Intervju: Late of the Pier

Vi snakket med de fire britiske ungguttene om alt fra innavl og tenner, til Mariann Thomassen og fremtidsplaner.

Foto: Linn Melum

- Jeg tror der vi er fra, Castle Donington og Nottingham, har den største andelen av innavl i hele England. Høyeste andelen av søskenbarn som gifter seg med hverandre. Det er vel slik det blir på sånne steder som ikke betyr noe. Det er ikke bra å bo der, og det er ikke dårlig heller. Det bare er. Minner litt om Trondheim egentlig, tror jeg.

Sam Potter, Sam Eastgate, Andrew Faley og Ross Dawson sitter i lobbyen på hotellet i Trondheim og stemningen er småstatisk. Det er siste konsert på lenge om et par timer når de skal innta scenen på Pstereofestivalen, og hvilket bedre sted enn Norge å avslutte heisaturen det siste året har vært. For det er ikke første gangen Late of the Pier er i Norge, det har blitt to turer før dette siden de slapp debuten, Fantasy Black Channel. De husker spesielt da de spilte på Blå i oktober.

- Det er helt merkelig å se tilbake nå, det har gått veldig fort alt sammen. Men det var veldig gøy å spille på Blow. Bleu? Blå? Vi spiste blant annet en kylling til 12 pund der. En død en altså, ikke en levende en. Det er helt latterlig dyrt her altså. Hadde det ikke vært for det kunne vi godt tenkt oss å bo her egentlig. Dere har flotte transvestitter i Norge også, det kom en til Blå som var veldig overbevisende, og alle nikker og er skjønt enige.

Og det tar av. Samtalen sneier innom både lange og korte tenner og store og små måker før jeg greier å smette inn noen ord, slik at samtalen i det minste blir dreid litt over på musikken, og den svært så sammensatte lyden bandet har.

- Ja vi hører jo på ekstremt mye forskjellig da. Det eneste ingen av oss hører på er moderne R’n’B. Det må jo bare være enda en fornærmelse mot sjangeren, for det er virkelig ingen av oss som greier å høre på det. Men kanskje vi skulle blitt mer R’n’B mellom låtene under konserter. De er jo fryktelig sjarmerende er de ikke? Jenter liker jo ikke musikken, de liker jo bare folka?

Og R’n’B er kanskje ikke noe som høres i musikken til Late of the Pier, men det er muligens bortimot det eneste som ikke kan spores i den ville sjangerblandingen.

- Det reflekteres helt klart i musikken vår, vi har bevisst gått for et veldig detaljert og intrikat lydbilde, og prosessen med å få en låt ferdig har vært svært lang hver gang. Det er vel en av grunnene til at vi nå tar en lengre pause fra turnélivet, vi trenger litt tid på å lage noe nytt. Vi har sikkert nok materiale til et nytt album alt nå, men vi er vel perfeksjonister.

- Det neste vi gir ut består kanskje ikke av noe av det vi har klart nå. Det viktigste for oss er at musikken er fresh, også i vårt eget hode. Det må en viss grad av umiddelbarhet til for at det skal være relevant akkurat der og da.

Det mangler ikke på idéer og ambisjoner hos de fire ungguttene, men det har også gjort at de har begynt å tenke litt annerledes på det neste albumet.

- Vi gjorde akkurat en ny låt i studio nylig, og den tok oss tre besøk for å fullføre. Det ble litt av et beist. Og det har nok fått oss til å tenke i litt mer simplistiske baner for vårt neste album, for å gjøre noe annerledes. Fantasy Black Channel var nesten som et lappeteppe av idéer, og det var veldig gøy, men nå har vi gjort den mish mash greia – nå er vi klare for noe annet.

- Det er på tide vi fokuserer på hva de subtile karakteristikkene i musikken kan gjøre med folk, hvordan de kan få folk til å føle seg. Som musikere ser vi nå en utfordring i det å blande den mer direkte og brutale lyden vi har gått for så langt, med mer subtile landskaper. For å lage mektig musikk trenger man ikke nødvendigvis mektige lyder.

Det høres jo nesten litt episk ut det dere har i hodet deres nå da?

- Tja. Vi er ikke så veldig flinke til å skryte av oss selv da. Vi kommer aldri til å si at vårt neste album vil være fantastisk. Det kommer nok til å bli helt okei.

Hva med noe ålreit norsk musikk - har dere fått med dere noe de gangene dere har vært her da?

- Ikke så mye. Men vi elsker Surferosa da, og jeg var veldig forelsket i Mariann Thomassen en stund, innrømmer Potter. Og vi likte Pony The Pirate som vi så tidligere i dag. Og Ruphus! De var fantastiske, minnet meg om da vi pleide å sitte hjemme hos meg og høre på min onkels samling av progskiver i mørket.

En sulten turnémanager har stukket snuten innom hjørnet der vi sitter et par ganger nå, og er tydelig sulten og klar for middag før de skal bort til Marinen.

- Jeg beklager at vi bablet mye her. Nei! Vent nå! Det beklager jeg ikke i det hele tatt! Har du det du trenger forresten? Vi må fore vår animerte manager litt tror jeg.

Øh. Ja, tenker vi sier det jeg.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser

(Virgin)

Livet er skitigt. Livet er jävla fucking kuk-Åmål.

Flere:

Motörhead - Inferno
Nas - Street's Disciple