Konsert/Intervju: I'm From Barcelona

- I'm From Barcelona er lyden av forelskelse, sol, sommer. grooves Tor Floor har snakket med vokalisten og vært på konsert.

Det går lang tid mellom hver gang noen lager et så optimistisk manifest som I'm from Barcelona gjorde i 2006. Da jeg bestemte meg for å intervjue skaperne av denne platen var det med en tanke surrende i bakhodet. Er det virkelig så positive? Da jeg entret John Dees backstage var store deler av kollektivet igang med pilsinga, og stemningen var lett og ledig. Jeg ble henvist inn til et rom hvor frontfigur Emmanuel Lundgren møtte meg med en folkelig og vennskapelig tone.

Tor: Når jeg hører på musikken deres slår det meg at det er mange nivåer i lydbildet deres, dette skyldes antakelig at dere er såpass mange. Er det noen du vil navngi som inspirasjon for denne type av musikkproduksjon?

Emmanuel: Vel, I'm from Barcelona er et musikk kollektiv bestående av flere individuelle musikkprosjekter. Alle i gruppen har på sett og vis vært venner av meg, og flere av oss har vokst opp sammen. Prosjektet startet opprinnelig som gjeng med en forkjærlighet for å lage musikk, vi digget å hente frem gitaren på vorspiel og nachspiel som en festgreie. De tidligste låtene ble til gjennom at vi spilte inn ved festlige sammenkomster og iblant lot vi bare båndspilleren gå. Det kan du høre på f.eks på Oversleeping og slutten av Rec & Play. Inspirasjonsmessig vokste jeg opp med Yes, så kanskje det er hva som har ødelagt min smak.

Tor: He-he. Vel. I'm from Barcelona er en gruppe 29 svensker som hevder å være fra et annet sted enn hva som er sannheten. Hvordan kom du frem til ideen og hva er budskapet?

Emmanuel: Albumet We Are From Barcelona er et resultat av sol og sommer. Jeg skrev mange av tekstene som nyforelsket. Jeg var glad og lykkelig. Jeg samlet en gruppe av mine venner og vi startet å spille inn låter som et slags skoleklasseprosjekt i sommerferien. Navnet er hentet fra den britiske komiserien Hotell i særklasse hvor han tjeneren til John Cleese, Emmanuel sier "I'm from Barcelona".

- Mitt navn er Emmanuel, og noe mer mening bak er det egentlig ikke. Første gangen jeg var i Barcelona var når vi spilte på Primavera sound festivalen ifjor, jeg prøvde gjentatte ganger å forklare dette til flere av landets journalister men de fortsatte bare å si at jeg var fra Sverige.

Tor: Sverige har over lengre tid vært Skandinavias fremste kort i musikkeksport. Hva tror du er årsaken til at svensk musikk får slik internasjonal apell?

Emmanuel: Dette hører jeg hele tiden, så det er definitivt noe på gang. Men vi i I'm From Barcelona er fra et lite sted i Sverige kalt Jønkøbing, vi er ikke del av storbyenes hippe musikkmiljø. For oss er det viktigste å være et kollektiv som trives med hva vi gjør når vi gjør det sammen. Når det gjelder Skandianivia så bodde jeg et år i Norge. Ting er veldig annerledes i Norge. Det er en slags atmosfærisk stemning som er vanskelig å bryte igjennom eller å definere. Sverige har vel en lengre musikktradisjon og kommersielle røtter, slikt sett har de bedre selvtillit mot markedet.

Tor: Tror du det har noe med statens innskudd i kulturfondet? At svensk musikk får mer penger?

Emmanuel: Det vet jeg ikke. Men regjeringen er opplagt interessert i at Sverige skal synes også utenlands, og når musikk selger bra internasjonalt er det klart de vil støtte opp. I vårt tilfelle har vi lært å produsere gjennom lengre arbeid med musikken, så det er mer selvlært. Studioene vi bruker kan like gjerne være på rommet til en kompis. Det viktigste er å være spontan, og fange øyeblikket, det er da du avdekker følelsene.

Tor: Artister som Jens Lekman og Peter, Bjørn og John har boblet opp internasjonalt fra Sveriges undergrunn. Er det noen lignende artister du mener har potensiale til å gjøre det samme i 2007?

Emmanuel: Vel, du har sikkert hørt om Hello Saferide. Hun som spiller keyboard for henne; Maia Hirasawa, kommer til å gi ut et kjempealbum. Samme med min kompis Loney Dear. Hello Saferides skaper Annika Norlin slipper også et album som jeg har stor tro på. Sonic er et svensk musikkblad som er kjappe på å fange opp nye artister, de var eksempelvis de første som intervjuet oss.

Tor: Jeg ser dere nå legger ut på en Europaturnè. Hvordan fungerer det å arbeide så mange samtidig og har du noen nevneverdige minner?

Emmanuel: Vi er jo alle venner i utgangspunktet, men det er ikke alltid like enkelt å holde kontroll. På soundcheck kan det bli relativt kaotisk og tidkrevende iblant. Mitt beste konsertminne var vel den første konserten vi hadde som var en spontan konsert hvor vi nærmest ble truet opp på scenen på et utested. Etter det ble vi nesten nødt til å fortsette og det har bare ekspandert i riktig retning.

Jeg takket Emmanuel for et hyggelig intervju nikket forsiktig mot resten av ensemblet og bevegde meg sikkert mot utgangsdøren. Det slo meg at det finnes artister som lager bevisste manifester og følelser med sine plater mens andre bare gjør det de liker og på den måten frembringer mye spekulasjon og myter.

Det er litt som de synger i låta We're From Barcelona: "Love is a feeling we don't understand, but we're gonna give it to ya."

De prøvde i alle fall.


Konsert, John Dee 22. februar 2007

Det nærmest usmakelige glade tweepop-ensemblet fra Jønkøping kom til John Dee med albumet We're From Barcelona - Let me Introduce You to My Friends i sekken.

Allerede fra åpningslåten Oversleeping var det tydelig at denne gjengen var ikke bare her for å spille for oss, men også med oss. Enhver som har tilnærmet seg debutalbumet vet at den er bygget som et inkluderende konsept, pakket med relativt simple og radiovennelige poptekster men med produksjonsfinesser som holder høy internasjonal klasse.

Selv om albumet er av variabel kvalitet er dette et liveband med imponerende styrke. Kvelden på John Dee hadde samlet 17 av bandets medlemmer med ulike instrumenter og minst 12 mikrofoner. Frontvokalist Emmanuel Lundgren hadde en leken tilnærming til deres opptreden og valgte relativt sporadisk å blande inn coverlåter som f.eks en mash-up av Rec & Play med Madonnas Like a Prayer.

Slik blir det selvsagt stemning av. Legg til ballonger, flyvende pappbiter, et glimrende arrangert scenelys og et feststemt kor så har du et godt inntrykk av kvelden. Allsangen satt til tider så løst at publikum ble dratt inn på scenen, hvor en tilskuer faktisk fikk være del av Barcelona kollektivet resten av konserten.

I'm from Barcelona er lyden av forelskelse, sol, sommer. Fruktige viner som leder til overdreven optimisme som nesten minner om en religiøs misjon. De kunne lett ha falt gjennom som en gjeng gladkristne juksepredikanter, men det er ikke realiteten hva de vil si. Iblant føler vi det alle slik, og veldig ofte trenger vi å føle det slik. Som konsertmateriale er låter som We're From Barcelona og The Painter så altomfanvnende at man ønsker å bo i deres Barcelona.

Om det er noe som helst å utsette på denne kvelden så må det være at det var noe muffens playback på kvinnestemmene under konserten, i og med at jeg kunne ikke registrere mer enn ei jente og det hørtes ut som ti. Men det blir stående som flispikkeri. Totalt sett var kvelden på John Dee en konsert med artister som kunne alle triksene for å få satt den rette stemningen. Til tider var det vanskelig å skille publikum og performere og de avsluttet med en seanse hvor alle var invitert opp på scenen.

Jeg vil tro noen står der oppe fremdeles.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richmond Fontaine - Post to Wire

(El Cortez)

Dei er ømme, dei er eksplosive og dei fortel skarpsindige historier frå den amerikanske sidelinja.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Pernice Brothers - Live a Little