Teitur, John Dee, 17. oktober 2010

Trygt, konformt og kjedelig fra stemmen som nesten er verdt konsertbilletten alene.

Relaterte sider:

Teitur

Foto: Solveig Haugen

Stemmen er nesten verdt konsertbilletten alene. Men med det nye og kanskje i overkant konforme materiellet, kan hverken Teiturs stemmeprakt eller et godt band heve opplevelsen til over middels.

Det er gått ca. 4 år siden sist han gjestet John Dee. Den gang for å promotere "Stay Under the Stars" alias "den vanskelige andreplaten." Vanskelig eller ikke; den reflekterte en artist som ville et sted med musikken til forskjell fra den noe anonyme og pyntelige debuten Poetry & Airplanes fra 2003. Der sistnevnte var klisjéfylt samtidig som den spriket i alle retninger, var førstnevnte et helthetlig musikalsk håndverk som antydet en retning for fremtiden i form av dystre undertoner med elementer av rock.

Med tredjeplaten "The Singer" (2008) er vi tilbake i et musikalsk land jeg ikke forstår. I tillegg til et knippe med kjærlighetsballader i en elektronisk og porøs musikkdrakt, blir vi servert et par sidesprang med innslag av alt fra Ompa til Swing. Dette har han videreutviklet til det foreløpig siste tilskuddet på platestammen; "Let The Dog Drive Home". For denne konsertopplevelsens del tror jeg det hadde vært klokere å videreutvikle tendensene fra Stay Under The Stars.

Teitur varmer opp for seg selv med kjente "Josephine" og "You Get Me" før det er duket for bandet. I tillegg til rytmeseksjon er siste tilvekst saksofonist Ned Firm, som for anledningen også trakterer klarinett, tverrfløyte, gitar og keyboard. "Freight Train" er første nye låt ut, og den stødige skarptrommen gir umiddelbare assosiasjoner til lyden av et gammelt damplokomotiv. I forgrunnen komplementerer den skjøre vokalen og saksofonen hverandre. Men i det skjøre ligger også en forventning om en noe høyere intensitet. Anmelder har bevisst unngått å lytte til den nyeste platen før konsert for å bevare denne spenningen. En spenning som innfris i det et røft gitarriff setter i gang tittellåten "Let The Dog Drive Home", og som samtidig skaper noe som kan minne om stemning i det noe glisne lokalet.

Det skal imidlertid i løpet av de neste 5-6 låtene bli tydelig at platen er så blottet for den intensiteten vi kjenner fra selv de "gamle" balladene, og det lille som er må deles broderlig mellom konsertens mange tilmålte minutter. Selv ikke stemmeprakt kan bære så mange kjedelige ballader på én snor. I alle fall ikke på en søndagskveld. Selv om "Feel Good" med sitt oppriktige jazz/soul-preg forhindrer dette strekket fra å falle totalt gjennom, blir f.eks. "All I Remember From Last Night Is You" med sine sentimentale strykerpartier litt i overkant, og det er godt det er den siste i rekken av ballader i valsetakt vi strengt tatt har hørt før.

For med "God, I Have So Many Things To Tell You" er vi på vei inn i et mer håpefullt og melodisk lydlandskap. Og det er med referansene til 60- og 70-talls-soulen i musikken at artisten Teitur virkelig kommer til sin rett, ikke minst vokalmessig. Jeg skal ikke garantere at de som lukket øynene under åpningstaktene i denne låten ikke så for seg Otis Redding eller Curtis Mayfield. Men allerede et par linjer ut i teksten har han for meg skapt sitt egne, unike uttrykk der singer/song-writer-tilnærmingen til gitar, piano og vokal på den ene siden møter jazz/soul-virkemidlene i rytmeseksjonen på den andre til et stevnemøte som helt klart burde vært utforsket nærmere. Kun i nevnte "Feel Good" og i små deler av "Very Careless People" finner vi igjen noe av det samme.

Med unntak av "You Never Leave L.A." - en låt som hører bedre hjemme som soundtrack i Grey's Anatomy enn på et Teitur-album, står resten av konserten og stamper i spede forsøk på en elektronisk tilnærming med metallisk gitar-feedback. På merksnodig vis er konserten dermed over akkurat idet ensemblet gjør sitt første helhjertede forsøk på å nærme seg et peak. I stedet fader det hele ut; Bandet forlater scenen. Det er atter tid for gamle sanger om igjen. Kanskje ikke så uvanlig. Det spesielle, derimot, er at der andre artister i samme segment kanskje ville gitt seg etter 1-2 ekstranumre, er ikke Teitur fornøyd før han har liret av seg seks(!) soloballader. Det legendarisk dårlig strukturerte settet er et faktum.

La meg presisere at anmeldelsen ikke er skrevet ut fra en forventning om hva undertegnede vil at Teitur skal være. Hadde jeg ennå bare gått hjem med en følelse av at det var en dramaturgisk idé bak det hele. At han med det nye albumet og denne konserten kanskje enten hadde forfulgt tendensene fra de to foregående albumene eller enda bedre; antydet en ny vei for musikken. Men med en total mangel på sådan, og i tillegg til måten nye sanger er godt pakket inn i gamle på, antyder i stedet Teitur at han vil være til for den delen av publikum som møtte opp på John Dee på grunn av sin kjærlighet for hverandre og ikke for dem av oss som setter pris på en god konsertopplevelse.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo