Motorpsycho, Sticky Fingers 30. oktober

Motorpsycho demonstrerte rockemuskler i Göteborg, og er mer potente enn på lenge på sin jubileumsturné.

Motorpsycho feirer 20 år i år, og feirer dette på flere måter. Tidligere i år ble albumet Child of the Future sluppet (kun på vinyl, til noens store ergrelse), og nå er bandet på turné. I de foregående ukene ble Norge unnagjort, og nå er gjengen klar for Europa. Jeg fikk med meg deres show i Göteborg, den andre konserten på en lang konsertliste gjennom både Tyskland, Nederland og Italia.

Motorpsycho er et utrolig uforutsigbart og variabelt liveband. Hvis alt klaffer kan det være en konsert med bandet være en magisk opplevelse, men hvis enten lyd, spilleglede eller publikum svikter kan det fort gå galt. Det sier seg selv at to timer med grautete fuzzbass og sure vokalharmonier kan bli slitsomt. Bandet stiller høye krav til seg selv, og til sitt publikum. De spiller rock på sine egne, kompromissløse premisser, og det er bare å henge på.

Sticky Fingers, Göteborgs største rockeklubb, er forbløffende tom når bandet går på. Det er ikke engang halvfullt, en uvanlig opplevelse for en nordmann som er vant til at trønderbandet selger ut lokalene de spiller i. På den annen side skaper det en god stemning i lokalet og forholdet mellom band og publikum og band blir forholdsvis intim – selv om scenen bandet står på er latterlig høy. Bandet smyger seg på, etter at et relativt labert supportband har gjort seg ferdige, og plukker opp instrumentene sine. Langsomt smyger de seg inn i innledningen til Year Zero. Gjennom de fire første minuttene viser de fram de kvalitetene de nå innehar som liveband. Melodiføringen skifter lekende lett mellom Bent på bass og Snahs gitar, mens Kenneth Kapstad hele tiden er på tå hev og følger med og driver samspillet fremover.

Lyttingen og kommunikasjonen er i toppklasse, det samme er lyden. Etter et par minutter har de tre bygget opp en massiv mur av lyd – som plutselig rives ned før det første verset kommer. Dynamikken er eksplosiv; bandet snur mellom de mest forsiktige akkorder og de voldsomste gitarvegger på en femøring. Medrivende!

Konserten fortsetter med en fin blanding av nytt og gammelt materiale. I løpet av tretten låter er hele åtte album representert. Gamle kjenninger og allsangklassikere som You Lied får fart i publikum, mens sjeldnere spilte låter også dukker opp. Blant disse hører en rask og rocka versjon av The Ocean in her Eye fra rocke-eposet Trust Us. Det nye materialet fra Child of the Future blir også behørig dekket, og det ble fort klart at de nye låtene kler liveformatet ypperlig, med deres åpne og frie preg. Det var også i disse låtene det ble mest tydelig hvilken eksplosiv rytmeseksjon Bent Sæther og Kenneth Kapstad utgjør. Den nye trommisen trives tydelig godt og har en spilleglede og en musikalitet som er helt utrolig. Den ordløse kommunikasjonen mellom ham og Bent i de åpne, semi-improviserte partiene er herlig å se.

I den nye Whole Lotta Diana kaster de seg inn i et langt og dynamisk bluespskykedelisk midtparti før de plutselig ender opp i en coda som bringer lytteren tilbake til begynnelsen av låta. Overgangene sitter perfekt og trigges gjerne bare av et kjapt øyekast. Det er tydelig at bandet trives godt, smilene og latteren sitter løst. Hele konserten er preget av løssluppenhet, både musikalsk og i det lille bandet kommuniserer med publikum.

Suiten Little Lucid Moments og Taifun avslutter hovedsettet, mens Watersound utgjør ekstranummeret. Mot slutten av de to siste låtene rister hele lokalet av bass-vibrasjonene og gitarveggene. Oppskriften lavt – HØYT som bandet har perfeksjonert i løpet av tjue år funker fortsatt. Motorpsycho har de siste årene til dels vært nede med brukket rygg, men beviste denne kvelden til fulle at de fortsatt er et band å regne med, selv med grånende hår. Det er bare å ønske gutta god tur videre nedover i Europa.

Foto: Ingmar Wåhlberg


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Ghostface Killah - Bulletproof Wallets
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark