Øyafestivalen, 14. august 2004

Bonk, The Bees, Minor Majority, Buck 65, Lemonheads, Kim Hiorthøy, The Beautiful People, Pleasure, Euroboys, Ralph Myerz & The Jack Herren Band

Siste festivaldag og nok en skyfri himmel over byen. En festival med flere scener handler i stor grad om å ta valg – hvilke band skal prioriteres? Jeg har foretatt en rekke valg over de siste dagene og iblandet litt sosialt samvær har jeg laget min egen lysløype gjennom festivalprogrammet. Lørdagen var spesielt kronglete å komme igjennom med sterke navn på enhver scene til enhver tid.

Picnicteppene lå som sild i tønne foran Enga-scenen når jeg ankom området tidsnok til å få med meg settet til Bonk. Det var tydelig at det var mange som har registrert hypen som har omkranset bandet de siste månedene og det var en viss elektrisitet i lufta når de tidligere medlemmene av Anal Babes og Kung Fu Girls entret scenen. Musikken er egentlig ikke så bemerkelsesverdig, men spillegleden er det ingenting å si på. Leif Frimann Koren stabbet euforisk rundt på scenen og takket det fornøyde publikummet på alle tenkelige vis. Personlig ble jeg mest imponert over bassist Bård Høvik som manet frem de herligste lyder fra bassen og laget grunnmur for de andre å boltre seg på.

Deretter fulgte et kort møte med de britiske gjestene i The Bees, som leverte hyggelig pop i gata til Badly Drawn Boy og en drøy håndfull andre band fra de britiske øyer. Intet bemerkelsesverdig, men nesten alt blir hyggelig i godt vær. Så også The Bees. Minor Majority leverte slik et perfekt lydspor til den familievennlige stemningen på Enga, og spredte sitt musikalske fløyelsteppe slik at alle fikk en behagelig time. Karen Jo Fields bidro med søt vokal midtveis, og den familiære stemningen på scenen bidro til å gjøre det ennå mer gemyttelig på gressbakken. En særdeles hyggelig konsert.

Ut ifra omtalen i festivalprogrammet var jeg ekstremt nysgjerrig på kanadieren som skjuler seg bak navnet Buck 65. Erkehvit og nystrøket som jeg ser for meg bare kanadiere kan være entret han scenen bak en ensom mikrofon og et bord med platespillere og andre tekniske dupseditter. Buck 65 leverte sleivete rap akkompagnert av oldskool rytmer og gammelmodig plateskraping – det hele med et glimt i øyet. Til tider var settet nærmere et rent stand-up show enn konsert og Bucks tolkning av Mick Jagger var kostelig. I likhet med klubbdagens konsert med Casa Electro Novo var det ikke først og fremst de musikalske ytringene som imponerte, men heller mannens fremtoning som gav et varig minne. Omarbeidelsen av Queens of the Stone Age hitten No One Knows og de mange sparkene til Evan Dando falt i god jord hos et beskjedent antall publikum.

Langt mer folksomt var det når Dando og Lemonheads gikk på storscenen og leverte solskinnspop anno 1992. Jeg har aldri oppfattet Lemonheads som så viktige som Øya skal ha det til, men det er hevet over tvil at Dando har snekret sammen noen hyggelige popmelodier opp igjennom årene. Mange av dem ble presentert tro til originalutgivelsene fra en overraskende opplagt trio. De som brydde seg fikk høre My Drug Buddy, den fine Confetti og storhitten It’s a Shame About Ray.

Mindre folksomt, men kanskje mer interessant var det å høre Kim Hiorthøys versjon av rave på Sjøsiden. Hiorthøy på plate og konsert er som kjent to forskjellige verdener, så det var forfriskende å blåse ut litt adrenalin til de tørre, elektroniske rytmene. Noen av de svenske telefonsamtalene som man kjenner fra skivene fungerte som overganger fra låt til låt, men det var først og fremst en kaskade av rytmer som dominerte konserten. Til tider fungerer det veldig bra når Hiorthøy traff en universal puls, men av og til går det i utakt og prosjektet faller til jorden. I mine ører leverte Hiorthøy en ujevn konsert, men det var fantastisk å se den introverte kunstneren som i et øyeblikk frigjorde seg og tok en løpetur rundt elektronikken.

