• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

TIFFer avgårde

Film, Silence & Noise, Pete Molinari og Kvelertak. Vi rapporterer fra filmfestivalen i Tromsø, der også andre arrangører var med på moroa sist uke.

Magne Johnsen 

Del på Facebook25.01.11

Foto: Gøran Stensrud (flere i galleri som du finner ved å trykke på vilkårlig bilde.)

Den 21. utgaven av Tromsø Internasjonale Filmfestival ble avsluttet med ekstraforestillinger i går. Besøket var som forventet stort, selv om det ikke ble ny publikumsrekord i år. Med drøye 52000 solgte billetter, i tillegg til akkrediterte, var utsolgte forestillinger likevel melodien, noe som gjorde det vanskelig å få sett alt man hadde lyst til. TIFF setter på alle måter sitt grep på Tromsø i festivaluka, der smekkfulle cafeer og klubber, fester, stumfilmkonserter og ordinære konserter også er en del av pakka. Noe av dette skal vi skrive om her, men først litt om årets filmvinnere i nord.

Hovedprisen, Aurora – med 100.000 i norsk distribusjonsstøtte, gikk til filmen Poetry fra Sør-Korea og regissør Chang-dong Lee. Fikk dessverre ikke med meg denne, men det blir flere sjanser da filmen kommer på norske kinoer etterhvert.

Firesci-prisen gikk til How I Ended This Summer av Alexei Popogrebsky fra Russland, en fin arktisk thriller – selv om den føltes for stillestående og lang.

Don Quijote-prisen fikk råsterke Incendies av canadiske Denis Villeneuve, og det virker veldig fortjent. Festivalens beste film for min del - rystende sterk og fantastisk flott fortalt.

Den Norske Fredsfilmprisen gikk til Hands Up av Romain Goupil fra Frankrike, mens prisen for film skapt i nord – Tromsøpalmen – gikk til How To Pick Berries av Elina Talvensaari fra Finland.

Festivalens viktige publikumspris, Tromsø Audience Award, der publikummet har stemt på sine favoritter fra TIFF gikk ikke overraskende til Golden Globe-vinner Black Swan av Darren Aronofsky. Tromsø hadde førpremieren i stappfulle saler. Filmen er rett rundt hjørnet på norske kinoer, all grunn til å glede seg!

Av andre virkelige godbiter på TIFF 2011 kan vi nevne 127 Hour (Danny Boyl) og Exit Through the Gift Shop (Banksy). Kult også med programmet som viste de beste norske kortfilmene fra forrige tiår, der Bawke (2005) - med brennaktuelt tema - av Hisham Zaman tronet øverst. Verdt å trekke fram er også Maria Bocks dansende og sjarmerende kortfilm Skallamann (selvsagt) og den heftige dokumentaren om Ailo Gaup, Stempelridderen, i regi av Trond Brede Andersen og med musikk av blant Frost og Turdus Musicus.

20 år på en snurr

Festivaluka i Tromsø bød også på annet enn film. Blå Rock åpnet offisielt sitt jubileumsprogram med britiske Pete Molinari sist torsdag. Kulturinstitusjonen i Tromsø fyller 20 i år, og vil markere dette med eget arrangement og ellers ganske tett med konserter utover året. Så langt er blant annet Imperial State Electric, Pierced Arrows, Handsome Family og The Fleshtones meldt klare.

Pete Molinari stilte opp mutters alene på den intime scenen på Blå Rock. Bevæpnet med gitar og munnspill klarte likevel den britiske låtskriveren å stå bak forrige ukes kanskje fineste time. Med tre kritikerroste album og et knippe EPer i sekken, har Molinari flust med smygende vakre låter å ta av. Han innehar også en av de fineste stemmene fra balløya. Kombinasjonen var utsøkt tristesse i arven av Woddy Guthrie, Roy Orbison og Elvis Presley. Det hadde selvsagt vært fint å sett Pete Molinari med band, men så lenge den sympatiske låtskriveren leverer konserter som dette, mutters alene, holder det i massevis for meg.

Molinari har celebre fans som Bruce Springsteen og Richard Hawley. Lett å forstå da han på sitt beste matcher kvaliteten til disse. Med klassiske croonere i ryggraden, skiller den begavede låtskriveren seg ut fra det meste av dagens britiske musikkscene, og har ikke akkurat fått føle hypemaskinen i engelsk musikkpresse på kroppen. Til det lager han nok for fin musikk.

Pete Molinari forvalter gammel arv, gir den nytt liv og viser at om bare sangene er gode nok, kan du strippe de ned til beinet uten å forringe kvalitet. Konserten på Blå Rock var i flekkene så vakker at jeg ennå – noen dager etter - blir myk i hjertet bare av å tenke på den.

Denne torsdagen bød på flere konserter. TIFF sto bak en av disse. Sammen med Badlands arrangerte filmfestivalen fest med visning av råfersk video og debutkonsert med byens ferskeste band, Kamikaze a Go Go. Kvartetten, bestående av kjente fjes, fikk mye buzz i forkant, og ble også av noen karakterisert som Tromsøs nye supergruppe. Dét er nok en sannhet med modifikasjoner. Bandet leverte uansett en støyende halvtime der det faktisk var mulig å høre gitarfeedbacken til Dinosaur Jr – hvis du hørte nøye etter. Likevel er det nok hardcore og kjappere støyrock som danner Kamikazes musikalske grunnmur.

