• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Moldejazz 2009: The Thing og Supersilent

groove fortsetter befaringen på Moldes friimprovisatoriske jazzscene.

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook17.07.09

The Thing

Det er som regel de minste scenene som gir størst kontakt med musikken, og onsdag ettermiddag var intet unntak da et tettpakket ungdomshus på Reknes i Molde fikk stifte nærmere bekjentskap med tre smått gale menn i The Thing.

Tenor- og barytonsaxofonist Mats Gustafsson er den autoritære frontfigur i tett samspill med bass/tromme-paret Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Blant alle friimprovisatoriske prosjekter disse tre driver med, har The Thing gått en fusjonerende vei i materialvalg på tidligere plater, der energiske rockelåter er like selvsagte å spille som jazzorientert improv.

Settet de spilte på Reknes viste på sin side en langt friere tilnærming til musikken, jeg vil si det var ulikt mye av hva vi har fått høre fra tidligere studioarbeider. Bag It!, den siste utgivelsen som ble sluppet tidligere i sommer, åpnet dessuten for markante støypartier fra Håker Flaten og Gustafsson, mens her var det et akustisk uttrykk som gjaldt.

Det kunne virke som at alle tre kastet seg ut i en fri strøm av improvisasjon, at Nilssen-Love og Håker Flaten spilte mest på hverandre og med Gustafsson som en retningsgivende sidemann. Flere ganger var det tydelig at etter hvert som strekket hadde satt seg og musikken trengte noe nytt, satte Gustafsson inn en antydning til en låt som fikk trommer/bass til å følge på og spille låta i stedet for strekket.

Dagen etter var Håker Flaten gjest i seminarserien Festivalakademiet og bekreftet dette til en viss grad da han kunne fortelle at bandet ikke benytter seg av settlister, men at et stort repertoar danner den under konserten. Som Gustafsson selv sa mellom to låter, "...vi fortsetter å misoppfatte tradisjonen litt til", hvorpå en fri duett med Håker Flaten pakket inn et tema jeg tolket som klassikeren St. Thomas. Om dette er sannhet eller min godvilje er ikke godt å si, men et ironisk drag av humor var å finne der, altså.

Energi er alltid en forutsetning for disse musikerne. I en kontinuerlig testing av instrumentenes yttergrenser viser de en intensitet som ofte mangler sidestykke, en intensitet det er berikende å ta del i. Reknes er stedet hvor euforiske tilstander oppstår etter at publikum har kommet så nært på musikken det går an å komme uten å delta selv, og jeg tror samtlige svevde smilende ut i sola etterpå.

Supersilent

Mer fritt improvisert musikk var det å få dagen etter, dog av elektronisk format. Etter at Supersilent tidligere i år annonserte at trommeslager Jarle Vespestad forlot bandet, har den igjensittende trioen måttet tenke nytt. Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten var i mars på Henie Onstad Kunstsenter og spilte inn nytt stoff på noe så enhetlig som hvert sitt orgel. I Molde var de imidlertid tilbake i et mer kjent format.

Henriksen hadde tatt Vespestads plass bak trommesettet og vekslet mellom dette, trompet, vokal og elektronikk, mens Storløkken og Sten også satt ved sine hovedinstrumenter synth og gitar. Jeg skal ikke dvele så mye ved trommeslageren som ikke var der, men det var tydelig at det musikalske hullet Vespestad etterlot seg ble forsøkt dekket til. Dette fikk de til noe så til de grader i Kulturhuset torsdag.

Artist in Residence Arve Henriksen holder konserter og mindre oppdrag hver dag under festivalen, og får med dette vist alle sider av sitt musiske vesen. Trompeten er nok brukt hyppigst, men han forbindes også med sin lyse stemme og en utstrakte bruk av elektroniske virkemidler. Under Supersilents konsert følte jeg alle disse sidene ved merkevaren Henriksen, slik han blir presentert som residerende festivalartist, kom godt frem fra hans posisjon på scenen.

I likhet med Gustafsson over her, hadde Henriksen en ironisk tone mellom låtene; "vi ruslar vidare med ein gamal slager får sekstitalet... neih". Men på samme måte som at en evergreen bestandig gir det den lover, er den bananformede strukturen i friimproviserte strekk et av de tydeligste kjennetegnene i musikk som dette. Slik fremstår Supersilent relativt forutsigbart, men med ørene på stilk er det likefullt et stort utbytte å hente her.

Der og da under konserten var det nemlig store øyeblikk å bevitne. Høyt volum er en lettkjøpt måte å fenge lytteren på, og jeg må innrømme det var de mest intense delene som ga mest tilbake. Følgelig sluttet konserten med en øredøvende topp som i en festivalsammenheng som denne virket musikalsk rensende i forhold til alle inntrykk man må forholde seg til.