Konsert: Dans For Voksne - Keiji Haino

Betong 07. september 06: Det var aldri noen tvil. Fra sekundet Keiji Haino tro inn på den mørke scenen føltes denne kvelden som en av årets definitivt største konsertbegivenheter. Hainos første besøk i Norge ble feiret med et maratonsett

I det jeg ruslet over plassen foran Betong denne lyse høstkvelden kunne jeg se kveldens hovedrolleinehaver komme i mot meg. Med sine svarte solbriller og sitt karakteristiske lange, gråstenkte hår hadde han nesten sin egen gravitasjon – han formerlig suger folks oppmerksomhet til seg. I slikt selskap er det lett å føles ydmyk og stotrende ymte frem et "I'm not worthy", for selv om jeg ikke hadde hørt et sekund av mannen før denne kvelden var det ikke noen tvil om hans stjernestatus.

Skjønt – stjerne er vel feil uttrykk. Selv i hjemlandet er han langt fra så kjent som mange mener han fortjener å være. Derfor var jeg usikker på hvor mange som ville møte opp denne kvelden på Betong. Mine bange anelser om køer, store mengder med groupies utenfor sceneinngangen og et svett overfylt konsertlokale viste seg å slå feil. Betong er omtrent tomt i det jeg fant veien ned i kjelleren. Et tyvetalls bord var satt frem foran scenen og kun en håndfull mennesker hadde tatt turen tidlig på kvelden; spredt rundt i lokalet med tegneblokker og bøker satt de fordypet i sine egne verdener. På scenen hadde man satt opp et bord med alskens instrumentering støttet opp av en drøy håndfull gitarforsterkere i bakrommet – dette kom tydeligvis til å bli høylydt.

I løpet av den neste timen tok stadig flere skuelystne turen innom – de fleste føltes å være gutter i alle aldre. Riktignok var det en rekke kvinner i salen, men det var en tydelig overvekt av menn både denne kvelden og på konserten til Wolf Eyes kvelden før. Klokken passerte ni og salen summet formerlig av forventninger – selv var jeg helt i det blå. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde gitt meg ut på denne kvelden. Jeg hadde kun sett et bilde av ham; et nesten utenomjordisk ansikt med kullsvarte briller rammet inn av det gråsvarte håret. Det var ingen tvil om at jeg måtte se ham når han endelig hadde tatt turen til Norge.

Det ble ikke gitt noen forvarsel – med ett var han på scenen og skrudde på alle forsterkerne før han spente på seg sin selvsagt svarte gitar. Famlende trakk han frem en melodi og spant seg sårt frem over scenekanten. Den første overraskelsen denne kvelden kom tidlig ut i settet – med lukkede øyne nøt jeg den deilig skakke gitariseringen til Haino. Med ett fikk jeg noe som kan sammenliknes med et elektrisk støt – gåsehuden strømmet over meg i det han stemte i med en overraskende feminin stemme. Stemmen var så ren og uskyldig at jeg først nesten ikke trodde det var han selv som sang.

Etter hvert trakk han stadig frem flere muskler fra gitaren – det gnistret nesten av strengene i det han formerlig sprengte seg frem mot tilskuerne. Den femtifireårige japaneren kastet på hår og armer i det han lett tangerte alle gitarister jeg har hørt. Uanstrengt vekslet han mellom nysgjerrig improvisasjon og massivt larmende riffvegger.

Etter en halvtime la han fra seg gitaren; med en loop gående gjorde han seg klar over bordet med effektbokser og noe jeg kun ante kunne være thereminer. Den neste delen av settet skulle vise seg å bli en overraskende rytmisk sesjon – med en trommemaskin la han opp lag på lag av loops. Dissa dannet igjen fundamentet for hans utagerende theremintyranni. Han gestikulerte vilt, kastet på kroppen og slo hull i luften for å få frem de søteste støyveggene jeg hadde hørt på lang tid. Musikken var hele tiden i endring – selv de repetetive loops han satte opp ble finpusset og utdypet til det ypperste.

Snart forlot han elektronikken og henga seg til stemmen – han hadde dandert musikken med sin vakre stemme ved flere anledninger denne kvelden, men nå fikk den hovedrollen. Ved å legge opp lag på lag av stemme skapte han et sakralt og skremmende maskinelt kor. Han vekslet mellom nesten naiv barnesang til dødsmetallforbannelser i løpet av et øyeblikk.

Han vekslet uanstrengt mellom de ulike uttrykkene sine – det er kanskje ikke overraskende siden han tross alt behersker åtti instrumenter – men jeg var likevel imponert over hvor friskt han klarte å få settet til å føles. Man skulle tro at de fleste musikere ville gjenta seg til det kjedsommelige i løpet av en fire timer langt solosett. Men Keiji Haino er ikke av den oppfatningen – jeg ble overrasket over hvor fort de tre timene jeg fikk med meg gikk. Jeg tror de fleste konsertgjengere har vært på konserter som føltes være eviglange før den tredje låta er ferdigspilt. Haino kastet seg mellom stille og støy nesten ustanselig. Rett etter den søteste melodi slo han sitt publikum ned med den harde gitarvegger og dronende støylandskap.

Dette ble en lang kveld – i det jeg måtte melde pass for å ta banen hjemover var han fremdeles i godt driv. Arrangøren hadde varslet på forhånd om at konserten først ville ta slutt rett før den siste banen gikk fra Majorstua. På forhånd hadde jeg vært spent på hvordan han kunne makte å spille så lange sett. I ettertid forstår jeg at han er kjent for å spille opptil sekstimer lange sett, men jeg la også merke til at han tidvis tok "pauser" hvor de loops han hadde spilt frem fikk gå på autopilot mens han gjorde seg klar for å fortsette konserten med andre bokser eller med gitaren.

Jeg følte et visst vemod i det jeg må kaste inn håndkleet og ta turen opp på gatenivå – man vil tross alt aldri forlate en strålende konsert. Likevel merket jeg at kroppen ga meg et lite klapp på ryggen – de nesten tre timene med sammenhengende lyd jeg fikk med meg av konserten hadde satt sitt preg på virkelighetsoppfatningen min. De første minuttene i bynatten føltes nesten uvirkelig; lyden av en jogger kom brått på meg og motorlyden av en drosje som fór forbi føltes overraskende fjern.

Etter hvert kom hverdagen tilbake og jeg forlot det univers den mystiske Keiji Haino hadde hensatt meg til. Jeg lengter allerede tilbake.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999
Mahjongg - Kontpab