Carl Christian Lein Størmer er lik seg selv på vokal, men trakterer også gitar, noe som gjør utrykket seigere enn for eksempel Turdus Musicus sine spretne og skrikende overganger. Det trenger slett ikke være negativt. Jeg synes det drevne laget har fått til mye på kort tid. Det oser overskudd av en klaskende Morten Rydland Høyning, som leder troppene med presisjon. Uttrykket varierer (heldigvis) noe – men har likevel en slags rød og energisk tråd. I sum en solid start for bandet som har sin debut-EP til miksing i The Blasting Room i disse dager. Utgivelsen blir trykt opp i 300 eksemplarer på 10” vinyl, og blir også tilgjengelig digitalt.

Silence & Noise

Årets utgave av TIFF bød på nyvinningen Silence & Noise, en festival i festivalen, der norsk støyende rock møtte tyske stumme horrorklassikere. Perfekt for oss som også har musikk på blokka. Alt forgikk i kunstkollektivet Kurant ved skipsverftet i Tromsø, et kult og særdeles passende sted for arrangementet over tre kvelder. Mistet dessverre første kvelden og Jabba the Butt sitt møte med The Golem (Carl Boese & Paul Wegener – 1920), men folk snakket om røffe saker fra den ytterst lovende bråkeduoen, som i denne settingen var utvidet med innleid gitarist.

Fredagskvelden var egentlig avsatt til nyrestaurerte Metropolis, lydsatt av musikere fra Norge, Finland og Russland. Men pga. rot med gjesteliste ble det heller Kurant og kveld to av Silence & Noise. Der sto Oslo-bandet Rivert to Aintry og den tyske klassikeren Nosferatu ( F. W. Murnau – 1922) på programmet. En ganske så perfekt miks skulle det vise seg.

River to Aintry er et ganske ubeskrevet blad, seksmannsbandet står bak en EP og har album i støpeskjeen. Uttrykket er ganske hard rock, men i møtet med filmen var postrocken kanskje i førersetet. Med bilder som dannet skole for all horrorfilm i etterkant - flimrende på veggen bak de - angrep bandet med stor presisjon og vegger av gitarer i støyende samspill. Fra det pulserende vare til kakofonier som matchet all uhyggen Nosferatu skaper, var denne stumfilmkonserten en aldri så liten triumf.

Årabrot er oppkalt etter søppelfyllinga i hjembyen Haugesund, og leverte opp til navnet med skitten støy da duoen spilte live på Kurant til fantastiske The Cabinet of Dr. Caligari (Robert Wiene – 1920). Kult-klassikeren har utrolige bilder, selv om den nærmer seg 100 år. I møtet med nestorer innen norsk undergrunn, lå alt til rette for en brutal aften. Det ble det forsåvidt, men Årabrot lot den elektroniske og monotone støyen ta overhånd på bekostning av de aggressive melodiveggene vi opplevde litt senere på Kvelertak-konsert på Driv, der duoen spontant dukket opp og sto for høydepunktet på dette arrangementet.

Årabrot i møtet med Caligari var likevel sterk kost. Og et bunnsolid punktum på et morsomt sideprogram på TIFF. Hyggelig på Kurant, med billig flaskeøl og slående utsikt til tonnevis av rustent stål på skipsverftet. En passende kontrast til ryddige saler, røde løpere, fingermat, stettglass og smaltalk. Mer Silence & Noise til neste år, sier vi!

Kvelertak...

Tromsø Internasjonale Filmfestival er proff til fingerspissene, du møtes av smil og smidighet hele veien. I sterk kontrast står Studenthuset Driv, som med Kvelertak-konserten natt til søndag sto bak et av de mest håpløse kulturarrangement jeg har vært borti på lenge. Kvelertak ble plassert på en trang og dårlig scene i fjerde etasje, med bare plass til en liten del av de som hadde kjøpt billett til konseptet Hele Driv. Det gjorde at hundrevis sto i kø i timesvis i en snirklende trappeoppgang, uten info eller mulighet for å komme seg inn (og knapt ned), samtidig som Håkon Scene var, foruten en middelmådig DJ, fullstendig tom – og der hadde det vært plass til alle!

At vi ble tatt opp bakveien var selvsagt hyggelig gjort av Driv, men det gjør ikke arrangementet noe bedre. Lyden var i tillegg komplett katastrofe og ødela absolutt alle nyanser i musikken til Kvelertak. Noen få meter fra scenen var det bare grums å høre, kun de som sto helt framme blant den svette og hoppende fansen hørte noe som helst. Et lite mysterium på tampen: Da Årabrot gjorde sine 10 spontane minutter i forkant av Kvelertak, låt lyden ufattelig mye bedre enn da hovedbandet gikk på rett etter.

Festet på film ville denne seansen sikkert vært morsom, i virkeligheten var det temmelig tragisk.

Burde nok prioritert å se film denne seine lørdagskvelden. TIFF, Tromsø og januar er uansett perfekt match. Det må bli konklusjonen etter festival 20 av 21 for undertegnede, inkludert den første!