Intervju: Zeromancer

Voksenpop er blant de verste uttrykkene som finnes, Zeromancer gjør et poeng ut av det å holde seg så langt unna det som overhodet mulig.

Foto: Linn Melum

Det er under ett år siden jeg sist satt med Alex Møklebust i forbindelse med albumslipp og turné, men allerede er de aktuelle med nytt album, det femte i rekken. Det tok seks år mellom ZZYZX og Sinners International, så bare drøye ett år før The Death of Romance nå kom.

Det gikk enda kjappere enn dere trodde?

- Ja vi hadde jo først tenkt å slippe den nye plata i august, men det føltes veldig riktig å gjøre det sånn. Da vi var ferdige med Sinners International og tok oss god tid på etterarbeidet der, så satt Kim (Ljung, låtskriver og bassist, journ.anm.) litt arbeidsledig, og endte opp med å lage skisser til en del låter som trigget oss veldig, forklarer Møklebust.

- Så i fjor, da vi var i Hamburg, kontaktet det tyske bandet Unheilig oss og tilbudte oss å være support på deres turné i år. Det sa vi ja til, og da føltes det bare riktig å ha en plate ute også, selv om vi ikke liker å rushe ting. Og det slapp vi, prosessen gikk av seg selv, forteller Møklebust ivrig. Plutselig satt vi der med en fire-fem låter allerede, og med idéer og skisser fra Lorry (Kristiansen, keyboards og programmering, journ.anm.) og meg selv, så setter Kim det sammen.

For selv om Møklebust har jobbet med en mengde album tidligere, så blir han ikke mindre entusiastisk av den grunn. Det er jo et imponerende intensitetsnivå som fortsatt holdes?

- Ja, selv om man har holdt på lenge så skal man være litt barnslig. Man ser jo at flere band som begynner å bli voksne fjerner en del elementer av det som var kult før.

Aldri 100% fornøyd

- For oss handler det om det å spille teknisk bra og en viss grad av kaos.

Møklebust forklarer hvordan de ser på seg selv i dag. Og det verste som finnes er jo at man skulle blitt kategorisert som voksenpop.

- Ja, mange mister det på veien, men så lenge jeg kan gå så skal jeg ikke stoppe å ha intensiteten på scenen, understreker han.

- Den første plata er den beste sier folk. Den er jo ikke det, selv om det noen ganger skjer noe magisk med den naiviteten og situasjonen selvfølgelig, forklarer Møklebust og er tydelig stolt av det ferske albumet.

- Man skal jo alltid lage en plate man er fornøyd med, men man skal heller aldri være 100% fornøyd, det skal alltid være noe å jakte etter, sier Møklebust og gliser.

Sist gang vi snakket sa du at det garantert ikke kom til å bli mer Seigmen i løpet av de neste 18 månedene. Og sånn som det går unna med Zeromancer for tiden, så blir er det kanskje ikke noe nytt på den kanten?

- Nei, det er ingenting nytt der, sier Møklebust med et lurt ansiktsuttrykk. Man vet aldri hva tiden vil bringe, men akkurat nå lever vi på dette her, og det skal nytes hvert øyeblikk de neste månedene.

Skjebnens ironi

Zeromancer kjemper ikke bare mot en dagspresse som har gått fra hets til ignoranse, men innad i bandet så sliter Kim også med kraftig migrene. Han skulle opprinnelig vært med på dette intervjuet, men fokuserte på å komme seg til kveldens konsert.

- Det har blitt verre med årene, han vil ofte bare legge seg ned og ha det helt mørkt og stille.

- Man må jo se ironien i det også da, sier Møklebust og lyser litt opp. For noen år tilbake for eksempel, så kom vi fra Tyskland med ferga etter å ha avsluttet turnéen med en skikkelig fest. Kim hadde hatt et migreneanfall over natta og var utslitt, og vi ankom Norge med Kim liggende under et teppe på en kofferttralle, og ble ikke stoppet. Men Erik (Ljunggren, tidligere gitarist) som var nydusjet og fresh var den som ble tatt til sides.

- Jeg skulle likt å se overvåkningskamera fra den situasjonen, sier Møklebust og ler.

Er det ikke også sånn at de som spiller litt hardere musikk egentlig er litt pusekatter generelt da?

- Haha, jo det er noe med det. Vi sparer vel energien til der den trengs mest. Det er jo en klassisk myte da, de du tror er ville er mest sannsynlig ikke det. Samme som komikere, de kan jo ikke gå rundt og være hysterisk morsomme hele tiden.

Nei, og det skulle tatt seg ut om dere gikk rundt og var helt Revengefuck hele tiden også?

- Ja ikke sant, sier Møklebust og ler.

Låten (fra The Death of Romance) handler om ønsket om å få hevn, og ønsket om at det skal få ting til å føles godt igjen. Om Zeromancer føler at de fortjener å ta hevn er ikke godt å si, men det tas uansett, heldigvis, ut i form av usedvanlig energiske konserter.

The Death of Romance er ute nå via Trisol/Tuba, og Zeromancer er blant annet klare for Slottsfjellfestivalen i Tønsberg i sommer.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus

(Naked Lemming)

Gjør deg klar for en unik opplevelse: Ti spor som kommer til å ta deg med til merkelige steder der få mennesker har vært på mange år!

Flere:

Flying Lotus - Cosmogramma
My Dying Bride - The Dreadful Hour