Konsert: Supersuckers

22/3-03 John Dee, Oslo.

Forrige gang jeg så amerikanske Supersuckers spilte de en slags dobbelkonsert med Hellacopters. Resultatet var at en del av publikum forlot John Dee etter at svenskene var ferdige eller i løpet av amerikanernes sett. Denne gangen skulle Supersuckers klare å fylle lokalet alene med et ivrig og fornøyd publikum. Da jeg ankom spillestedet rundt 22.00 så det riktignok ganske dårlig ut, men i løpet av den neste timen ble det både fullt (utsolgt?) og hyggelig.

Det annonserte oppvarmingsbandet Carrera kom seg aldri til Norge. I følge Eddie Spaghetti skyldes dette at de var det dummeste bandet i Holland. Han parerte så seg selv ved å kalle Supersuckers det dummeste bandet i Amerika. Dette fordi de turnerer før den nye plata er gitt ut. Motherfuckers Be Trippin' kommer nemlig ikke før 22. april, akkurat en måned etter at de spilte i Oslo.

Retardos tok dermed på seg jobben med å varme opp publikummet i det de fant sin øl og sine plasser. De kjørte gjennom et greit sett bestående av deres miks av Motörhead-rock og punk. I løpet av den korte oppvisningen rakk de både låter fra den kommende skiva og en versjon av AC/DC sin It's a Long Way To the Top.

Lokalet fyltes sakte men sikkert opp. I tillegg til den vanlige gjengen Oslo-rockere fant man innslag av punkkids, bikere og metal-gutter. Alle preget av lørdagsfyll og god stemning. Da teppet falt og Supersuckers sto på scenen viste det seg at de var i like godt humør som oss på gulvet. Eddie Spaghetti ledet showet med sikre hender på bassen og klare meldinger.

De freste gjennom gamle kjenninger som Evil Powers of Rock'n'Roll, Bad Bad Bad, Hell City Hell, Coattail Rider, I Want the Drugs og Creepy Jackalope Eye. I tillegg presenterte de nytt materiale, med et høydepunkt i Rock-N-Roll Records (Ain't Selling This Year).Den kan vel neppe regnes som noe annet en et spark til en kynisk bransje. De fire rakk gjennom ganske mange låter, noe som bare skulle mangle når de ofte varer kun 2-3 minutter.

Mot slutten dro de til med blant andre Turbonegros Get It On, Thin Lizzys Cowboy Song og Non-Addictive Marijuana fra deres eget countryrock-repertoar. Alle til jubel og brede glis. I tillegg til korte soloprestasjoner fra alle medlemmer ble også de tre andre pålagt å spille bass. Det mest imponerende var selvsagt da Dancing Eagle (egentlig Dan Seigal) spilte bass med trommestikkene.

Ettersom Spaghetti tidligere på kvelden hadde uttrykt avsky for ekstranumre var det heller ingen god grunn til å rope på mer. De fleste hadde fått det de hadde kommet for; hard og rask actionrock, så det var ingenting å grine på nesa for. De lovte å kommer tilbake til høsten, det blir sikkert like moro det.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Little Axe - Hard Grind

(Onu Sound)

En groovy blanding av dub og blues krysser Jamaica med Mississippi.

Flere:

My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light
Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4