19. desember: Sorgen og gleden

Vi har kommet et godt stykke ut i adventstida, og julens høytid nærmer seg med stormskritt. Bak luka denne gangen befinner det seg to juleplater; begge norskspråklige. Den ene bør du styre unna, men den andre får min hjerteligste anbefaling.

Det utgis nærmest et uendelig antall juleplater i løpet av de høst- og vintermånedene vi er inne i nå, og de varierer kraftig i kvalitet og stilfullhet. De fleste av dem har imidlertid et par ting felles: Utgivelsene presenterer sangene vi alle kjenner og er glad i, de er fylt med alt for mange låter og de aller fleste er pompøse. Noen bikker endog over i det parodiske.

Solveig Slettahjell & Tord Gustavsen – Natt i Betlehem: Julen er en glad høytid, eller? Nja...

Parodisk er imidlertid ikke Solveig Slettahjells og Tord Gustavsens juleplate, ny av året. Den er snarere dempet, stille, meditativ og langsom. Svært langsom. Albumet er fylt av kjente og kjære julesanger og julesalmer, slik som Stille Natt (i en flott ny oversettelse), Kling No Klokka og Deilig er Jorden. I tillegg kommer det noen uventede slengere fra den anglosaksiske tradisjonen. På noen låter stikker også Sjur Miljeteig på trompet innom, også kjent fra The Slow Motion Quintet, og blåser noen fine soli. Alt ligger dermed til rette for at Natt i Betlehem kan bli en riktig så flott juleplate. Slettahjell er en anerkjent sangerinne, og Gustavsen en aldeles glitrende pianist, noe han har bevist gjennom et par sterke trioutgivelser, blant annet. På dette albumet spiller han da også nydelig, blant annet i den svenske sangen Jul, Jul, Strålande jul der han blant annet har et bedårende mellomspill, med flotte melodiske fantasier over hovedtemaet. Likevel har ikke denne plata truffet meg; den har snarere irritert og frustrert. Det finnes noen ulike grunner til dette.

Som jeg nevnte er albumet langsomt. Slettahjell har gjort dette til sitt varemerke i The Slow Motion Quintet, og der fungerer det greit, men her synes jeg de langsomme tolkningene og arrangementene egentlig reduseres til en slags gimmick. Flesteparten av låtene på plata er av religiøs karakter; det er salmer med melodier som strekker seg helt tilbake til 14- og 1500-tallet. Siden jul, i en kristen sammenheng, er en festlig og bejublende høytid er det fleste av tekstene positive; i noen tilfeller endog euforiske. I denne Søte Juletid er en salme med tekst av Brorson, fra 1400-tallet. Første verset lyder slik:

I denne søte juletid
bør man seg rett fornøye
og bruke all sin kunst og flid
Guds nåde at opphøye
Ved ham som er i krybben lagt,
vil vi av all vår sjelemakt
i ånden oss forlyste,
din Lov skal høres, Frelsemann,
så vidt og bredt i verdens land
at jorden den skal ryste.


Barokt, pompøst og høytidelig så det holder. I Slettahjells og Gustavsens tolkning forsvinner nesten den opprinnelige, oppstemte melodien helt og holdent, og erstattes av Slettahjells svært luftige og porøse røst. Kanskje det er tenkt at arrangementet skal fremheve teksten; men det fungerer ikke særlig godt. Salmen får en sorgtung karakter, som mer enn noe annet virker pussig og malplassert.

Jeg er kanskje konservativ når jeg irriterer meg over duoens musikalske valg; men for meg blir det påfallende og irriterende hvordan det ellers symbiotiske forholdet mellom tekst og melodi i mange av salmene blir forstyrret og tildels ødelagt av de drastiske endringene som musikerne har gjort. Teksten er svært viktig i mange salmer og det finnes i mange salmer en spenning, en dualitet mellom det gode og det onde; tvilen og gleden. Ofte uttrykkes dette gjennom at ulike vers har ulik tematikk; i noen tilfeller veksler tematikken til og med innad i versene.

