Primal Scream, Rockefeller 10. oktober

Vi er forpliktet til å forvente mer av Primal Scream, mener grooves Øyvind Rones.

Primal Scream. Legendestatusen har for lengst gjort seg gjeldende, og de har helt siden starten vært uforutsigbare som få andre, med varierende hell. De har vært innom en god del siden debuten, Sonic Flower Groove, i 1987. Screamadelica er og blir en av de store klassikerene fra nittitallet, men etter det har det vært mye forskjellig fra legendene, til blandet mottakelse. Tidligere i år slapp de sitt første rendyrkede popalbum, Beautiful Future, også dette med store oppturer og like store nedturer. Men det har alltid vært noe å hente fra Primal Scream, uansett hva de har tatt seg til.

Trøblete lyd

Og det ble sannelig en kveld med varierte inntrykk på Rockefeller også, og det som satte mest preg var det at lyden var sørgelig grøtete fra første sekund. Og med en diskografi som spenner fra syrete soul og dub via klassiske poplåter til skitne garasjerockere, så har de vel ikke gjort det lett for seg selv. Førstesingelen fra Beautiful Future, Can’t Go Back, fikk åpnet kvelden, og når man hadde kommet over den største skuffelsen hva lyd gjelder, så er det vel ingen tvil om at Gillespie & Co kan lage show. Det var lagt hovedvekt på de fire siste albumene, og det er for så vidt forståelig.

Gillespie er en rar frontfigur da, han spreller og klapper på en småspastisk måte, mens ansiktet sjeldent viser mer følelser enn det som kreves for å presse ut tekstlinjene. Og det er i det store og det hele en mye mer ujålete affære enn det man kanskje kunne ha trodd på forhånd. Og det er vel vanskelig å få en settliste som man skal være hundre prosent fornøyd med fra dette bandet kanskje, men så er det da et band som aldri har stoppet for å hvile seg på gamle bragder. Og dét er jo nesten en bragd i seg selv i disse gjenforenings/overnostalgiske dager. Og når tiden kom for Movin On Up så var det nesten greit at det ble fokus på nyere utgivelser, for med kor-playback var sjarmen egentlig litt borte.

Og at den nye skiva har svakheter blir også tydelig når det prøves på singelkuttet Uptown å oppnå en monotoni som fungerte optimalt på Screamadelica uten særlig hell. Tittelkuttet fra Beautiful Future ble vel ikke mer enn en parentes, i beste fall. Evil Heat bidragene ble også levert med blandet hell, Deep Hit Of Morning Sun var suveren, mens Miss Lucifer hørtes noe pinglete ut. Riot City Blues hiten Country Girl ble ikke overraskende svært godt mottatt av publikum, uten at den fikk det trykket den burde ha hatt. Samme med Dolls egentlig, men da fulgte de opp med Suicide Sally & Johnny Guitar, som definitivt var med på å trekke opp helhetsinntrykket.

Mest stas ble det egentlig når XTRMNTR ble representert med Swastika Eyes og en halvmagisk versjon av Exterminator. Men selv om de pøser ut solide enkeltlåter, og hver låt på sett og vis er tilpasset en gjennomført sound hele veien, så blir det ikke den magien man kunne håpet på. Så selv om det var både positive og negative overraskelser, så sitter jeg igjen med en blandet følelse. Det var alt for kort vei fra høyt til lavt, og av et band som Primal Scream synes jeg det skal være lov å forvente mer. Vi er egentlig pliktige å forvente mer.

Alle bilder: Chris Erlbeck


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paganus - Kalla

(Earthwood)

Paganus ivrer for at vi på nytt skal ikle oss skogspelsen og ikke bryte en kontinuitet som har vart i titusener av år.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Pat Jordache - Future Songs