Devendra Banhart & The Grogs, Rockefeller 30. juni

Selv om han har klippet seg og barbert bort det meste av skjegget, så beviste Banhart at han ble et ikon av helt andre grunner enn akkurat disse tingene.

Relaterte sider:

Devendra Banhart

Foto: Bjørnar Håland

Det er ikke mange som kan skryte av å ha levert to steinkalde klassikere med bare ett års mellomrom, men Banhart presterte nettopp dette i 2004 og 2005 med Rejoicing In The Hands og Cripple Crow. For ikke glemme at Niño Rojo, som kom mellom de to, slettes ikke var en dårlig utgivelse heller. Det har blitt et par plater til siden den gang, med What Will We Be i fjor som siste foreløpig.

Det var imidlertid Cripple Crow som fikk åpne konserten på Rockefeller, med låten Long Haired Child, og det ble ganske umiddelbart klart at den godeste Banhart var i særdeles godt humør og han dro frem en showmann i seg selv som tilsynelatende har blitt enda mer utadvendt med tiden. Han danset slik i alle fall jeg aldri har sett han danse før, og han har for alvor inntatt rollen som en sann pioneer innen den store frifolkbølgen.

Da What Will We Be kom på senhøsten i fjor skrev vi i groove.no om at det kunne se ut som at vi var ved frifolkens endestasjon. Og mye av den lekenheten fra skiver som Cripple Crow eller Oh Me Oh My var riktignok så å si borte, og erstattet med det som kunne virke som et forsøk på å lage et mer begripelig album. For nye lyttere kunne nok det være en fin innfallsvinkel for den skrudde tilværelsen til Banhart, men for de andre kunne det nok kjapt bli litt kjedelig. Naturlig nok ble det noen låter også fra What Will We Be under dette besøket, men de gjorde på ingen måte skam på settet.

Dette var jo da en kveld der det aller meste stemte uansett. Lyden var vel det som forstyrret mest, med en bass som var skrudd så høyt som jeg ikke har opplevd siden Deftones på Quart i 2001.

Det aller mest absurde øyeblikket kom uansett da Banhart introduserte en låt fra sin barndom i Canada. Låten som fulgte var åttitallshiten Tell It To My Heart av one hit wonder Taylor Dayne. Og det var i øyeblikk som dette at Banhart sammen med bestekompis Andy Cabic (Vetiver) i The Grogs viste at hva som helst kan og skal skje, og turnébandet The Grogs generelt fikk vist seg frem som et lekent og stødig lite frifolkorkester. Slik gjorde de på mange måter opp for det noe slappe sistealbumet, da til og med småslappe bidrag fra skiva, som for eksempel Baby, ble levert med den største overbevisning. Selvtilliten til Banhart lyser gjennom mer enn noen gang før, uten at jeg skal gå nærmere inn på årsakene for dette. Men å si at han var helt upåvirket ville kanskje vært en liten overdrivelse.

Det viktigste for oss er tross alt at det resulterer i et bra show, vi skal ikke være mindre egoistiske enn som så. I ekstranummeret dro de i gang en teaser av Chinese Children, hvor han så klart konstaterte at det ville vært kinesiske barn selv om han bodde i Oslo. Denne gikk rett over i en annen favoritt fra Cripple Crow, nemlig I Feel Just Like A Child, og Banhart virket nesten motvillig til å gå av scenen da det var slutt. Og jeg tror nok at de fleste oppmøtte var like nølende til å innse at det faktisk var over for denne gang.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

(Matador)

Dei er i alle fall ikkje redde for å utfordre deg, og ja, dei 'will beat your ass', skråsikkert.

Flere:

Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica
The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky