• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Neko Case

Mono, Oslo 14/01-03

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook15.01.03

Banjo, steel-gitar, kontrabass samt en fantastisk vokalist er som alle vet det aller beste utgangspunktet for å lage flott musikk. Med denne enkle settingen stilte Neko Case opp på Mono sammen med meget dyktige Jon Rauhouse (steel gitar, banjo) og Trailer Brides Daryl White (kontrabass). Det hadde tydeligvis vært en del buzz i forkant av denne mer-enn utsolgte konserten. Akkurat det var vel ikke så merkelig med tanke på at dette var første gang den prominente damen skulle opptre solo her i landet.

Case har i likhet med sin musikalske søster Paula Frazer (Tarnation) bakgrunn fra punken, men er nå godt etablert innen mer tradisjonell country. I tillegg til å pleie en stadig mer interessant solokarriere (sjekk Blacklisted, 2002) er hun også kjent for å låne stemmen sin til en rekke band, blant andre Calexico, Pine Valley Cosmonauts og The New Pornographers som hun spilte sammen med på Øya 2002 - og for en stemme! Her snakker vi en mer moderne utgave av Patsy Cline med den potente styrken til Maria McKee i lungene. Den kunne bært konserten helt alene, og sammen med riktig så elegante låter i taska tok hun oss med til en minneverdig time dypt inn i americana, fra ganske tradisjonell folk til murder ballads, fra Nashville til fjellcountry. Den sjarmerende vokalisten er klart forankret i countrymusikken, med har en mørk crooner-stil som gir henne ekstra crossover-appell. Jeg kan tenke meg at fans av både Nick Cave og Calexico vil finne Case tiltalende. Uten Den Store Låten å hvile på må hun pent basere seg på jevnt over bunnsolid materiale, og det svikter som kjent sjelden.

Det er ikke ofte så mange har stått så tett så stille som på Mono denne kvelden. Det er betryggende å oppleve at Oslo-publikummet også viser respektfull oppførsel selv om det er trangt og ikke alle ser like bra. Neko Case holdt sikkert grep om publikum fra første til siste låt, og fremførte et variert utdrag fra sine tre soloplater, samt et par nye låter. Når trioen dro igang med den tradisjonelle Wayfaring Stranger slo det meg at intet hadde kledd dette bandet bedre enn Hank Williams' Alone and Forsaken, og gledelig nok kom jammen den etterhvert også! Tror de fleste mistet tellingen over antall ekstranummer, men det var ikke få ganger de tre nærmest ble dyttet tilbake på scenen. Case avsluttet en eller annen gang med morens favoritt, standarden You Belong to Me og hennes egen In California, som noen av denne kveldens mange fine øyeblikk.

Det virket som om Case, Rauhouse og White var oppriktig lykkelige over den ekstatiske og varme mottagelsen de fikk. Case fortalte at hun hadde fryktet ingen ville møte opp siden hun aldri hadde spilt her før. Det var aldri noen fare for det, og neste gang kommer hun nok til å spille på et enda større sted. Håper det ikke blir altfor lenge til.