Quart 2002

Rapport fra Quart

Man kommer hjem ganske så mett av inntrykk etter fem dager Quart festival, og med et såpass sterkt program som årets er det ikke fritt for at man irriterer seg over å måtte misse noen interessante artister. Hundred Reasons, Doves og And You Will Know Us By the Trail of Dead rakk jeg dessverre ikke over i år, men håper at sjansen kan by seg igjen ved en annen anledning. Her kommer dog korte betraktninger fra et tyvetalls konserter jeg fikk med meg.

Tirsdag

Middels rock
Sterkt hypede og Island Records signerte Span ble første band ut i år for mitt vedkommende. Bandet leverte et sett minst like ujevnt og sprikende som den nylig utgitte Baby's Come Back EP. Der rock'n'roll-punk låta Baby's Come Down og radio-rockeren On My Way Down fungerer godt, lyder ikke Spans flørting med 80-talls hardrock og slapp funk metal like friskt. Bandet har hentet mye av sitt sound i amerikansk grunge og alternative rock, og riff, partier og vokaldeler som minner om ting som Alice In Chains, Pearl Jam, Jane's Addiction, Rage Against The Machine etc dukker stadig opp. Hva som har fått Universal- eide Island til å bla opp sjekkheftet for Span klarer jeg ikke helt å skjønne verken av denne konserten eller bandets EP, og jeg er litt usikker på hvorvidt dette vil funke i albumformat. Et helt greit rockeband er det dog ingen tvil om at Span er, og jeg tror nok de kan levere hakket bedre enn dette live også. Greit nok med andre ord, men langt fra så overbevisende som et såpass hypet band burde være.

Beinhard nu-metal
Bergensbandet Clown skulle så gjøre sitt beste for å blåse alle de tilstedeværende overende, og det klarte de nesten også. Bandets aggressive nu-metal med hint til både hardcore og death metal fungerte faktisk veldig godt. Helt originalt kan man vel ikke akkurat si at dette bandet lyder, hintene til såvel Slipknot og Korn er litt for sterke til det, men samtidig er nok Clown et av de norske bandene som har kommet lengst i å utvikle sitt eget sound innen denne sjangeren. Det er definitivt utgitt plater med langt dårligere nu-metal enn Clown, til og med på store labler med voldsomme budsjetter! Et friskt pust var dette med andre ord, og bandets scenetekke og evne til å få publikum med seg måtte man også la seg imponere over. Pass på å sjekke ut Clowns to egenutgitte EPer, og er det ikke på tide at en majorlabel signer et norsk nu-metal band?

Nerde-emo
Rival Schools er et band mange har snakket varmt om det siste året, og med et så flott debut album som United By Fate i bagasjen er det slettes ikke merkelig. Bandets medlemmer har sine røtter i New Yorks hardcore-scene (fra bl.a Gorilla Biscuits og Quicksand), men har med Rival Schools dreid soundet et stykke vekk fra sine tidligere band. Det er et og annet hint til hardcore-sjangeren, men plata har like mye til felles med Nirvana og Get-Up Kids som den har med Quicksand og At the Drive-In. Men nå var det bandets Quart-opptreden dette skulle dreie seg om, og jeg må vel si at mine skyhøye forventninger ikke ble helt innfridd. Til tross for frontmann Walter Schreifels morsomme og nerdete fremtoning, og et band tydelig i godt humør, lød Rival Schools litt vel skranglete og tamt i forhold til studioversjonen. På ingen måte dårlig, men den sterke nerven og det kontante soundet fra plata kom ikke like klart frem live. Og mot slutten av konserten skjedde også det som aldri skjer på Quart; regnet begynte å pøse ned. Heldigvis var neste band på programmet innendørs.

Hopperock
Britiske A har eksistert siden midten av 90-tallet, men har først i det siste med sitt tredje album begynt å få litt oppmerksomhet her hjemme. At disse gutta har spilt utallige konserter er det ikke vanskelig å merke. Her skulle nemlig publikum rives med allerede fra låt en, og det var nesten slik at en lett blasert musikkskribent godt forbi tenårene fikk lyst til å hoppe rundt selv. A har stilmessig klart å lage en slags blanding av alternativ rock, punk og power-pop, med refrenger som sitter umiddelbart og gitarriff så fengende at hodet automatisk nikker i takt. Kanskje ikke musikk med lengst holdbarhetstid, men et fantastisk morsomt liveband!

Tyngste powertrio siden Morphine
Muse skulle så vise seg frem for en etter hvert ganske folksom idrettsplass. Egentlig skulle jeg sett disse gutta på Quart i 2000, men konserten deres på Vaskeriet ble utsolgt før jeg klarte å komme meg innenfor dørene. Dette skulle dermed bli mitt første livemøte med bandet.
Lett for seg selv kan man nok ikke akkurat si at Muse gjorde det denne kvelden. En del av låtene ble ikledd en langt mer eksperimentell drakt enn albumversjonene, men å bli annet enn imponert var umulig. Frontmann Matthew Bellamy kan ikke være annet en et geni der han tryller frem intrikate gitarriff og pianopartier, samtidig som han synger sine såre og lett skrudde tekster. Radiohead har nok hatt stor betydning for denne gjengen, men Muse har etter hvert arbeidet frem en ganske særegen stil som henter like mye fra prog og heavy som fra indie og alternative rock. En meget god konsertopplevelse fra et band som definitivt krever en del av sine lyttere.


Onsdag

Oljefatrock
Det noe overeksponerte Kaizers Orchestra åpnet ballet på idrettsplassen onsdag, og leverte en konsert helt på det jevne. Kaizers har litt det samme problemet som Briskeby, de har blitt store litt for fort og det er vanskelig å lage et godt sett av et debutalbum av varierende kvalitet. Fanskaren virket fornøyde, og for oss med et litt mer avslappet forhold til bandet var dette helt greit. Litt mer engasjement og trykk må jeg dog si jeg hadde forventet fra denne gjengen.

Polkadotcom
Jeg har aldri helt klart å få taket på White Stripes, dette bandet bestående av to søsken eller et fraskilt ektepar (alt etter dagsformen). Men allerede etter noen få låter, inkludert Hotel Yorba og en fantastisk versjon av Dolly Partons Jolene var jeg solgt. Bandet er egentlig både ustrukturert, haltende og voldsomt skranglete, men samtidig drepende sjarmerende. Få vrenger gitar som Jack White og Meg er på plass med de enkle trommerytmene sine på nøyaktig riktig sted. Mer sjel og nerve enn det White Stripes leverer i løpet av en snau time skal man lete lenge etter!

Ground control to Major Tom
Få artister kan skilte med en så bred tilhengerskare som David Bowie, her var det fjortiser og 50-åringer, folk med Belle And Sebastian og Cradle Of Filth t-skjorter, snobber og freakere i skjønn forening. Bowie leverte også et sett hvor alle fikk i alle fall noe de likte, et godt spekter av låter fra hele hans karriere. Det nye albumet Heathen ble selvfølgelig godt representert, og disse låtene fungerte også meget godt live. Hyggelig var det også at Pixies coverlåta Cactus fra nevnte album ble fremført live og at Bowie lovpriste Frank Black som låtskriver. En David Bowie i særdeles godt humør fikk vi også oppleve denne kvelden, der han fortalte morsomme anekdoter mellom de fleste låtene og også rakk et lite sleivspark til White Stripes da han plutselig begynte å danse rundt og sa at han bare skulle spille Dolly Parton låter resten av settet. Dype analyser av konserten og mer info om hvilke låter som ble fremført finner du sikkert andre steder på nettet. En helt enorm konsertopplevelse tror jeg dog alle kan være enige om at dette var, og nesten to timer holdt også Mr Bowie og hans band på.

Torsdag

Når solen skinner for et black metal band
Satyricon har etter hvert blitt et av landets mest omtalte black metal band og det med god grunn. Begynnelsen av kveldens konsert ble litt hemmet av dårlig lyd og et litt ustrukturert lydbilde, men det begynte imidlertid å ta seg opp raskt med Havoc Vulture, og med Filthgrinder var det ingen tvil lenger. Satyricon har bokstavlig talt blitt et helvetes liveband. En fin blanding av eldre og nytt materiale ble levert, og man klarer til og med å få til allsang med avslutningslåta Mother North. En del låter fra bandets kommende skive ble også spilt, og om de er det bare en ting å si - gled dere til plata kommer !!!

