Inferno Metal Festival 2011 - Klubbdagen

Påsken ble beksvart i hovedstaden også i år, og her kan du lese Miksha-vokalist Fritz Pettersens observasjoner fra årets Inferno. Se også stor bildeserie fra festivalen her!

Foto: Linn Melum (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Dagen før det virkelige Infernoet setter i gang på Rockefeller, har festivalen satt opp en rekke konserter rundt om på byens forskjellige scener. Klubbdagen er litt løsere i sjangerstrikken, og presenterer i år som i fjor stor bredde og høy kvalitet. Jeg har satt øynene mine på rett-i-trynet hardcore, d-beat og grind - med andre ord Rotten Sound-turnéen som utgjør programmet på Blå denne kvelden.

Det hele starter med hjemmekoselig stemning, Fysisk Format og Osloundergrunn. Som alltid framstår Haust som en noe ubalansert cocktail av nihilisme, ungt hovmod og sort konditorfarge. Mens bandet drar på gjennom de første låtene, slår det meg at også i en så variert line-up som denne klarer Haust å stikke seg ut - og det er en god ting. Bandet leverer iskald, beinhard hardcore med svart sjel. Konformitet er fienden og inspirasjonen, og jeg blir med på det. "No narcissistic surrender, no fucking way!

Mellom settene kjenner man på by:larm stemningen som preger klubbdagen. Publikum skiftes stadig ut, og når danske The Kandidate går på er store deler av publikummet fra Haust-konserten godt på vei til neste klubb. Det er likevel en del av oss igjen som får være vitne til relativt kjedelig skandinavisk trash. Gutta speller akkurat tight nok til å holde humøret oppe, og med hjelp av litt øl så er det hele fort over.

Der hvor The Kandidate er tradisjonelle, er Amerikanske Gaza fullstendig utradisjonelle. Det handler om hardcore og grind, men ikke som vi kjenner det fra Napalm Death eller turneheadlinder Rotten Sound. Gaza er seig og uhåndgripelig, med riff som framstår som en litt for stor og uhåndterlig vannballong. Bandet gjør en intens kollektiv innsats for å kontrollere lydmassene, men hver gang de har kontroll på en side så skvulper det ut på den andre. Likevel er bandet helstøpt, og den sprengklare blodåren i panna på vokalfar forteller klart at hvert et eviglangt brøl oppfølges av et nytt. Deilig annerledes og utfordrende. Nomadepublikummet ser ut til å være tilbake igjen når det nærmer seg tid for Trap Them. Bandet banker i gang med feit hardcore, stappet full av herlige blast beats og rett i kjeften hardcore grooves. Jeg har gledet meg lenge til å se Trap Them live, og det er godt å se at jeg slettes ikke er alene om å få innfridd all forventning. Vokalist Ryan McKenny er noe av det sinteste jeg har sett langs Akerselva, og ser sprekkferdig ut idet han spytter ut den allerede klassiske strofen ”I am that god damn son of a bitch” i låta The Facts fra siste skiva Darker Handcraft. Trap Them er et av de banda som ikke nødvendigvis finner opp kruttet på nytt, men som likevel høres utrolig forfriskende ut. Det er noe med den perfekte blandingen av d-beat crust punk og death ’n roll driv, type Entombed, som er ufattelig energifullt når det gjøres riktig. Og Trap Them gjør det riktigere enn noen andre for tiden. Etter drøye tretti minutter vinker vi farvel til bandet. Og selv om de ikke spilte favorittlåten, Reincarnation of Lost Lones fra Sezures in Barren Praise, så gliser både jeg og alle andre på Blå bredt. Det blir ikke lenge til neste gang, det kan det bare ikke bli.

Det skal kjapt vise seg at gliset fra Trap Them bare kan bli hengende tvers gjennom Rotten Sound også. Vi må nemlig til Finland før vi får kveldens første smil tilbake fra scenen. Men tro ikke med det at bandet er her for å underholde med lettbeint humor - tvert imot. Rotten Sound leverer ultraaggressiv politisk grindcore med godfoten godt nede i punkgryta. Det svinger vilt, og selv om dette er mye nærmere tradisjonell ekstremmetall, er det den gjennomgående grooven som gjør det helt logisk at Trap Them og Rotten Sound er på samme plakat. Siste skiva Cursed er et grindmesterverk og dette kommer enda tydeligere fram på scenen. Det går uhorvelig fort, og låter likevel tett som de finske skoger. På dette tidspunkt blir det hele nesten for mye for meg, jeg trenger assistanse. Jeg søker råd fra den finske fare Mika Martinussen fra Oslos nye grindleverandører i Beaten To Death. Hyperentusiastiske står vi med munnen på vidt gap og følger etter beste evne med på et band som rett og slett hamrer publikum i ansiktet, med herlige overganger fra skarptrommekaos til alvorlige halverte Death Metal-melodier. Så før du aner ordet av det smeller de til med det som virker som tusen slag i sekundet igjen. Min konsultasjonstime med Den Finske Fare ender med at begge står å gapskratter. De vilt kjappe brekkene, og riff tett som de finske skoger, har satt sinnet ut av balanse, akkurat som vi hadde håpet på da vi kom.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

The Pains of Being Pure at Heart - Belong
TeeBee - The Legacy