Mine turer innom festivalens minste scene i Vika har gitt mange oppturer. Kristiandsundgruppa The Beautiful People har hatt stor Zoom-suksess og bød på en hyggelig konsert med mye energi og ikke så rent lite tilbakeskuende inspirasjon. Nyskapende er det ei, men gutteaktig sjarmerende er det garantert.

Tilbake på Sjøsiden var det duket for et av festivalens herligste band. Pleasure har gitt meg mye fornøyelse det siste året, så jeg gledet meg til å se dem på ny og ble ikke skuffet over den fengende retropoppen. Fredrik Ball er kulheten selv, men det er hans navnløse vokalist/gitarist som er stjerna i troppen. Det er imponerende å ta over vokaljobben fra stjernelaget Ball har med seg på debutskiva, og vår venn gjør det med bravur. Alle stjernelåtene fra det selvtitulerte albumet var på plass; fra åpningen med Sensitivity til avslutningen med Don't Look the Other Way. Et av mange høydepunkt var en gjennomkjøring av Janet Jacksons The Pleasure Principal. En av festivalens beste konserter for min del.

Deretter falt fokuset litt. På papiret var avslutningen på festivalen sterk, men verken Under Byen eller Spiritualized var rette band for å opprettholde energien i en sliten festivalkropp. Det lille jeg orket av Under Byen hørets ut som The Sugarcubes uten deres Björk-sprut og lydveggen fra Spiritualized nyter jeg heller på plate. Så fanget mellom barken og veden – bokstavelig talt – ble det Euroboys som avsluttet min Øyafestival. Softrockdebatten har dominert agurkspaltene, så det var mange som hadde tatt plass på Sjøsiden. Man kunne ikke ha funnet en bedre setting for å se den bløte musikken til Euroboys anno 2004, men en spenstig konsert ble det aldri. Knut Schreiner er og blir en mektig gitarist og han skuffet ingen. Da One-Way Street kom som tredje låt var mitt soft rock behov dekket for evig tid.

Siden jeg la mitt blikk på Øyaprogrammet første gang har jeg stusset over at Ralph Myerz & The Jack Herren Band har blitt satt til å avslutte hele ballet. Med én middels god plate under beltet finner jeg få argumenter som gjør at nettopp det elektronikabandet bør få den æren. Så da er vel forklaringen at det er pyroeffektene som bandet drasser med seg til inn- og utland som gjør at de blir gitt festivalens mest attråverdige plass. At det er musikken det handler om skal ingen få meg til å tro. Okke som, har ikke bergenserne sjangs til å nå opp i mot Röyksopps imponerende show fra i fjor, selv om festivalledelsen tydeligvis håpet på det. Mitt tips for dem som ikke var der er å sette på A Special Album på nyttårsaften om en fire måneders tid. Samme effekt oppnås.

Oppsummeringsmessig er det ikke til å komme utenom at Øya 2004 har vært en usedvanlig hyggelig og vellykket festival. Festivalen har en fin form som gir god stemning. Plasseringen i Middelalderparken gjør sitt til at festivalen ikke kan vokse seg altfor stor i publikumskapasitet. Å utvide med en ekstra dag var lurt, men ledelsen bør tenke seg godt om før nok en dag plusses på. Det er betydelige kommersielle krefter inne i festivalen, men det er aldri påtrengende. Det er bare morsomt at IKEA har stand ved siden av Jippi Forlag! Uenigheter om bookingen hører med, men det er bare å håpe at årets sannsynlige overskudd blir pumpet inn i neste års artistrekke. I mine øyne hører aldrende artister som Savoy og Lemonheads hjemme på Norwegian Wood, så de bookingansvarlige bør gå flere runder for å finne sprekere stornavn i 2005. Neste år vil jeg se Samsaya avslutte det hele fra hovedscenen!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

(Rune Grammofon)

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Little Axe - Hard Grind