder 19 sanger og en rekke bilder fra oppholdet. Denne skiva kom nylig, og var fremtredende i den siste delen av konserten.

Denne gangen hadde han slått seg sammen med et fint lite band bestående av litt av en gjeng - medlemmer fra Serena Maneesh, Pirate Love, Lionheart Brothers og Cunt Rash. Ikkeno tull, altså, og et godt utgangspunkt for å lage et skikkelig spetakkel. Og en bra måte for å få frem den bråkete versjonen av bandet.

Støy-rock og impro-bandet Cunt Rash sto for oppvarmingen. Vi fikk se et tyve minutter langt tight sett, og det var i grunn nok. Det var som en forrett skal være - veldig smakfull, og akkurat lite nok til at du vil ha hovedretten. Class act spør du meg.

Det er mulig det er den alltid like bevisste estetiske utformingen av skivene som har gitt meg bildet av Mount Eerie som et veldig mystisk band. Musikken er alltid preget av et eller flere svært stilige og ganske kjølige bilder. Sammen med Mount Eeries utydelige musikk har det gitt meg inntrykk av Phil som en svært utilgjengelig person. Men når han går på scenen forsvinner det bildet umiddelbart. Da er han så ordinær som det går an å bli, muligens med unntak av at han alltid går med sandaler. Jeg vet jo at han er slik, siden jeg har sett ham før, men jeg glemmer det etter kort tid.

Konserten var delt opp i to deler. Første var hele bandet, andre delen var Phil alene, slik at vi alle fikk sin bit av kaka. Første delen var bråke-Eerie, andre delen var fokusert på den tidligere nevnte Dawn.

Jeg kan ikke huske veldig mange låter fra konserten. Men bandet spilte så bra som man kunne forvente av dem. Det var vel ingen hemmelighet at backingbandet ikke kjente låtmateriale like godt som Phil, og at de derfor må kunne sies å manglet litt rutine på samspillt. Men det ødelag ikke helhetsintrykket, jeg liker min dose med bråk, og det fikk alle oppmøtte, og det var ganske så stas.

Den siste delen var noe helt annet. Det var da Phil Elverum kom til sin fulle rett. Alene på scenen synger han de nydeligste låter, låter som får meg til å glemme alt annet i verden.

Og da er det vanskelig og ikke tilgi noen små tekniske feil her og der.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kråkesølv - Trådnøsting

(Diger)

Stilsikkert, kreativt og bemerkelsesverdig fra Kråkesølv, som gjør den beste norske debuten på årevis.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Josephine
Windir - Valfar, Ein Windir