Gjennom den langsomme tilnærmingen blir frasene; de musikalske setningene, utrolig lange, og de viktige tekstene blir vanskeligere å oppfatte. I tillegg til dette fører det langsomme tempoet til at rytmikken forflates. En av de fremste svenske kordirigentene- og arrangørene, Anders Örwahl, har argumentert for at så lenge en fast rytmikk ligger i bunnen, kommer det musikalske budskapet og den tekstlige formidlingen nærmest av seg selv. Denne plata er nærmest antitesen til dette; i noen av sangene får jeg følelsen av at Slettahjell forsøker å binde sammen hele låta til en eneste lang frase, noe som føles særdeles unaturlig. Når den tradisjonelle og fine strukturen med adskilte vers smeltes sammen slik som Gustavsen og Slettahjell gjør, blir det vanskelig for lytterne å følge med, og det oppleves for meg som en unaturlig måte å musisere på.

Som dere sikkert har forstått nå har jeg ikke blitt videre begeistret for denne utgivelsen fra Kirkelig Kulturverksted, dessverre. I dagens hektiske førjulstid er kanskje dette tenkt som en god resept til ro og ettertanke, men for meg fungerer dette ikke. Albumet hadde muligens fungert bedre med verdslig julemusikk, som er mindre avhengig av et nært forhold til den opprinnelige melodien, og dermed er mer robust for en den musikalske behandlingen Gustavsen og Slettahjell var valgt. Det at den sorgtunge salmen Deilig er jorden, som jeg kjenner som begravelsessalme, avslutter låtsamlingen er ganske betegnende for denne utgivelsen.

Arne Dagsvik & Arctimus – I denne søte juletid: Julen er en glad høytid, eller? Jovisst!

Ny av året er imidlertid ikke Arne Dagsviks og Arctimus' juleplate I denne søte juletid. Den er på mange måter svært ulik Slettahjells og Gustavsens utgivelse, både besetningsmessig og musikalsk. Utgivelsen består av to deler, den første delen består av kjente og kjære julesanger arrangert for et lite kammerorkester, med en strykekvartett og noen blåsere, samt et blandet kor. Den andre delen har samme besetningen, og er en liten julekantate med det samme navnet som utgivelsen. Den mest kjente kantaten i disse juletider er Johann Sebastian Bachs Juleoratorium. Dagsviks kantate er bygget over samme lest, med koraler, resitativ og arier. Hele verket er norskspråklig og er derfor langt enklere å forstå for oss som ikke behersker tysk til fingerspissene.

Slettahjells og Dagsviks utgivelser har en del sammenfallende melodier. På begge utgivelsene finnes blant annet den allerede nevnte salmen I denne søte juletid fra 1400-tallet, som også har gitt kantaten navn. Der Slettahjell bærer melodien alene, med en sorgtung og langsom kvalitet, gjør Dagsvik et ganske annet valg. Selv om besetningen er stor (og svært forskjellig fra Slettahjels solo-tolkning), med både kor og orkester i full sving, er tilnærmingen til det opprinnelige musikalske stoffet påfallende forskjellig. I denne mer symfoniske drakten blir salmen en bejublende og boblende hyllest til den frelser som oss er født; med klare rytmiske impulser og et langt raskere tempo. For meg føles dette mer naturlig. Friske tempi og klar rytmikk, og dertil hørende klar artikulasjon, er forresten et karakteristikum for hele denne juleplata; som passer de opprinnelige melodiene svært godt. Kanskje ikke like meditativt og neddempet som Slettahjell, men for meg langt mer passende i forhold til høytiden vi nå befinner oss i. I tillegg legger Dagsvik seg nærmere opptil de opprinnelige julesangene, som gjør at samspillet mellom tekst og melodi fullbyrdes på en helt annen måte enn hva som er tilfelle på Natt i Betlehem.

Derfor anbefaler jeg dere å skaffe denne plata i stedet for Slettahjells slow-motion-utgivelse. Siden det vi har kommet langt ut i julestria kan det kanskje være vanskelig å få tak i utgivelsen i butikkene, men den norske online-butikken musikkonline.no tilbyr I denne søte juletid i digital utgave.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god jul!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

Kvelertak - Kvelertak
Diverse artister - 20 Years of Dischord