Mein Herz Brennt
Rammstein live blir en slags apokalyptisk utgave av Kiss på 70-tallet. Allsangrocken er byttet ut med rytmisk maskinell industri metal, men bombene og flammene er minst like tilstedeværende. Det var faktisk nesten ikke en ting på scenen som ikke stod i flammer en eller annen gang i løpet av konserten - inkludert gitarer, stativ, mikrofoner og vokalisten selv! Rammstein blir på mange måter et elsk- eller hat-band. Mange klarer ikke å se forbi deres selvhøytidelige og erketyske image og få med seg humoren og ironien som ligger bak. VGs journalist konkluderte blant annet med at Rammstein spilte nazi-rock til terningkast tre. Jeg må vel imidlertid innrømme at jeg har stor sans for det Rammstein gjør (og har gjort siden midten av 90-tallet), også musikalsk. Dette er tegneserierock på høyt nivå, med en profesjonalitet og et show som overgår det aller meste! Dagen etter leste jeg imidlertid at Kristiansand showet var en lightutgave av bandets vanlige show, scenen var nemlig for liten!

Fredag

Feil sted, feil tid
Múm er et band mange har spådd samme suksess som Sigur Ros, og enkelte likhetstrekk har disse også. Begge serverer varm, dvelende og drømmende musikk, men Múm har et noe mer elektronisk lydbilde. En gang i blant ble tankene ført til Cranes på sitt roligste før electronica elementene tok over og senere beveget man seg også over i mer støyende postrock landskap. Når Múm er bra er de virkelig bra, men det var noen partier her og der som ble dratt ut til det kjedsommelige. Dette bandet hadde definitivt gjort seg bedre innendørs og er vel verdt å sjekke ut hvis sjansen skulle by seg igjen.

Ikke Cornershop
Six By Seven kom inn i programmet sent og begynte også sitt sett med å melde "We're not Cornershop". Bandet har levert tre gode studioalbum, men har aldri fått nevneverdig oppmerksomhet i Norge. Det viste seg også tydelig i og med at det kun var en håndfull tilskuere på hele idrettsplassen da konserten begynte. Det største problemet med dette bandet er at de live blir litt anonyme, det kunne vært hvem som helst som stod der og spilte, og de færreste liveversjonene var i nærheten av det bandet presterer i studio. Synd. Dette kunne ha vært en gylden sjanse til at flere hadde oppdaget dette bandet.

Slappe, usjarmerende svensker
Et slapt Kent skulle så fylle idrettsplassen med stadionrock. Jeg hadde litt forhåpninger til denne konserten. Jeg syntes Kent har sluppet flere meget gode album, og det begynner å bli noen år siden jeg så de live sist. Etter 2-3 låter begynte jeg dog å angre bittert at jeg forlot et sterkt forsinket Clinic i bukta til fordel for svenskene. Et sett med mye vekt på bandets siste album og overraskende mange uengasjerende mid-tempo rockelåter var det vi fikk, og etter en uhyre slapp versjon av Om Du Var Här ga jeg regelrett opp. Beklager Kent. Bedre lykke neste gang. Første bud med en konsert må jo være at man får noe tilbake, men her var det ingenting som ikke ga meg mer lyst til å sitte hjemme og høre på bandets skiver.

Verdens hyggeligste band
Jeg hadde en periode for noen år siden da jeg syntes Belle And Sebastian var et av verdens mest geniale band, men så må jeg vel innrømme at jeg gikk litt lei. Bandet slapp den samme plata flere ganger, og sangene hadde ikke den samme spensten som tidligere. Men når bandet omsider skulle sette sine ben på norsk jord er det klart man måtte stille opp. Og jeg kan vel si med en gang at mitt forhold til bandet absolutt ble revitalisert denne kvelden. Settet inneholdt en fin blanding av gammelt og nytt materiale, og instrumentbyttene var hyppige. På det meste var det 12 bandmedlemmer på scenen (inkludert strykere) og dette er nok kanskje de hyggeligste halvannen timene jeg har tilbrakt på konsert på lenge. Det virket nesten som om bandet var litt overrasket over responsen også, og uttalte at de ikke var sikre på om de hadde spilt for så mange folk før. Et band som sier takk for seg for så å komme smilende på scenen igjen et par minutter senere og si at de gjerne ville spille en låt til fordi de fikk lov - kan man ikke annet enn ta av seg hatten for.

