• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Brett Anderson, Parkteateret 29. januar

Mannen er langt fra kjedelig, men det samme kan dessverre ikke sies om musikken.

Del på Facebook31.01.10

Tekst: Christina Svien
Foto: Solveig Haugen, flere i galleriet

Brett Anderson er ute med sitt tredje soloalbum: "Slow Attack". Denne fredagen opptrådte han på Parkteateret i Oslo. Brett Anderson har alltid vært en norgesvenn og sammen med Suede turnerte han stadig til Oslo. Mye har forandret seg siden den gang, men forsangeren fra Suede trekker fremdeles publikum. Denne gangen noen færre, men settingen passet perfekt til Bretts intime og sorgfulle opptreden.

Som alltid entrer Brett scenen med elegante steg. Hans dype stemme gir med det samme assosiasjoner til Suede, det samme gir lyden av hans musikk. Med seg på scenen har han noen dyktige musikere og hans samspill med bandet flyter perfekt. Likevel blir aldri dette tilfredsstillende nok. Musikken lider under for lite variasjon, noe som gir følelsen av å lytte til en eneste lang sang. De gjennomgående temaene for sangene er håp, fornyelse og lengsel. Dette setter stemningen for en noe laber aften.

I motsetning til låtene sprudler det av energi både hos Brett og hans band. Det er ingen tvil om at Brett Anderson gir av seg selv, både i dans og stemme. Han henveder seg stadig til publikum på en humoristisk og sjarmerende måte. Til tross sparker det aldri i retning av hva han engang framførte, sammen med Suede. Med denne musikken vil han aldri kunne nå de samme høyder, men det er kanskje ikke hensikten heller. Soloprosjektet gir mer inntrykk av å være en personlig terapi, hvor Brett kan få utløp for sin frustrasjon ovenfor de mørke sider ved livet.

Derimot holder han humøret på topp mellom låtene. Brett sine dansende pauseinnslag spriter opp stemningen og gir konserten et positivt underholdningspreg. Dette kommer godt med når musikken grenser til søvnig. Etter en lengre sorgfull etappe våkner han opp i det han setter i gang med låten ”Love is dead”. Temaet er fremdeles det samme, men tempoet har økt. Etter denne sangen henvender Brett seg til publikum; imagine a time before Twitter, Lady gaga, Barak Obama... dermed spiller han låten ”Back To You” fra 1997. Etter han har lovet å komme tilbake går han ut og kommer inn igjen, hvor han så gir den beste avslutningen en slik konsert kan få.

Med en forrykende avslutningsdans i beste Brett stil, takker han høflig for seg. Mannen er langt fra kjedelig, men det samme kan dessverre ikke sies om musikken.