Ain't no cure...
Etter tre års relativ stillhet har det begynt å røre seg i The Cure-leiren igjen. Vår mann Tom-Erik Lønnerød går gjennom klassikerne.
Del på Facebook31.10.07
Relaterte sider:
Kvartetten Smith, Thompson, Gallup og Cooper ferdigstiller for øyeblikket det første studioalbumet siden The Cure i 2004, og en verdensturné for 2008 er under oppseiling. Tom-Erik Lønnerød har tatt for seg et utvalg av The Cures album mellom 1979 og 1987 - platene som i sommer ble utgitt i Deluxe-utgaver - en periode fra en kummerlig oppstart som trio, via goth-pionering, panda-øyne, tallrike medlemsutskiftninger, et nært havari i 1982, store mengder kokain, sementering av en særs dedikert fanbase og til status som kvintett med en voksende interesse i USA- markedet.
Til tross for Smiths betenkeligheter med låtutvalget og lydbildet, var Three Imaginary Boys umiskjennelig starten på noe stort. Albumet inkluderer også låter som for alltid blir stående som The Cure-klassiker, mener Lønnerød om debuten Three Imaginary Boys (1979).
Enda bedre er oppfølgeren året etter; Seventeen Seconds (1980) der grooves anmelder mener at det meste har blitt annerledes; fra plateomslaget kreert av The Cure selv, via utskiftninger i bandet og endelig til et nytt lydbilde som instinktivt oppleves som klassisk The Cure'sk. Resultatet er en klassiker av en plate.
Da bandet gikk i studio på ny rett etter nyttår 1981, var stemningen endret. Flere personer som stod bandet hadde nylig gått bort, og det preger i stor grad resultatet på Faith (1981).
Det som her blir omtalt som en «dysfunksjonelle trilogi» når sitt hjerteskjærende crescendo med Pornography (1982).
- Med Pornography greide Smith å nå målsetningen ved å produsere et album stappet med forstyrret musikk. Han var også nær på å gjennomføre tanken om at albumet skulle være The Cures siste, skriver Lønnerød.
De to neste utgivelsene The Top (1984) og Kiss Me Kiss Me Kiss Me (1987) utgjør ingen høydepunkt i The Cures katalog, og står igjen som mer ujevne plater, mener vår mann.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
"Kvartetten Smith, Thompson, Gallup og Cooper ferdigstiller for øyeblikket det første studioalbumet siden Bloodflowers i 2007" Was? Vel.. Hva med deres selvtitulerte album fra 2004?
Stemmer det, Erlend. En real diskografibrøler som jeg må ta på min kappe. Det albumet var tydeligvis så forglemmelig at jeg ikke kom på at det eksisterte da jeg telte meg bakover. Selvfølgelig ingen tilstrekkelig unnskyldning for ikke å forsyne befolkningen med korrekt og næringsriktig data. Takk for korrigering, teksten er rettet opp.