Lørdag

Dallas rock
JR Ewing har fått mye omtale og skryt i det siste, men de innfridde ikke helt denne dagen. Bandets aggressive hardcore krever et mye mer kontant uttrykk enn det som ble levert, det ble for skranglete ganske enkelt, og da skal man kjenne bandets materiale godt for å få med seg de helt store nyansene. På sitt beste er JR Ewing et fryktelig tøft band, men det trengs noe mer jobbing før de blir interessante gjennom en hel konsert.

Pulp Vixen
Tromsø bandet Pulp Vixen var en av de store positive overraskelsene under By:Larm i Bergen 2000. Siden sist har de fem jentene blitt fire og en mann har tatt over trommestolen, men stilmessig er det stort sett som før: Tung melankolsk rock blandet med popmelodier. Det man umiddelbart blir voldsomt imponert over når det gjelder dette bandet er de to vokalistene og deres vokalharmonier. Forestill deg en Nancy Sinatra (dog med sangstemme) og en krysning mellom PJ Harvey og Ani Difranco i samme band! Der Pulp Vixen fremdeles har en jobb foran seg er låtmaterialet. Rundt halvparten av låtene er veldig bra, mens det resterende blir litt anonymt. Litt mer scenevante kan godt også bandet bli, men den oppriktige gleden de viste over å få spille på Quart var meget sjarmerende.

Nok et verdens beste band.
Jeg begynner å bli litt lei alle de unge arrogante bandene som mener de er verdens beste. Division of Laura Lee er en gjeng svenske jyplinger med en selvtillit og arroganse som lett overgår artister som har holdt på i flere tiår. Litt klaging og syting over lite folk og at de måtte spille tidlig kom det også fra scenen. Men hvis man ser bort fra alt dette leverte bandet faktisk en ganske så bra konsert. Med en fin debutplate i bagasjen (som nok kan appellere til det samme publikummet som kjøpte Strokes og Black Rebel Motorcycle Club) fikk vi en rekke gode rockelåter. En anelse mer svensk rawk følelse er det nok over D.O.L.L. live enn på plate, og relativt god respons fra publikum fikk de også.

Bandet som nektet å gi seg
Jeg sukket og stønnet over at Amulets konsert på Working Class Hero ble ødelagt av lydproblemer, men heldigvis tok det ikke lang tid før jeg fikk sjansen til å se bandet igjen. Amulet har etterhvert virkelig lært seg triksene for å få publikum med seg, og de har blitt et meget tight og massivt liveband. Litt stagediving fra vokalisten ble det også plass til her og der, og bandet ble bare bedre og bedre utover i settet.

Kommunistrock
Svenske The (International) Noise Conspiracy overbeviste som et meget stødig og sjarmerende liveband. Det vil si, så lenge de konsentrerte seg om garagerocken sin, og ikke når vokalisten fant det for godt å holde lange intetsigende politiske taler. Jeg tror hele Bendiksbukta ga rimelig blaffen i om det er valgår i Sverige så lenge Turboneger snart skulle på scenen. Politiske tekster har jeg selvfølgelig ikke noe i mot, men preking, det være seg politisk eller religiøs, har intet fra en festivalscene å gjøre. Det definitive høydepunktet kom med Capitalism Stole My Virginity.

The Denim Demons are back
Det har vært mye diskusjon rundt de 350.000 kronene Turboneger visstnok fikk for Quart-jobben, men det er ingen tvil; de var verdt hver eneste krone. Lyden var litt tam og lav i starten, men bare etter et par låter var det ingen tvil om at bandet var tilbake for fullt! Hank var i storform og lirte av seg en rekke morsomheter mellom låtene, Kabelsatan lurte i buskene, Bad Mongo ble dedikert til de tre menneskene som var skyld i at de stod på scenen denne kvelden: Toffen, Svenno og Per Ståle Lønning osv. Etter drøye tre kvarter forlot bandet scenen, men kom tilbake for bla Get It On og selvfølgelig I Got Erection. Sistnevnte resulterte i så massiv allsang at bandet selv virket imponerte. Dette ble i alle fall en helt enorm avslutning på en allerede uhyre sterk Quartuke, og det er bare å ønske Turboneger velkommen tilbake på det norske rockekartet. Dere har vært dypt savnet.



comments powered by Disqus

 



Heidi
2002-12-31Span

Syntes at span er et genialt rockeband, kanskje litt utvikling, men sinnsykt bra potensiale. Jarles fantastiske stemme og hele bandets attitude. Her er det noe stort, det må jeg si.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo