QUART 2007: Et tilbakeblikk

Negative overskrifter forhindret ikke flere gode opplevelser på årets Quart melder vår skribent Kristin M. Skaar.

Det har vært mye skepsis rundt Quart i år. Og mye regn. Hove har vist seg å bli en stor utfordring for Kristiansandsfestivalen, og har kapret flere profilerte band som vi kanskje ellers kunne ha funnet i Quartprogrammet. I tillegg var festivalprogrammet lenge preget av ”TBA”, og ble ikke ferdigspikret før kun noen dager før start. Det var heller ikke særlig hyggelig at regnet inntok Sørlandet og skapte ekte festivalsøl. Likevel, den negative omtalen virker å ha antatt litt for drøye proposjoner. Quart 2007 bød på flere gode øyeblikk. Her er noen av dem.

Chris Cornell: Mannen bak Soundgarden og Audioslave fikk en ellers så regnfull start på festivalen til å løfte seg opp flere hakk. Mange hadde viet mandagen til å få se Chris Cornell, og dette ble utvilsomt dagens høydepunkt for min del. Fordelen for Cornell er at han har så mye materiale å ta av, og vi fikk høre låter fra hele hans lange karriere. De som ikke trodde de hadde særlig kjennskap til musikken hans, sanket på seg opp til flere overraskelser under denne konserten.

”Here we are, stuck here in the rain. Isn't it amazing?!”, sa Cornell, og skapte en intim stemning under midtdelen med seg selv og gitaren. Akkurat da kom det faktisk enda mer regn, men det ble bare vakkert. Han viste en annen side ved seg selv, og kom egentlig mye tydeligere frem både som person og stemmemessig. Vi fikk ellers høre flere hits fra både solokarrieren og tiden med de andre bandene, som for eksempel Doesn't Remind Me, Be Yourself (Audioslave), You Know My Name (på siste James Bond-soundtracket) og mange flere. Det hele avsluttet perfekt med Black Old Sun (Soundgarden) og ekstranummeret Purple Rain, etter at trommeslageren hadde fått utfolde seg i en imponerende trommesolo.

Cornell bærer en særegen og kraftig stemme som skinner gjennom som både melodiøs og røff på samme tid, og den slo tydelig gjennom publikumsarealet i Bendiksbukta denne kvelden. En 100 prosents tilstedeværelse gjorde derfor at vi trodde ham da han mot slutten kommenterte: ”I'm already looking forward to next time!”.

The Ark: Vokalist Ola Salo, fikk litt pepper for sin vimsete og smiskende opptreden. Men etter å ha gått fra konserten med bergensbandet Lorraine, hvor jeg fikk følelsen av å være en usynlig flue på en uinspirerende og rutinert bandøvelse, var det en befrielse å komme til mer de livlige og fargesprakende svenskene i The Ark. Vokalisten tok bokstavelig talt av: Ikke bare utvidet han de sceniske mulighetene ved å klatre opp på siden og legge seg flat på scenekanten. Han forsvant. Og kom hoppende ut fra siden og fram til publikum. Fra avstand så det hele kanskje litt pinlig overdramatisk ut. Den beste opplevelsen fikk man fremme ved scenen, der det hele forløp som reinspikka moro. Svenskene viste i tillegg at de er et bra liveband også rent musikalsk. I en blanding av humor og alvor på samme tid fikk vi servert låter som It Takes A Fool To Remain Sane, Father Of A Son og One Of Us Is Going To Die Young - hvor Salo for øvrig fikk flettet inn litt Grand Prix-stemning med Bobbysocks' La det swinge. Deretter bygget det seg opp med deres eget Grand Prix-bidrag, The Worrying Kind.

Avslutningen er noe av det morsomste jeg har sett. De kom tilbake og tok ekstranummeret Calleth You, Cometh I, etterfulgt av et imponerende og avansert avslutningsstunt som ikke lar seg beskrive. Må oppleves!

Scissor Sisters: Så var det tid for ekte disco. Vokalist Jake Shears videreførte fenomenet ”sceneklatring” til nye høyder, og Scissor Sisters skapte enda mer liv på Idrettsplassen. Nå jublet Quart for alvor. Et fargerikt sceneshow møtte oss, med et åttemannsband, inkludert blåsere og kostymer som sørget for at imaget ble levd fullt ut. Forrige gang de var på Quart, i 2004, spilte de på den lille scenen i Odden og var helt ferske for mange. Kontrastene viser suksessens framgang de siste tre årene, og bandet fikk utfoldet sitt potensiale mye bedre denne gangen. Vi gikk i alle fall rett på, og Scissor Sisters gav oss alt de hadde. Med et høyt energinivå, gode vokalprestasjoner, en stilig diva og en rå, feminin villmann, fikk vi en blanding av dragshow, performancekunst og teater på en gang. De åpnet showet med ikke andre enn She's My Man fra det nyeste albumet, og fortsatte med låter som Laura, Kiss You Off og I Don't Feel Like Dancing. Og det var noe helt annet å høre en av deres første singler, Take Your Mama fra 2004, på Idrettsplassen i stedet for Odden. Her var det både bedre plass og bedre lyd.

Dette bandet kan det der med å lage gode og dansbare låter, som kanskje kan høres noe like ut i utgangspunktet, men som samtidig har noe nytt ved seg hver gang og en original oppbygging. De blander det hele med disco, glamrock, pop, og ikke minst et korresponderende image. I lys av dette setter jeg også et positivt fortegn ved bandets åpne engasjement i HIV- og aidsproblematikken.

Balkan Beat Box: Tirsdag kveld hadde tydeligvis flere forflyttet seg til Hallen for å se Dropkick Murphys. De visste kanskje lite om hva som skulle komme først. Men det ble en svært positiv overraskelse da en levende gjeng troppet opp på scenen like etter midnatt. ”This is not a live show. This is a party!” ropte vokalisten. Så sant, så sant. Balkan Beat Box klarte virkelig å lage fest i Hallen. Og hva var nå dette? Hip hop? Electronica? Reggae? Det hele var jammen vanskelig å klassifisere, noe som gjenspeiles i besetningen: De kommer fra både Bulgaria, Marokko, Spania, Israel og Palestina, med tilholdssted i Brooklyn, USA. På scenen stod både blåsere, miksepult og to trommesett. Jeg fikk følelsen av å befinne meg på et dansende sirkus for folk i alderen 20+. Det var umulig å stå stille. Hele Hallen hoppet og var ikke vanskelige å be da bandet ville få alle til å delta. Jeg sier bare: Kom deg på fest med Balkan Beat Box. Noe lignende har du aldri hørt maken til.

The Who: Her må jeg nesten stjele Quart På sin overskrift etter onsdagskonserten, som sier alt og enda mer: ”Den utrolige historietimen”. Pete Townsend og Roger Daltrey fra The Who var årets headlinere, og det føles fremdeles utrolig ut å tenke på at de faktisk var der. Og til å være regnet som et av de største og mest innflytelsesrike rockebandene i verden, finnes det ikke noe bedre enn å møte dem på en rockefestival - der rocken lever og stimuleres. Idrettsplassen var stappfull for første gang under Quart i år. Mange gamle fans hadde funnet veien, og jeg kan ikke forestille meg hvordan møtet med legendene må ha vært for dem. Den ene hiten etter den andre kom strømmende ut. For en vokal. For en gitarist. For noen sprekinger! De beviste at gamle stemmer ruster ikke. You Better You Bet, I Can't Explain, The Seeker, Won't Get Fooled Again - og ikke minst deres kanskje aller største hit, My Generation fra 1965. Hele showet ble krydret med en storskjerm bak rockelegendene, som utfylte konserten og låtene perfekt. Den viste filmsnutter, gamle bilder, avisutklipp, og for eksempel en blå himmel som fikk oss til å tro at det var sola som skinte i regnet. Live rock blir ikke bedre, og The Who har garantert fått flere nye fans etter denne konserten.

The Good, The Bad and The Queen: Damon Albarn fra Blur og Gorillaz liker å lage nye oppskrifter. Sammen med Paul Simonon (The Clash), Simon Tong (The Verve) og trommelegenden Tony Allen har han laget et album med elementer fra alle medlemmenes tidligere tilholdssteder. Det var herlig å høre Damon Albarns behagelige stemme igjen. For ikke å snakke om hans bedagelige fremtreden på scenen - hele tiden med et lurt og avvæpnende lite smil og snille øyne som gjør at jeg ikke klarer å si noe negativt om denne konserten. For min del kunne han holdt på så lenge han ville. Det gjelder også resten av gjengen. Bassist Paul Simonon, og hans særegne spillestil, som gjør en bass til mer enn en bass. Strykekvartetten, som foret oss med deilige toner fra begynnelse til slutt, og fylte hele lydbildet. Det var også herlig å høre litt mer avslappende musikk etter en ellers så rocka festival. Også her fikk man den beste opplevelsen ved å stå langt fremme foran scenen.

Albarn kunne til tider virke noe ukonsentrert og vimsete, noe han imidlertid stadig motbeviste med et klart fokus på det musikalske. Bandet spilte låter fra sin selvtitulerte debut, og selv om musikken minner både om afrobeat, indie og klassisk rock, fikk man følelsen av å befinne seg i en av Londons smale gater hvor en hyggelig gjeng med flosshatter sitter og koser seg sammen med det lille publikummet som har stoppet opp. Takk for at dere kom til Quart - og i tillegg fikk stoppet regnet.

Quart er mer enn Quart
Det vi ofte glemmer i våre utallige forsøk på å analysere Quartfestivalen er alt det andre som foregår rundt: KlubbQuart, FilmQuart, QuartArt, en absolutt vesentlig del av festivalen og opplevelsen dette også. Med et festivalpass kan du utvide din kulturelle verden på flere måter. Selv benyttet jeg anledningen til å kunne gå fra den ene gratisfilmen til den andre. Blant annet kunne quarterne i år få se førpremieren av den norske filmen 5 Løgner, som kommer til norske kinoer i august. Tilstede var både skuespillere og regissør, samt skaperne bak filmmusikken. Anne Marie Almedal med band fremførte tre låter, og hun fikk demonstrert en imponerende stemme som spenner vidt og har så mange sider. Kombinert med sørlendingen Tara Øverland på backingvokal (håper noen fikk med seg temamusikken til NRK-serien Størst av alt, hvor hun stod for både vokal og harpe - herlig var det i allefall), ble jeg raskt fylt av den perfekte stemningen til en film om drømmer og livet generelt.

FilmQuart sørget også for å tilføre quarterne bredere musikkunnskap. Dokumentarer som anbefales på det sterkeste: American Hardcore handler om hvordan hardcore oppstod i USA på tidlig 1980-tall, før punk ble soft og metal ble mer upbeat. Her ble tydeligvis viktige frø sådd, noe som på sikt bidro til veksten under Nirvana og andre legendariske punkrock-band. Joe Strummer: The Future is Unwritten handler om livet til Joe Strummer fra The Clash, og anbefales både får moro skyld og for å få frisket opp punkkunnskapen.

Quart er en byfestival og har etablert seg som et identitetsmerke for Kristiansand. Det ser ut til at lokale politikere omsider har insett dette, ettersom de atter en gang kaster inn en livbøye for å berge festivalen fra å gå til grunne i regn og underskudd. Det ser dermed ut til at jeg får quarte litt neste år også.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.